Det var en stund at man trodde tradisjonelle rollespill var like utdødd som dinosaurene, og at tenåringshelter med usannsynlige motiv og enda mer usannsynlige hårsveiser var på vei ut.
Men dette skjedde aldri, denne typen rollespill lever i beste velgående den dag i dag – selv om bærbare konsoller har tatt litt over for sine mindre kompakte brødre.
Golden Sun: Dark Dawn er sistemann ut i år, og man skal lete lenge etter en mer solid ambassadør for det gamle og velprøvde.
Hvorfor fikse det som ikke er ødelagt?
Det betyr ikke at spillet er uinspirert, eller ribbet for ideer. Selv om kampene er turbaserte, historien storslagen og til tross for at fiender dukker opp fra intet er det flere ting som skiller Golden Sun-formelen fra alle andre.
Et av spillenes sterkeste sider er den utpregede gåteløsningen. Det er både titt og ofte at kvartetten man spiller som møter på hindre som må overkommes utenfor kamparenaen. Her må man typisk bruke magi, eller såkalt psynergy, for å lykkes. Dette kan innebære å sette fyr på slitne heismotorer med en ildkule, bruke en vokseformel for å få en klatreplante til å vokse høyere opp eller bruke telekinese for å flytte tunge gjenstander, for å nevne noe.
Ofte må man kombinere disse magiene for å komme seg gjennom spillenes mange grotter og slott. Disse minner forøvrig mer om Zelda-spillene i sin utforming enn noe man kunne finne i andre rollespill, og det er forfriskende å se et rollespill som bruker gåteløsning som går utover brytertrykking og steindytting.
Det er sjelden det er spesielt vanskelig å komme videre, men tenkeoppgavene er likevel svært godt utformet og gøyale å pusle med. Mer enn noe annet er det et deilig avbrekk fra de evinnelige kampene rollespill er kjent for.
De vanskeligste gåtene man må løse er ofte valgfrie, og gjerne knyttet til å nå frem til såkalte Djinn.
Djinn er magiske skapninger som ofte gjemmer seg på lite tilgjengelige steder. På sett og vis kan de minne litt om Pokémon, og Djinn er et svært viktig element i Golden Sun-spillene. Det finnes mellom sytti og åtti av disse skapningene i spillet, og disse nusselige dyrene har en rekke viktige egenskaper.
Det finnes fire typer Djinn: ild, vind, vann og jord. Etterhvert vil alle karakterene i gruppen din få minst en Djinn, og det er kombinasjonen av disse som bestemmer hvilken såkalte klasse vedkommende er. Det er når man etterhvert har samlet inn tosifrede antall av disse magiske vesnene at man virkelig kan begynne å gi ulike roller til magiker-firkløveret man spiller som.
Vanskelig valg
Det er også Djinn som står for mesteparten av dybden i kampsystemet. Du må nemlig velge mellom å ha disse dyrene i nærheten, og dermed få bonuser til helse, angrep og lignende eller sette de fri midlertidig. Gjør du sistnevnte mister du bonusene, men får til gjengjeld mulighet til å tilkalle massive drager og sfinxer som angriper med enorm kraft.
Bruker du Djinn til å tilkalle disse kjempene går det et par runder hvor du er mer eller mindre forsvarsløs. Derfor må man alltid vurdere nøye om det er forsvarlig å tilkalle de mytologiske gigantene. Av og til er dette en sjanse du rett og slett ikke kan ta.
Men du vil likevel være fristet til å bruke Djinn på denne måten ofte, og ikke bare fordi det er et effektivt angrep. Å tilkalle disse enorme beistene er utvilsomt det mest spektakulære du kan gjøre i spillet, og med tanke på DS-ens beskjedne hestekrefter er det utrolig hva utviklerne har fått til her. Det ser rett og slett utrolig kult ut når en gigantisk statue som dekker begge skjermene flyr ned fra himmelen og knuser fiendene.
Resten av spillet er også usedvanlig pent, til tross for at alt er tredimensjonalt og polygonbasert. Personene man møter på er sjarmerende og fulle av liv, naturområdene vakre og kampanimasjonene stilige. Spillet viser virkelig at Nintendos vesle håndholdte ikke bør avskrives helt ennå, selv om oppfølgeren bare er måneder unna.
Dark Dawn er det tredje spillet i den populære rollespillserien, og er en direkte oppfølger. Spillet finner sted 30 år etter at Isaac og gjengen klarte å sette i gang den omstridte naturkatastrofen Golden Sun i de forrige spillene.
Dark Dawn finner sted i et forandret Weyward, preget av mystiske hendelser og ulykker. Innbyggerne gjør sitt beste for å tilpasse seg til en ny verden, men når mystiske svarte hull som suger opp magisk energi dukker opp over hele verdenen er det klart at noe er muffens. Det blir sønnene og døtrene til de opprinnelige heltenes oppdrag å redde verden fra sikker fordervelse denne gang.
En komplisert fortelling
Historien man blir servert i Golden Sun: Dark Dawn er interessant, men også ganske forvirrende. Også de som har spilt forgjengerne vil helt sikkert oppleve at tilsynelatende svært viktige begrep og hendelser som nevnes i spillet ikke ringer noen særlige bjeller.
Heldigvis har utviklerne gått langt for å gi deg verktøyene du trenger for å friske opp i minnene, forklaring på de ulike ordene er nemlig aldri mer enn et pennetrykk unna. Disse beskrivelsene er mulige å få frem uten å forlate selve spillet, og sammen med en rekke lange dialoger og et par mellomsekvenser er det mulig også for grønnskollinger å gjøre seg opp en mening om Golden Sun-hendelsen egentlig er en god eller ond ting.
Det skal uansett godt gjøres å ikke etterhvert plukke opp hva som skjer når man har spilt en stund. Golden Sun: Dark Dawn er nemlig et spill med mye utdypende og forklarende dialog. Ekstremt mye.
Ærlig talt kan det bli direkte irriterende til tider, jeg tror aldri jeg har spilt et spill med så mye direkte unødvendig dialog. Det er fint at man skal få repetert litt av hva som skjedde i det forrige spillet, men når til og med små hendelser i spillets plott blir diskutert opp ned og i mente, flere ganger, blir det til tider rett og slett for mye for en stakkars spillanmelder som faktisk ville spille spillet.
Muligens er dette et resultat av en eller annen bisarr avgjørelse om å gjøre et komplisert spill med en komplisert historie mulig for barn å forstå. Det vi faktisk ender opp med en fortelling med usedvanlig snakkesalige hovedpersoner som verbaliserer sin minste tanke og diskuterer åpenlyst om personene man treffer på er likandes eller ei. Men ungene vil fortsatt ikke forstå en døyt.
Konklusjon
Golden Sun: Dark Dawn er et svært koselig rollespill. Litt tålmodighet kreves av spilleren, da spillet har en snegletreg start og enda tregere samtaler gjennom hele spillet.
Men det bør egentlig være flisespikkeri, fordi her får vi et tvers i gjennom gøyalt rollespill av den gamle sort, men med nok nyheter til å gjøre det interessant også for de med sans for mer moderne spill av denne typen. Kirsebæret på toppen av kaka er selve presentasjonen, som er ingenting annet enn utsøkt og ytterst velsmakende.
Spillet er i det hele tatt en verdig svanesang for Nintendos etterhvert aldrende yndling. La oss bare håpe at sagaen får en fortsettelse på Nintendos kommende brilleløse konsoll.
Les også:Anmeldelse: Dragon Quest IX: Sentinels of the Starry Skies
Les også:Anmeldelse: Professor Layton and the Lost Future
Les også:Gledelig gåtesamarbeid
