Som langvarig fan av forfatteren Howard Philips Lovecraft og som entusiastisk tilhenger av blyant-og-papir-rollespillet Call of Cthulhu, som i stor grad baserer seg på hans historier, gleder det meg alltid å se dataspill som også trekker inspirasjon fra den amerikanske skrekkmesteren.
Dette gjør Darkness Within 2: The Dark Lineage så til de grader. Det plukker hemningsløst fra Lovecraft-mytologien, når det gjelder både monstre og eldgamle guder, og endrer steds- og personnavn bare så vidt fra de vi kjenner igjen fra historier som The Call of Cthulhu og The Shadow over Innsmouth.
Selv om det er ganske «cheesy» å oversette Arkham til Arkhamhed og Innsmouth til Wellsmoth, gjør det ikke meg så mye hvis historien og spillet hedrer arven fra Lovecraft og byr på en så god spillopplevelse som den dystre verdenen forfatteren skapte fortjener. Det gjør Darkness Within 2 overhodet ikke.
Fornyet, men utdatert
Spillet er en fortsettelse fra det første Darkness Within. Igjen spiller vi Howard Loreid, men denne gangen har grafikkmotoren blitt kraftig oppdatert. Darkness Within 2 har nemlig fått tredimensjonal grafikk, men er fortsatt et fullstendig tradisjonelt førstepersons pek-og-klikk-eventyrspill.
Til tross for grafikkoppgraderingen er det visuelle i Darkness Within 2 fortsatt fullstendig utdatert og foreldet. Omgivelsene er udetaljerte og mangler finpuss, figurmodellene er rett og slett dårlig laget og animasjonene er helt latterlige.
Ingen av disse åpenbare svakhetene er nødvendigvis nådestøtet for et eventyrspill, for slike spills viktigste støttepilarer er som oftest fortellingen og gåtene. Heldigvis for Darkness Within 2 er ikke disse nøkkelelementene så aller verst, selv om jeg gjerne skulle sett dem begge kraftig forbedret.
For spillet har helt klart mye potensial, men det virker som om ressursene har uteblitt og at utvikleren kanskje har bitt over for mye.
Derfor fremstår Darkness Within 2 først som et delvis amatørmessig dataspill, upolert og med lave produksjonsverdier, men etter hvert som man dykker i dybden er det mulig å skimte gode gåter og en historie med enkelte interessante trekk.
Deilig å være på sinnssykehus
Strabasene fra det første Darkness Within har åpenbart vært harde nok til å gjøre spillets helt såpass gal at han må legges inn. Selv om han befinner seg på et såkalt «insane asylum», blir han i åpningsscenen rullet inn på ei operasjonsstue. Hva som skal foregå der slipper vi heldigvis å få vite, for i stedet for å bli tatt hånd om av skumle leger, er det nemlig en slags avmagret zombie og en hettekledd mann med selvlysende øyne som står for behandlingen.
Å få ei kjempestor sprøyte, med innhold som forårsaker massivt hukommelsestap, hugget inn i armen er kanskje ikke den service en forventer seg på et moderne sykehus anno 2012, men behandlingen er i hvert fall nok til at du kan unnslippe sinnssykehuset.
Når du ikke vet om du er splitter pine gal eller bare har en svært dårlig dag, er det ikke stort annet å gjøre enn å følge din redningsmanns instrukser, som etter hvert tar deg til den lille byen Arkhamhed. Det er med denne som base du må løse gåtene om hvem du er og hva som foregår.
Underlige drømmer, merkelige nyhetshistorier, gamle sagn, brysomme tyver, eldgamle monstre, hjelpsomme butikkeiere og en gigantisk haug med alle tenkelige gjenstander vil hjelpe deg gjennom fortellingen, og så blir det opp til deg selv å skape orden i kaoset.
Og dette er ikke særlig enkelt. Spillets historie er nemlig av det ganske sleipe slaget, og viktige elementer kan lette glippe mellom fingrene dine. Det er ikke lett å finne ut hva som foregår eller hvorfor du holder på med det du gjør. Fortellingen har flere merkelige avgreininger og hvordan ting henger sammen forblir lenge et mysterium.
Hvis du holder tunga rett i munnen og kommer deg til slutten blir likevel mye gjort relativt klart. Det meste har nemlig en mening og historien blir mye mer personlig og dyp etter hvert. Helt på slutten får du også muligheten til å ta et ganske viktig valg. Selv om konsekvensene av dette ikke blir helt store her i vår verden, finnes det andre og mer evige dimensjoner hvor ekkoet av våre valg kan høres til evig tid.
Gåter som gleder og frustrerer
Siden Darkness Within 2 ikke inneholder noen action-elementer er det kun løsing av gåter som driver fortellingen fremover. Flere av disse er ganske gode og mange av dem er vanskelige. Ofte må du tenke så det knaker for å løse opp flokene, men vanligvis er det ikke tankekraft det står på når du må løse nøttene.
Det aller vanskeligste er nemlig å finne alle gjenstandene, papirene eller sporene du trenger. Til tross for at du kan traske rundt med lommelykt eller oljelampe hele tiden, er omgivelsene i Darkness Within 2 fryktelig mørke. Og i spillets mange kriker og kroker finnes alle mulige slags skuffer, hemmelige dører og små detaljer du må finne for å kunne gjøre det som trengs.
Det er rett og slett veldig lett å gå glipp av viktige ting her og der, og det er et fryktelig strev å saumfare hver bidige millimeter når du ofte ikke engang vet hva du leter etter. De tingene som er aller vanskeligst å finne er heldigvis som oftest ikke nødvendige for å løse de viktige gåtene. Og dette elementet av gjemte detaljer er det eneste som skaper dybde i spillet, for ved spillets slutt får en nemlig se hvor mange av dem en har funnet.
Det er likevel svært forvirrende når Darkness Within 2 inneholder masse ting du egentlig ikke trenger å gjøre, for det medfører at du drasser med deg en masse ting du ikke kommer til å bruke. Et annet irritasjonsmoment er alle sporene som finnes i de dokumentene du finner.
Spillet vil at du skal understreke de delene av hver tekst du tror er viktige og inneholder spor som du bør legge spesielt merke til. Hvilke spor spillet anser som viktige i hver tekst er likevel helt blottet for all logikk og fullstendig tilfeldig, så det å finne de riktige ordene å understreke kan være nærmest umulig.
Du kan heldigvis velge mellom tre forskjellige vanskelighetsgrader, og den laveste av disse gir deg et verktøy som automatisk finner alle sporene i hvert dokument. Ved å spille på lettest vanskelighetsgrad får du også etter hvert tips på hvordan du kan drive fortellingen fremover. Og tro meg, selv om du er en øvet eventyrspillmester så er tipsene svært gode å ha i Darkness Within 2.
Lykkes med stemningen
Til tross for svak grafikk og relativt dårlig bruk av det engelske språket fra de tyrkiske utviklerne, er spillets stemning ganske god. Musikken er for det meste veldig passende og skuespillerstemmene varierer mellom å være helt greie til gode.
Selv om du stort sett er alene i Darkness Within 2, kryr det av lyder rundt deg på alle kanter. Det gåes i dører og trapper, kraner drypper og radioer spraker. Når alle de rare lydene blander seg med det konstante mørket, og når skummel musikk blir tilsatt, danner det seg en ganske uhyggelig atmosfære som til tider kan trekke deg inn og være skremmende.
Omgivelsene i spillet passer også veldig godt inn. Selv om spillet forteller deg at året er 2012, viser hver eneste gjenstand, person og omgivelse at året egentlig er et sted rundt 1950. Jeg tviler på at Tyrkia i 2012 ser ut som USA i 1950, så jeg tar derfor datoene med en klype salt og fastslår at omgivelsene er skapt for å fremheve skrekkatmosfæren.
Dette lykkes de ganske godt med. Fra et nedlagt sykehus, til et fraflyttet herskapshus og ei forfallen hytte i skogen, bidrar de alle til å danne et inntrykk av en mystisk, mørk og grusom verden hvor det djevelske kun gjemmer seg like under overflaten.
Konklusjon
Jeg skulle så gjerne sett at Darkness Within 2: The Dark Lineage levde opp til det potensial Lovecrafts fortellinger gir oss, men så langt har jeg kun sett ett dataspill klare dette kunststykket, og det er Call of Cthulhu: Dark Corners of the Earth.
Når Darkness Within 2 ikke klarer dette får vi heller se hva vi sitter igjen med. Det er et helt tradisjonelt og upolert eventyrspill med utdatert grafikk, manglende spillbarhet på grunn av gjenstander som er vanskelige å finne, ei forvirrende, men til tider interessant historie og med ganske god og delvis skummel stemning. Spillet er ikke for de fleste, men jeg tror det kan by på en helt ok spillopplevelse for eventyrspillentusiaster.
