Grand Theft Auto V ble lansert på PlayStation 3 og Xbox 360 i 2013, og dukket senere opp på både PlayStation 4, Xbox One og Windows, men det er først nå vi får se hva studioet kan diske opp med på moderne maskinvare.
Det vi har sett av deres nyeste spill, Red Dead Redemption 2, fram mot lansering har lovet veldig, veldig godt, og førsteinntrykket vi har etter å ha vært oppslukt av det endelige produktet over den siste uken er tilsvarende positivt. Her er det mye å sette fingrene i, og det at vi nå har spilt i godt over 40 timer og bare så vidt kommet oss gjennom spillets første halvdel, tyder på at det er mye, mye mer som venter.
Det har vært en uke i lovløshetens tegn, og slik det ser ut hittil, kan jeg allerede nå slå fast at dette er et massivt framskritt for åpen verden-spill.
LES OGSÅ: 10 ting du bør vite før du spiller Red Dead Redemption 2»
Morgan, ikke Marston
Red Dead Redemption 2 er en forløper – en «prequel» om du vil – til Red Dead Redemption fra 2010. Der det forrige spillet tok for seg John Marstons tilnærming til livet lenge etter cowboyenes glansdager, får vi i dette spillet se opptakten til dette nye, «mer siviliserte» verdensbildet.
Vi ser denne verdenen som et skråblikk gjennom øynene til Arthur Morgan, en av lederskikkelsene i den selvsamme gjengen John Marston var med i før han blir tvunget til å ta opp skyts mot dem i originalspillet.
Fram til nå er plottet i dette spillet langt mer avmålt enn det hissige hevntoktet Marston langet ut på i 2010 – Red Dead Redemption 2 handler mer om kampen for overlevelse i en verden som er stadig mer innstilt på å kveste hver eneste rot av cowboyenes liv og levnet, og mindre om død, tilbakebetaling og fordervelse.
Man er stadig på rømmen fra loven, både i form av lokale betjenter som synes du har drevet med litt for mye ugagn i det siste, men også i form av den litt mer diffuse trusselen som jager Arthurs bande stadig lenger og lenger øst i spillets ubarmhjertige univers. Dette betyr imidlertid ikke at man alltid må holde seg på matta: Red Dead Redemption 2 er fremdeles fullt av action, være seg man driver med hestetyveri på bygda, bjørnejakt til fjells, håndgemeng nede på den lokale saloonen eller skuddveksling i storgata.
Jeg liker mange av disse figurene veldig godt.
Det viser seg nemlig at det er vanskelig å vende seg av livet som råtass i den ville vesten, og dette er en problemstilling som dukker opp igjen og igjen i løpet av spillets første halvdel: Hvordan skal man komme seg ut av dette klisteret? Finnes det en redning for en gjeng cowboyer med hjerter av gull?
Vi vet jo alle hvordan det antagelig kommer til å gå til slutt – for det første ser vi jo ikke snurten av halvparten av disse figurene i 2010-spillet, og når sant skal sies kommer cowboylivet mest sannsynlig til å ta knekken på alle disse skikkelsene før eller siden, men jeg har stadig trua på at det skal gå bra. Jeg liker mange av disse figurene veldig godt, enten det er snakk om den håpefulle lederen Dutch, den gamle luringen Hosea eller den gnistrende enken Sadie. Kanskje, bare kanskje, finner de en utvei til slutt.
Velg ditt eget eventyr
Til tross for at man spiller som et medlem av Dutch van der Lindes kjeltringbande, er det stadig Arthur som er kjernen i fortellingen. Han er på mange måter en typisk Rockstar-protagonist: Han er breial, selvsikker og sånn passe intelligent, med en tørr sans for humor og potensiale for stort temperament. Samtidig byr personligheten hans på akkurat nok slingringsmonn til at du kan velge å agere slik du selv vil i møte med omverdenen.
En av nøklene i dette puslespillet er det nye interaksjonssystemet spillet byr på. Nå kan man i enhver situasjon holde inne «L2»-knappen (på PlayStation 4) for å fokusere på en person som er innenfor rekkevidde – derfra har man muligheten til å gjøre mye spennende etter hvert som spillet går sin gang, men i utgangspunktet kan man i hvert fall hilse vennlig på («Greet») eller hisse opp («Antagonize») alle man møter langs livets landevei.
Dette har ulike konsekvenser avhengig av hvor man befinner seg, hvilken status Arthur har i det aktuelle området og hvilken situasjon man befinner seg i. Man kan for eksempel slenge dritt til den lokale sheriffen eller gjøre narr av en fyr som får en bøtte med piss og avføring helt over seg. Disse to situasjonene vil antagelig ikke få det samme utfallet: Sheriffen blir etter hvert så mannevond at han begynner å skyte etter deg, mens fyren som er dekket av dritt går sin vei med hodet hengt i skam.
De færreste av samtalene man deltar i på denne måten er spesielt dype, og dette er spesielt merkbart når man forsøker å veksle ord med andre medlemmer av Arthurs gjeng. Noen ganger kan disse interaksjonene føre til interessante utvekslinger og kanskje også et og annet sideoppdrag, men ofte virker de avstumpede og intetsigende: «Don't let me bother you.»
LES OGSÅ: Fire filmer du kan se for å varme opp til Red Dead Redemption 2 »
Rockstars første rollespill?
Har du lyst til å være en vennlig desperado, som gir til de fattige, skyter kjeltringer og hjelper folk i nød, står du helt fritt til å gjøre akkurat det. På motsatt side kan man også rane fra de fattige og le av de som trenger hjelp, uten at dette nødvendigvis påvirker det overhengende plottet i noen enorm grad. Uansett hva man velger, er det veldig lett å sitte igjen med et inntrykk av at man er Arthur Morgan, og at dette spilluniverset er et sted som kommer til å huske hvem du er og hva du har gjort.
Sånn sett er Red Dead Redemption 2 mer et rollespill enn de rene actionspillene Rockstar har lagd tidligere. De har riktignok vært innom en del av disse systemene før, med fokus på å kle seg ut og holde seg i live, men nå er slike funksjoner en langt viktigere del av opplevelsen.
Dette kommer fram på en rekke unike måter, slik som det faktum at man over tid bygger opp mer utholdenhet, lærer seg nye oppskrifter, får tilgang til nytt utstyr, må innta mat og drikke for å ikke bli underernært, kan få lenger hår og skjegg som man så må stelle for å bli godt tatt imot enkelte steder i verdenen, og så videre.
Universet er utrolig pent, massivt og fullt av ting å gjøre, se på og interagere med. Det er som kjent ikke Rockstar uten latterlige sideoppdrag og et bredt utvalg aktiviteter å bryne seg på, og dette er noe Red Dead Redemption 2 har tonnevis av.
Overalt hvor man går finner man stadig folk å hilse på, og en brøkdel av disse har også litt mer å by på: Dette kan være korte situasjoner, som to sinnatagger som har en duell, hvorpå vinneren spør om det finnes noen andre som vil prøve seg; en våpenselger som holder en guttunge fanget i kjelleren sin; eller noe litt mer omfattende, som en distré sirkusdirektør som ber deg om å spore opp dyrene han har mistet rundt omkring i verdenen; eller
Poenget er uansett at verdenen føles ekte og bebodd, i hvert fall så ekte og bebodd som noen spillverden kan føles. Den særegne Rockstar-sjarmen preger så godt som samtlige kriker og kroker av spillopplevelsen, både i form av sprø personligheter, engasjerende sideoppdrag og bunnsolid manus som virkelig gir deg et innblikk i livet til disse skikkelsene.
Ikke feilfritt
Det er mye å ta innover seg i dette spillet, og da har jeg ikke engang begynt å nevne de tradisjonelle spillmekanikkene og aktivitetene som gjennomsyrer opplevelsen. Som forventet tilbringer man mye tid på hesteryggen og med våpen i lanken, og disse delene av spillet fungerer overraskende godt.
Som med det forrige Red Dead Redemption, synes jeg fortsatt det kan være litt strevsomt å ri over lengre perioder – er man ikke sammen med andre figurer er man pent nødt til å trykke på «X» med jevne mellomrom for å holde tempoet oppe, og over lengre strekninger blir dette rett og slett litt slitsomt. Men over kortere perioder oppfører hesten seg godt, og det at man også her kan låse opp nye ferdigheter over tid, gjør at man fort knytter et solid bånd til det dyret man reiser rundt omkring med.
Skytingen er på sin side mye bedre enn i noe Rockstar-spill. Slik jeg ser det, er det som regel alltid skytingen som er det svakeste leddet i studioets spill, men her preges skuddvekslingene av solide våpen, presis sikting og kraftige skuddsalver. Her spares det ikke på noe som helst hva krutt angår, og avblåste kroppsdeler er en fast følgesvenn, spesielt hvis man sverger til pumpehagler slik som jeg.
«Deadeye», en funksjon som lar deg sakke ned tiden og fyre av nøye plasserte skudd, vender også tilbake og fungerer stort sett som forventet. Ett stort savn er derimot hvordan denne funksjonen nå ikke tvinger kameraet ditt til der Morgan skyter, men i stedet står stille der du slapp det mens Morgan fyrer løs på det du har pekt ut som skyteskiver. Jeg skjønner halvveis hvorfor utviklerne har gjort det, men slik det er nå, har noe av trykket som fulgte med denne effekten i originalspillet forsvunnet i overgangen til Red Dead Redemption 2.
Et annet problem jeg har med spillet så langt, er hvordan flere oppdrag og handlingsforløp fremstår som noe typiske, litt forutsigbare og kanskje ikke fullt så viktige for det overhengende plottet. Det er liksom begrenset hvor mange ganger man kan stjele fra en hestekjerre før det mister noe av sjarmen, men som regel henter spillet seg kjapt inn igjen – ofte ved at noe går galt og man må skyte i hjel en rekke fiender før man stikker hjem til basen.
Stort sett er det alltid noe nytt og interessant som skjer rundt hver eneste sving, og hvis hovedhistorien mot all formodning skulle bli litt tam, er det bare å ta en helaften rundt pokerbordet, en rundtur på byen med Lenny eller en tur ut på innsjøen for å fiske sammen og bli bedre kjent med en av gjengmedlemmene.
En foreløpig konklusjon
Allerede nå kan jeg bekrefte at Red Dead Redemption 2 er et åpen verden-spill slik bare Rockstar kan lage dem. Universet er stort, lekkert og innbydende, fullt av alskens spennende og engasjerende sideaktiviteter.
Ved siden av det sedvanlige actionfokuset, er spillet også nesten for et vaskekte rollespill å regne. Man blir Arthur Morgan, og selv om valgene man tar foreløpig har hatt lite direkte innvirkning på hovedplottet, er det de mange små interaksjonene og detaljene – måten innbyggerne i Saint Denis rynker nese når jeg har vandret gjennom sumpen og ikke badet på et par uker; hvordan krigsveteranen jeg ga penger til tidlig i spillet stadig kommer bort til meg på gaten; og det faktum at man må ta seg tid til å spise, bidra til fellesskapet og barbere seg for å passe inn i denne verdenen – som gjør opplevelsen så levende og omfattende.
I løpet av tiden jeg har tilbragt i skoene til Arthur Morgan, har jeg rukket å være så utrolig mye mer enn bare altruistisk cowboy: Jeg har vært sauegjeter, stupfull skjørtejeger, fisker, overivrig pokerspiller, bankraner og mye, mye mer. Og alt er så utrolig godt gjennomført – ingen av disse bestanddelene føles forhastede.
Historien som fortelles, folkene man møter og dialogene som konstant flyr fram og tilbake mellom figurene, spiller som vanlig en meget viktig rolle, og foreløpig er alt dette også av meget høy klasse.
Noen skrupler finnes riktignok her og der, slik som hvordan enkelte oppdrag og handlingsforløp virker litt unødvendige; hvordan det er veldig mye hesteridning av og til; og hvordan Deadeye har mistet litt av det rene og skjære trykket det hadde i originalen.
Dette hindrer likevel ikke Red Dead Redemption 2 fra å være et fremragende spill som jeg tror de aller fleste kommer til å kose seg masse med. Selv har jeg nå tilbragt nærmere 40 timer med Dutch Van Der Linde-gjengen, og ifølge spillets oversikt er jeg bare litt over halvveis gjennom historien. Det er med andre ord mye å gjøre her, men når kvaliteten er som den er – et hestehode foran det meste innenfor samme sjanger – er det overhodet ingen grunn til å klage på dette.
Red Dead Redemption 2 slippes den 26. oktober for PlayStation 4 og Xbox One. Vi har testet spillet på en vanlig PlayStation 4-modell. Vi kommer tilbake med en fullstendig anmeldelse, med karakter og en endelig konklusjon, når vi har fullført spillet.
