Med én karakter tilgjengelig er det to ulike måter å bedømme en nyutgivelse på. Den ene er å utelukkende se på selve nyvinningene og kun basere karakteren på disse. Den andre er å vurdere hele spillet – både det originale innholdet og den ekstra snacksen – under samme paraply.
For gamle travere er det selvsagt kun nyhetene som er viktige, men det ikke er like interessant for nykommere som aldri har spilt originalen. Den ene metoden er derfor ikke mer riktig enn den andre. – det viktigste er at man tar et valg og holder seg til det. Jeg velger å bedømme spillet i sin helhet.
Nye drakter i ny drakt
For de som ikke har spilt eller allerede glemt Sleeping Dogs, kan man alltids lese seg seg opp på Gøran Solbakkens anmeldelse fra 2012. Kortversjonen er at spillet er en actionfylt sandkasse, ala Grand Theft Auto og Just Cause, satt til orientens perle; Hong Kong.
Som undercover-purken Wei Shen må du skyte, kjøre og slåss deg oppover karrierestigen hos byens hardkokte triader, samtidig som du fórer dine sjefer i etaten med inkriminerende bevis. Et system belønner deg for gode og onde handlinger, selv om historien ikke påvirkes av hvorvidt du oppfører deg som purk eller gangster.
Sleeping Dogs: Definitive Edition pusser opp Hong Kongs fasader og fyller byen med alt innholdet som har vært tilgjengelig nedlastning etter originalens lansering. Godtebagen inkluderer blant annet en haug med nye kostymer, noen våpen, én superbil, flere enkeltoppdrag og tre ekspansjoner av historien. Dessuten har spillet fått seg en liten polering i 1080p.
Etter en langt og trøblete utvikling – hvor spillet på et tidspunkt faktisk var ment som en oppfølger i True Crime-serien – ble Sleeping Dogs lansert for to år siden. Forventningene var av gode grunner lave, men med en fokusert historie og et festlig kampsystem bjeffet nykommeren til seg respekt. Det var riktignok mange ting Sleeping Dogs kun gjorde helt greit, slik som den generiske skytinga og den repetive oppgavestrukturen, men Kina-besøket var såpass sjarmerende at det absolutt var verdt reisen for fans av sjangeren.
Sleeping Dogs har pumpet jern, men det er ikke akkurat en bodybuilder som kommer valsende ut av studioet.
Visuelt var Sleeping Dogs aldri noen feinschmecker på forrige generasjon. Gjengen i Square Enix gjorde en glimrende jobb med å gjenskape den unike «øst møter vest»-stemningen som oser opp fra verdensmetropolen, men rent teknisk manglet spillet muskler.
Nå har Sleeping Dogs pumpet jern, men det er ikke akkurat en bodybuilder som kommer valsende ut av studioet. Faktisk opptrer spillet bittelitt svakere enn på forrige generasjon og det lugger smått i ytelsen både her og der. Legger man til figurenes småstive bevegelser, spesielt når de prater, har Sleeping Dogs fremdeles én fot solid plantet i fortiden.
Men Hong Kong ser absolutt penere ut enn for to år siden. Overflatene – enten det er de våte flisene til den lokale slakteren eller Wei Shen's nyeste lindress – er skarpere. Kontrastene mellom lys og skygge, som er ekstra viktig i en by dekket av glødende neonskilt og trange smug, spiller mer på lag enn før. Med oppgraderte væreffekter danser regnet vakrere på asfalten og orientens cinematiske tåke ligger tjukt over byens gater.
Utviklerne har fått med seg at Hong Kong er verdens fjerde tettest befolkede territorium og fylt byens gater med flere fotgjengere og biler enn tidligere. Man er fremdeles et godt stykke unna virkelighetens maniske tilstander i rushen, men det er markeder og plasser hvor det myldrer av folk. Ansiktene er også mer realistisk gjengitt – bare sjekk hvor mange dype furer og rynker gamle Tom Wilkinson har fått.
Selv om Hong Kong føles som Hong Kong, mangler spillet en opplevelse av størrelse slik Grand Theft Auto V briljerer med. Byens fire bydeler er mer enn stort nok rent spillmessig, men du surrer alltid rundt på bakkeplan med kun lengden av et par kvartaler i synsrekke hver vei. Square Enix sender deg nesten aldri opp i høyden – enten det er med et fly, fra et av byens mange fjell eller enda flere skyskrapere – for å innta metropolens imponerende fremtoning. Det er spillet fremdeles ikke sterkt nok til.
Kung Fu og onde ånder
Alt det nedlastbare innholdet er inkludert i Definitve Edition. Den første ekspansjonen som dukket opp var Nightmare in North Point – en slags uhøytidelig grøsser som spiller på kinesernes besettelse av ånder fanget i etterlivet. Utvidelsen kan, sammen med The Year of the Snake, nås direkte fra hovedmenyen.
Nightmare in North Point bader Hong Kong i det samme lilla lyset som forbanner Saints Row 4. Det er på ingen måte pent, men det gir – sammen med at forbispasserende med glødende øyne nå spontant går til angrep – rikelig med motivasjon til å fullføre den haltende historien og gjenopprette orden.
Slåssingen, en myriade av orientalske triks, smarte gateknep og brutale «take downs», er Sleeping Dogs største styrke. Det finnes en sadistisk glede å bombardere fienden med en serie kjappe spark og slag før man kjører fyrens hode rett inn i en brusautomat.
Dessverre er det ikke like morsomt å slåss mot de døde. De kommer i to forskjellige former: kjortelkledde underståtter og noen slags bukkelignende demoner. Gutta i kjortel reproduserer seg selv og må slenges inn i en slags interdimensjonal energiportal for å forsvinne for godt. De har en lei tendens til å gå full zombie på nakken din og da må man manisk dra stikka frem og tilbake for å få dem vekk. Å slåss mot disse er veldig irriterende.
Bukkene kan kun tas når man har fylt opp «utdele juling»-barometeret, men selv med lysende kraft sprutende fra nevene føles det ikke godt å denge løs på disse skapningene. Demonene står nemlig passive og tar i mot slagene, og yter aldri noen reell motstand.
Never mot det overnaturlige går rett og slett ikke godt sammen. Det er lov å ta seg et dykk ned i det absurde i en løsrevet tilleggspakke, men Nightmare In North Point burde gjort det på en sprøere måte. Noen fetere våpen og festligere fiender kunne gjort susen.
Da er den uforskammede hyllesten til 70-tallets kung fu-filmer, The Zodiac Tournament, en bedre utvidelse. Den får du tilgang til ved å ta en spesifikk båt fra en spesifikk brygge til en spesifikk øy. Der arrangerer noen lyssky forretningsmenn med litt for mye penger en legendarisk kampsportturnering og isolert fra omverdenen har de ikke fått med seg at du er Sør-Øst Asias mest suksessfulle undercoverpurk.
Til flimrende bilder og funky 70-talls musikk slåss man seg gjennom fem ulike arenaer. Vanskelighetsgraden blir etterhvert veldig krevende - her er det lurt å spisse ferdighetene på forhånd i et av treningssentrene i byen - men slåssingen er absolutt verdt strevet. Man lærer nemlig de fancy triksene til motstanderne man bekjemper og disse kan brukes i spillets andre oppdrag.
Den siste ekspansjonspakken er The Year of the Snake. Historien tar sted like etter slutten på originalspillet og handler om en fanatisk kult som planlegger å fyre av fyrverkeri med ekstra krutt under årets nyttårsfeiring. Jakten etter tikkende bomber tar Wei Shen rundt Hong Kong og er i bunn og grunn mer av det samme. Du løper litt, du skyter litt, du kjører litt og du slåss litt, uten at de få brettene kommer opp på nivå med hovedhistoriens beste øyeblikk.
Ingen av ekspansjonene tar mer enn to timer og tilbyr ikke nok nytt innhold som hever opplevelsen.
Ingen av ekspansjonene tar mer enn to timer og tilbyr ikke nok nytt innhold som hever opplevelsen. Kun The Zodiac Tournament gir deg noe av verdi du kan bruke i andre deler av spillet, men et par nye knep er neppe nok til å lokke gamle spillere tilbake. Spillets enkeltstående ekstraoppdrag, som ligger gjemt rundt i byen, er for få og for like til å bli noe mer enn vomfyll.
Konklusjon
Trengte Sleeping Dogs en Definitive Edition? Ikke egentlig. Det er definitivt hyggelig å få all den nedlastbare snacksen tilgjengelig – enten det er nye kule drakter eller ekstra kjøretøy – men den originale hovedkampanjen var akkurat kort nok for spillets gjentakende rytmer. Mer av det samme bør ikke være Square Enix sitt fokus på PlayStation 4 og Xbox One.
Spillets tre ekspansjoner er nemlig ikke spesielt originale eller minneverdige, og den overnaturlige farsen Nightmare in North Point er på grensen til irriterende. Kung Fu-hyllesten The Zodiac Tournament fokuserer i det minste på Sleeping Dogs sterkeste kort; slåssingen, men varer knapt i to timer.
Noen fristes kanskje av den visuelle oppussingen og Hong Kong ser definitivt skarpere og bedre ut i 1080p, men det skulle jo bare mangle i en «remaster». Det er skuffende at spillet ikke flyter perfekt på de nye konsollene. Sånn sett er det vanskelig å skryte av utviklernes innsats her.
Fraværet av forfriskninger tar likevel ikke bort originalspillets styrker, og de lever i beste velgående på denne nyutgivelsen. En sjarmerende undercover-historie drar deg gjennom et pulserende Hong Kong og det hardtslående kampssystemet er meget tilfredsstillende. Har du aldri spilt Sleeping Dogs og eier en plattform som kan kjøre Definitive Edition, er spillet et godt supplement i den actionfylte sandkassa.
Likte du Sleeping Dogs, men vil ha enda større sandkasse? Sjekk ut Just Cause 2 eller Saints Row 4!
