Jeg husker utallige gode spillopplevelser fra mine barndomsår på 90-tallet. Nintendos første konsoller bød på mange fantastiske spillopplevelser, og ble etter hvert avløst av en fascinasjon for den gryende utviklingen av PC-spill. Jeg kan garantert lage en lang liste over spill jeg hadde et virkelig lidenskapelig forhold til den gangen.
Nå om dagen lever vi i et voldsomt jag av store, påkostede utgivelser. Det var vanskelig å henge med i svingene før jul, og kanskje noe overraskende er det minst like vanskelig å henge med nå som det (forhåpentligvis) går mot vår. Men selv om det er mange gode spillopplevelser, er det sjeldnere og sjeldnere at opplevelsen fester seg.
Les også: Hva venter oss i mars?
Fallout 3 og Dragon Age: Origins blir av mange ansett som noen av de beste spillene fra de siste årene. Jeg liker begge, men samtidig kunne ingen av dem måle seg med sine egne inspirasjonskilder for meg.
Stadig oftere får jeg mer lyst til å finne frem en gammel klassiker enn å spille det nyeste og beste. Heroes of Might & Magic 3, Baldur's Gate, System Shock 2 og Diablo 2 ligger i hyllen og frister, mens jeg nærmest gjesper meg gjennom Assassin's Creed 2 og Bioshock 2.
Har jeg begynt å bli "voksen" og nostalgisk i en alder av 24? Har alle årene som spillskribent gjort meg til en gretten og utakknemlig kritiker?
Eller kanskje spillbransjen faktisk har forandret seg litt?
Fra visjonære til økonomer
Før spillbransjens store vekst var det trolig først og fremst de som hadde et brennende ønske om å lage gode spill som turde å begi seg ut på dette markedet.
Vi som ikke har direkte innsikt i beslutningene som tas på kontorene hos spillutviklere og ikke minst utgivere kan bare spekulere i hva som skjer i bransjens indre i dag. Men vi kan i hvert fall konstatere at de fleste som går inn i spillbransjen med store penger, gjør det for å tjene enda mer penger, og i disse finanstider er det antagelig færre som vil gå inn på noen særlig risiko. Hva lager de da? Jo, spill som på flest mulig måter etterligner de største suksessene i vår tid, men kanskje med enda høyere produksjonsverdier enn før – ikke minst bedre grafikk og lyd, og om vi er heldig, bedre manus og fremførelse.
Les også: – Utgiverne meler sin egen kake
Dagens store utviklere skryter om kapp over hvor mye de innoverer, men hvor ofte gjør de egentlig det? Ikke så veldig ofte, vil jeg påstå. Når Heavy Rain blir fremhevet som den store innovasjonen vi alle har ventet på er det stor grunn til å bli skeptisk. Ikke fordi det er et direkte dårlig spill, men fordi det på ingen måte trør upløyd mark slik vi håpte i forkant.
Det skorter ikke på skytespill med store eksplosjoner - spillverdenens svar på Hollywoods påkostede actionfilmer. Det lages også familiespill og festspill over en lav sko, spill som skal appellere til alle, men som ingen i realiteten blir virkelig begeistret over. Også i de fleste andre sjangre får vi den ene klonen etter den andre.
For all del, det finnes fantastiske opplevelser også blant spillene som ikke er spesielt innovative, det finnes det mange eksempler på. Men dess likere spillene er, og dess oftere vi blir eksponert for dem, jo mer skal det også til for å underholde oss i lengden. For å finne nye, friske spillopplevelser må jeg kanskje etter hvert begynne å stole på uavhengige hobbyutviklere som ennå ikke er besudlet av jakten på profitt?
Teknologien har skylden?
I mine ungdomsår var det gjerne teknologien som bremset spillbransjen på mange områder. Utviklerne var fulle av fantasi, og i takt med at maskinkraften økte voldsomt mellom hver konsollgenerasjon og PCene ble kraftigere, vokste også mulighetene for å lage nye typer spillopplevelser.
De siste årene har den teknologiske utviklingen kanskje ikke stagnert, men hver nye gigahertz, gigabyte og teraflop har i det store og hele hatt lite å si for utviklernes muligheter. I mange tilfeller begrenser utviklingen seg til høyere grafikkoppløsning og mer fysikksimulasjon. Likevel kan det virke som om mange av dagens utviklere prioriterer teknologi og fremtoning over innhold, noe som Cryteks Crysis kanskje er det beste eksempelet på.
Muligens er dagens fokus på naturtro grafikk og realistisk simulasjon ikke bare ensidig, men til og med i en viss utstrekning skadelig for spillene, som nå først og fremst skal være realistiske, mens underholdningen og den rene spillegleden nærmest kommer i andre rekke.
Samtidig som jeg kan syte over at bransjen har forandret seg, er det en del av meg som vet at jeg har hørt slike klager før – i form av gretne gamlingers overbevisning om at alt var bedre før.
En ting er i hvert fall sikkert. Spill er minst like altoppslukende for meg nå som da jeg var yngre og mer ukritisk. Jeg har planer om å lete etter gode spillopplevelser i mange år til, og når jeg pensjonerer meg om en halv mannsalder skal jeg spille enda mer. Jeg håper bare ikke spillbransjen sporer helt av før den tid.
Les også: Nostalgiens tidsalder
