Så var vi altså her. Nesten syv år etter den opprinnelige kunngjøringen, og etter utallige runder med motgang, har Skull and Bones faktisk blitt lansert.
At Ubisoft Singapore – med drahjelp fra så godt som samtlige Ubisoft-studioer – i det hele tatt kom så langt er bevis på hva som er mulig hvis man aldri gir opp. Dessverre er sjørøverspillet også et klassisk eksempel på at det noen ganger er best å bare kaste inn håndkledet.
Etter nesten 30 timer på bøljan blå er det nemlig lite positivt å skrive hjem om. Skull and Bones er et sammensurium av ideer og spillsjangere som aldri helt smelter sammen, og det hele blir en frustrerende seilas fra start til slutt.
Vi seilte fra karibien
Det begynner som spill gjerne har en tendens til å begynne. Ferden mot å bli sjørøvernes konge begynner nederst på rangstigen, med bare en liten jolle og et mannskap på to. Deretter skal du klatre deg opp og frem, noe som kun er mulig med arbeid, arbeid og mer arbeid.
Arbeid – eller jobb, strev og slit – er for øvrig en flott beskrivelse av opplevelsen som venter i Skull and Bones. Absolutt alt her er hakket mer masete enn det burde være, og det virker som om utviklerne har gjort alt de kan for å gjøre spillet så frustrerende som mulig.
Ta for eksempel det å seile – selve kjernen i Skull and Bones. Du skal seile fra A til B, du skal seile ring rundt motstanderne mens du peprer dem fulle av kanonkuler og du skal seile som fy for å slippe unna fiendtlige skip som er større enn ditt eget.
Hvor effektivt du seiler styres av vinden, og du kan banne på at det er motvind uansett hvor man vender skroget. Altfor ofte tvinges du til å seile i sikksakk i stedet for å ta strake veien til destinasjonen. Når man så kommer frem og skal tilbake har vinden plutselig snudd og det blir det samme maset på vei tilbake.
Alt blir bare verre av Skull and Bones' unødvendige utholdenhetssystem. Mannskapet blir nemlig utmattet av å seile for fort. Løsningen blir å enten stappe dem fulle av mat annet hvert minutt, eller slå av på farten til gjengen har fått seg en pust i bakken.
Transportetappene mellom oppdrag er gruelig kjedelige. Riktignok er omgivelsene stort sett pene å se på, og det er stas å se pynten du akkurat slang på skipet ditt. Det varer bare ikke, noe utvikleren virker å være klar over.
Teamet har derfor slengt på muligheten for å hoppe fra punkt til punkt uten å faktisk måtte seile. Hurtigreisingen er riktignok kun tilgjengelig hvis man er ankret opp ved en base. Altså må man alltid seile til et sted som er i nærheten slik at man slipper å seile til et sted som er langt unna.
Ingen mektig pirat
Oppi all seilingen skal man selvfølgelig også få skyte kanoner. Spillets fiktive variant av Arabiahavet er stappfullt av fiendtlige fraksjoner som vil deg vondt og fredelige fraksjoner som du gang på gang tvinges til å plage livet av.
Den som har spilt Assassin's Creed IV: Black Flag vet hva man kan forvente her. Kampsystemet fungerer greit, uten at det noen gang blir skikkelig spennende. Etter hvert som du kommer deg lenger ut i historien blir alt faktisk nokså strevsomt, med langdryge kamper som jeg raskt lærte meg å unngå der jeg kunne.
Der har du for øvrig et av de største problemene med Skull and Bones. Spillet handler om å bli den mektigste piraten på mils omkrets, og ifølge erfaringsnivået mitt var det nettopp det jeg var. Når den naturlige vanskelighetsgraden stiger raskere enn du kan oppgradere skuta er det bare vanskelig å føle seg tøff i trynet.
Skal du jekke opp skuta raskere enn hva den innholdsfattige historien tillater er det fritt frem å utføre sideoppdrag. Som i Ubisoft-spill flest bugner det med aktiviteter å pusle med, enten det er å jakte krokodiller med spyd, finne nedgravde skatter eller senke større skip i bytte mot en dusør.
Etter et par runder med hver aktivitet forsvinner gleden imidlertid raskt. At jeg får oppgradere kanonen til noe som har litt bedre «gear score» er bare ikke verdt halvtimen det tar å seile til riktig sted, plukke opp oppdraget, seile til neste sted, skyte på noen båter eller vakttårn og så seile tilbake.
Evig jag etter ressurser
Stort sett får man ikke engang nye kanoner – eller skuter eller hva det skal være. Som oftest er belønningene i stedet muligheten til å lage tingene selv. Vil du ha det oppgraderte utstyret må du så skaffe deg alle ressursene som trengs for å snekre det sammen.
Halvtimen du brukte på å gjøre oppdraget blir dermed raskt til en time eller halvannen, med flere seilaser hit og dit. Ressurser kan kjøpes, plyndres eller sankes rundt omkring ute i verdenen. Sistnevnte er billigst og minst risikabelt, men krever til gjengjeld at du må behandle råmaterialene som koster både tid og penger.
Det er bare så utrolig lite fristende å gjøre ting som jeg ikke på død og liv er nødt til å gjøre i Skull and Bones. Etter flere smaksprøver av samtlige sideretter fra spillets oppdragsbord, pludret jeg meg derfor gjennom resten av historien med en skute på nivå 8. Til sammenligning er fiendene mot slutten av spillet rundt nivå 10-12, som aldri blir et veldig stort problem helt til du møter på såkalte Privateers.
Disse piratjegerne er spillets uten tvil tøffeste fiender. Skutene deres trenger ikke være store, men de tåler ufattelig mye og kan gi deg juling med en til to bredsider. I tråd med resten av spillets frustrerende ånd er disse selvfølgelig utplassert på områder der de kan være så forbanna slitsomme som overhodet mulig.
Gjerne spretter de frem når du er midt i et oppdrag der du ikke har lov til å forlate området. Prøver du å stikke gjør mannskapet ditt mytteri. Blir du værende er du sjanseløs mot piratjegeren som brått slår seg sammen med fiendene du allerede prøver å hamle opp med.
La ventetiden begynne
Å kunne spille med opptil to venner gjør Skull and Bones hakket mer tålelig. Spillet fungerer akkurat bra nok til at det er moro å pusle med i godt lag, men da handler det mer om det sosiale enn at spillopplevelsen faktisk er god.
Samarbeidsspilling kan også teknisk sett gjøres med folk du ikke kjenner, ved å sende ut rop om hjelp. Med kun 20 spillere på hver server er sjansen imidlertid svært liten for at du finner noen som faktisk er i samme område og som holder på med det samme som deg.
Når hovedhistorien er ferdig og du når erfaringsnivået Kingpin, er samarbeidsopplevelsen også over for denne gang. Akkurat nå finnes det knapt noe «endgame»-innhold, altså ting du kan pusle med når du er ferdig med alt annet. Det som er her fokuserer i hovedsak på ditt eget. Det handler om å ta kontroll over verdenen, ett territorium av gangen, og utvinne skatter fra dem.
Du kan jobbe sammen med vennene dine om å ta over hvert av territoriene, gjennom endeløse runder med akkurat det samme sjøslaget igjen og igjen. Resten av jobben må du takle på egenhånd, mens du seiler fra havn til havn med forsyninger i bytte mot spillvalutaen Pieces of Eight.
Territoriene du eier genererer nemlig et visst antall Pieces of Eight – som lar deg kjøpe kraftigere utstyr og diverse kosmetikk – hver time. Det er riktignok bare hvis du logger deg inn en gang i timen for å holde fabrikkene åpne, som kan gjøres i menyene og ikke krever at du faktisk spiller i det hele tatt.
Ubisoft har allerede sagt at Skull and Bones kommer til å få nytt innhold minst fire ganger i året. Jeg håper for guds skyld at det som kommer byr på en totaloverhaling av «endgame»-opplevelsen, for det som er her nå er nærmest fornærmende.
Konklusjon
Da Skull and Bones ble avduket i 2017, var det knyttet stor spenning til en skikkelig Sea of Thieves-konkurrent. For hver utsettelse og presentasjon av spillet har spenningen falt, og det er nok ingen som er veldig overrasket over at sluttresultatet ikke er i nærheten av å kunne måle seg med piratopplevelsen til Rare.
Skull and Bones virker. Det er det mest positive jeg kan si om spillet. Dessverre er opplevelsen frustrerende fra start til slutt, der kampene like ofte er mot spillets slitsomme mekanikker som de er mot fiendtlige pirater.
Samarbeidsspilling fungerer nok til at det er tålelig å ha på spillet i bakgrunnen mens du konverserer med venner. I hvert fall frem til kampanjen er over. Etter det har man i spillets nåværende stand ingen grunn til å spille sammen.
Hadde bare historien vært god kunne dette kanskje holdt til noe bedre, men den gang ei. Ærlig talt skulle jeg ønske jeg kunne benytte meg av spillets beste funksjon – «fast travel» – og dra tilbake til før jeg la 30 timer inn i dette spillet.
Skull and Bones er tilgjengelig nå for PC, PlayStation 5 (testet) og Xbox Series X/S.
