Sumio Mondo er en kar litt utenom det vanlige. Til daglig jobber han som en slags privatdetektiv, og spesialiserer seg på å finne igjen gjenstander som har gått tapt for de ofte fortvilte klientene hans. Sammen med partneren Catherine, som egentlig er gammeldags datamaskin oppbevart i en slitt koffert, reiser han fra sted til sted og løser problemer der han får nok betalt. Om det er Mondos spesielle arbeidsmåte, den fasjonable dressen eller den flotte Toyotaen som har gitt ham det gode ryktet han bærer på, er vanskelig å si – kanskje har alle faktorene spilt en viss rolle i å få ham dit han er i det Flower, Sun and Rain begynner.
Et av Mondos mange stoppesteder er paradisøya Lospass Island, hvor vi finner det luksuriøse hotellet «Flower, Sun and Rain» som drives av den overdrevent serviceinnstilte hotelldirektøren Edo Macalister, som etter en rask omvisning introduserer Mondo til en nokså forunderlig problemstilling: Lospass Island har i lengre tid vært fanget i en tidssløyfe, og gjester og ansatte ved hotellet opplever den samme dagen igjen, igjen og igjen. Som om ikke det var nok, eksploder det hver dag et passasjerfly over øya, og hotelldirektøren har mistanke om at ondsinnede terrorister står bak det hele.
Det er selvfølgelig her Mondo kommer inn i bildet. Han må forhindre at flyet sprenges, og få øya ut av tidssløyfen. Litt av hvert å henge fingrene i – selv for en dreven mirakelmann.
Som i en drøm
Det første som slår meg når jeg tenker på Flower, Sun and Rain, er at dette er en grenseløst merkelig spillopplevelse. Mondo, som du tar kontrollen over i begynnelsen av spillet, later slettes ikke til å synes at oppdraget Macalister har satt ham på, er noe utenom det vanlige. Han later heller ikke til å ha den fjerneste anelse om hvordan han skal få øya ut av tidssløyfen, eller hvordan han kan forhindre at passasjerflyet eksploderer, og tar seg likeså godt en høneblund inne i suiten sin.
Smått om senn går det opp for Mondo at han ved å gjøre tjenester for gjestene på hotellet, kan komme nærmere en løsning på øyas problemer. Det har seg nemlig slik at det ikke finnes en eneste gjest på hotellet som ikke har et problem du kan løse for dem. Hjelper du en gjest med en tilsynelatende ubetydelig tjeneste, som for eksempel å mikse en drink eller finne svaret på et totalt absurd spørsmål, vil du gjøre fremgang i handlingen, og Mondo våkner igjen opp i suiten sin. Datoen er riktignok den samme som før, men nye gjester med nye problemer som må løses, dukker nå opp på hotellet.
Kanskje er problemet med dagen som gjenoppleves og flyet som går i lufta knyttet til negativ energi fra de mange bitte små vanskelighetene til hotellets gjester, tenker Mondo. Og slik er det den anerkjente detektiven bestemmer seg for å løse alt som finnes av småproblemer på Lospass Island. Handlingen i Sun, Flower and Rain er utvilsomt inspirert av nittitallskomedien Groundhog Day, men er langt fra noe plagiat – bare vent til du får høre litt om gameplayet og persongalleriet.
Tallkombinasjoner i lange baner
Hotellgjestenes problemer løses alltid på samme, helskrudde måte. Med en gang du vet hva et problem går ut på, setter du i gang jakten på noe så delikat som en unik tallkombinasjon. Denne finner du som oftest ved å saumfare Macalisters tykke feriehefte, som inneholder informasjon om både det ene og det andre, og enda litt til. Når du så har bladd deg frem til den riktige tallkombinasjonen (noe som er langt enklere sagt enn gjort), må du ta beina fatt, og se om du finner gjenstanden som Catherine skal kobles opp mot. Etter at du ved hjelp av Catherine har sendt de riktige tallene inn i gjenstanden, er problemet løst.
Ta for eksempel skuespillerbrødrene som så pent ber deg om å gjøre noe med de store og upraktiske høyttalerne deres. Dette problemet løses ved å se i ferieheftets seksjon om hotellets kinosal. Her står det oppført en lang rekke tallkombinasjoner, og én av dem skal ifølge heftet kunne brukes til å krympe høyttalere. Nå åpner du ganske enkelt Mondos notatblokk og skriver ned tallkombinasjonen, som du deretter sender inn i brødrenes høyttalersett, som nå krymper. Vips, så var problemet løst.
I mange tilfeller må du addere, subtrahere og multiplisere forskjellige tallkombinasjoner med hverandre, men grunnprinsippet bak gåteløsningen forblir det samme fra start til slutt. Jo visst er systemet skrullete, men tro meg: dette fungerer bra, samme hvor dumt det nå måtte høres ut. Det er usedvanlig engasjerende, og de små grå får litt å jobbe med.
I jakten på alle tallkombinasjonene blir det veldig mye lesning i den tykke ferieguiden, og i denne prosessen får du vite mer om selve hotellet og personene som har besøkt det opp igjennom årene. Du finner intervjuer, tips til hvordan man kan benytte ferien på øya, pluss informasjon om hvordan søppelsortering foregår. Mye av stoffet i guiden kommer du aldri til å få bruk for, men den er kjekk å ha, og gir inntrykk av at hotellet godt kunne ha eksistert i virkeligheten, selv om det Mondo og de andre bedriver inne i det, er renspikket galskap.
Mondo og spirrevippene
Hotellgjestene gjør Flower, Sun and Rain til en herlig uforutsigbar opplevelse. Gameplayet forandrer seg riktignok ikke, men blant personene du treffer på, finnes derimot stor variasjon, og du vil aldri kunne gjette hva den neste oppdragsgiveren vil ha deg til å gjøre. Dess flere problemer du løser, dess flere personer dukker opp på hotellet.
Jeg må innrømme at det ikke er veldig morsomt å løpe rundt på jakt etter gjestene – det er tross alt de samme korridorene du løper igjennom i begynnelsen av spillet som på slutten. Men når du først har fått øye på noen du ikke har truffet på før, braker det virkelig løs. Personlighetene Goichi Suda og kompani har flettet inn i spillopplevelsen er nemlig gull verdt, og det er en fryd å gjøre dem tjenester.
For å redde øya ut av tidssløyfen, må du diskutere fotballformasjoner med en innpåsliten forfatter, stoppe en kaldblodig morder, oppdrive et vampyrdrepende våpen for en festglad primadonna og lete etter en rosa alligator som kravler rundt blant gjestene. Det finnes ikke grenser for hva det er Mondo må gjennom; det er et mirakel at han kommer fra de forskjellige oppgavene med sinnet i behold.
Kanskje er det de avslappende Satie- og Bach-remiksene som spilles i bakgrunnen som hjelper Mondo med å holde fokus, omgivelsene er det i hvert fall ikke; de er ganske enkelt så kornete at de grenser til det svimlende. Flower, Sun and Rain har tidligere dukket opp på PS2 i Japan, og grafikken er rett og slett en nedskalert gjengivelse av den fra konsollutgaven. Resultatet hadde sannsynligvis blitt penere hvis man hadde gitt DS-utgaven et eget, litt enklere utseende. Men heldigvis er det ikke det visuelle som er viktigst i Flower, Sun and Rain.
Konklusjon
Er det noe jeg virkelig liker med Flower, Sun and Rain, er det at det er annerledes. Aldri før har jeg spilt et spill som er så sært, men samtidig så velfungerende og interessant som det Flower, Sun and Rain er. Det som gjør hotelloppholdet så spennende, er at du aldri vet hva som venter deg rundt neste hjørne. Det kan være alt fra en person som trygler deg om å redde en bekjent fra den sikre død, eller det kan være en spirrevipp som skal ha deg til å telle hvor mange solsenger det finnes ved siden av hotellets basseng. Det aller meste av det som skjer på hotellet er vanskelig å forstå seg på, men samtidig veldig moro.
Det går litt tid før man får satt seg inn i spillet, og for enkelte vil det nok fremstå som et par hakk for merkelig. Men for den som er klar for en opplevelse utenom det vanlige og kan tolerere en kraftig dose med japansk galskap, anbefales Flower, Sun and Rain på det aller sterkeste.
