Med det har vi altså vært gjennom våre felles favorittspill i året som har vært, og det levner ingen tvil om at kruttrøykkavalkaden Red Dead Redemption var det spillet som imponerte oss mest. Spillet høstet hele tre førsteplasser i noen av de tyngste kategoriene, og har utvilsomt satt en støkk i flere av oss i redaksjonen. Samtidig fortjener også rollespillene Mass Effect 2 og Fallout: New Vegas en ekstra oppmerksomhet, etter å ha gått igjen i flere kategorier.
Denne kåringen sier en del om fellesnevnerne for våre skribenters spillsmak, men åpner ikke særlig for de skjulte perlene. Derfor har vi også i år valgt å legge ved en personlig topp fem-liste fra noen av våre mest prominente skribenter, og det er vår Japan-ekspert Øystein som blåser det hele i gang.
Øysteins favoritter:
1. God of War III (PlayStation 3)
Meir brutalt og beinhardt får du det ikkje. God of War III er produktet vi endar opp med når årevis med terping og polering skal produsere resultat. Kratos er like forbanna og usympatisk som alltid, og han legg ut på ei jakt etter alt og alle du kjem til å hugse lenge. Sinnet til Kratos er derimot berre eit bakteppe for dei spinnville slaga spela kastar mot deg. Det er ikkje nok å kveste små pingler som skjelett og minotaurar, her skal enorme titanar møte sin ende, og det skjer på ein så spektakulær måte at det bør gå ned i historiebøkene.
God of War III er brutalt, og det skal det vere òg. Gjennom eit fabelaktig kampsystem, ei engasjerande og hard historie driv spelet deg vidare utan nøling. Det heile er i tillegg pakka inn i ekstremt lekker grafikk, og med musikk som får blodet til å bruse. Har du ikkje teke turen til Olympus tidlegare i år, er det på høg tid.
2. Nier (Xbox 360 og PlayStation 3)
Om eg skal karakterisere Nier med eitt enkelt ord, blir det anger. Anger over å ikkje fullt ha teke innover meg kor makelaust og fantastisk dette spelet verkeleg er då eg skreiv om det i vår. Spelet var skrudd saman av eit mylder av forskjellige element som kvar og for seg kanskje ikkje er av aller høgste kvalitet, men den kjensla eg sat igjen med var og er likevel enorm. Nier er meir enn sine delar, det er ei mektig og vaksen historie som er sår mangelvare i dette mediet, og det er direkte skammeleg at så få har fått med seg denne fantastiske reisa.
Med Nier skapte det no nedlagte utviklarstudioet Cavia ei verd du verkeleg kunne leve deg inn i. Sjølv om personane og hendingane mildt sagt var sære, kom det heile i hop på ein magisk måte. Dialogen, hendingane, dei tragiske historiene til hovudpersonane greip om meg ulikt noko anna. I tillegg har spelet eit av dei nydelegaste og mest særeigne lydspora eg har høyrt. Ei prefekt innpakning for eit spel du kan bruke lang tid på for å grave fram kva som eigentleg skjedde.
Limbo er kanskje eit kort spel du kan runde på ein kveld, men det hindrar det ikkje frå å sigle opp som eit av årets store kunstverk. Den uhyggelege stemninga som sig inn over deg medan du leiar den vesle guten gjennom dystre og fiendtlege område er til å både ta og kjenne på. Strengt tatt er Limbo meir ei oppleving enn eit spel. Med velkjende mekanikkar og kløktig utforma utfordringar i god gammal plattformstil gjer dei danske utviklarane hos Play Dead veldig lite nytt, men dei serverer det i ei glimrande innpakning.
Først og fremst skjer dette gjennom den fascinerande og vakre grafikken som heilt og haldent er i svart og kvitt. Det er som om den tjukke tåka praktisk talt sig ut frå skjermen og omfamnar deg med klam uhygge. Limbo er ei perle av unikt kaliber, og eg ser veldig fram til kva Play Dead finn på neste gong.
4. Resonance of Fate (Xbox 360 og PlayStation 3)
Frå gjengen bak dei flotte Valkyrie Profile-spela kom denne perla i vår. Alle som seier at japanarane gjer det same heile tida, og ikkje greier å tenkje nytt kan hermed ta seg ein bolle og gå til sengs tidleg. Tri-Ace har skrudd saman eit spel der det å forstå korleis spelet fungerer blir ein like stor del av utfordringa som alt historia byr på. Det høyrest kanskje ut som ein dårleg idé om det einaste du har spelt dei siste åra er Call of Duty for n-te gong, men det får så vere.
Resonance of Fate er eit spel du berre grev fleire og fleire timar inn i. Du jobbar deg oppover mot toppen av eit tårn og byggjer opp både kraft og taktikk med stødige steg. Det store midtpunktet er eit kampsystem som er så fjernt frå alt anna som har dukka opp i år at du verkeleg ikkje har sett liknande før. Når herlegdomen i tillegg er pakka inn i solid musikk, herleg humor og eit hav av klesplagg å kle opp moteløvene dine i, har vi ein sikker vinnar.
5. Majin and The Forsaken Kingdom (Xbox 360 og PlayStation 3)
Majin and the Forsaken Kingdom er søtt. Det er sjarmerande og det er så elskverdig at eg har lyst til å brøle ut for heile verda at det faktisk finnest eit alternativ til alle blodpølane vi elles vassar rundt i. Majin får meg til å smile. Ikkje eit fårete smil siden eg nett eksploderte nokre skallar med ei sniper-rifle, men eit varmt smil som sender tankane tilbake til den tida då eg var ung, uerfaren, og gjerne høyre på kassettane til Anne-Cath Vestly.
Dette er ikkje eit spel som handlar om å drepe flest mogleg fiendar. Det er ei reise der vi møter to heilt forskjellige personar; ein liten tjuv og eit digert troll. I løpet av den magiske reisa deira knyt ikkje berre hovudpersonane band til kvarandre, men òg du til dei. Om du nokon gong har sakna eit spel som varmar i hjarterota, har du funne det no.
Joachims favoritter:
Det kommer nok ikke som noen bombe at Minecraft havner på toppen i år. Dette spillet har fengslet meg mer enn noe annet – først i enspiller, og så i flerspillermodus. Det er som en uendelig stor og spill levende Lego-kasse, og hvem er vel for gammel for Lego? (hvis du svarte «jeg», har du ingen sjel) En interessant ting med Minecraft er også at spillet kontinuerlig er under utvikling. Jeg skal innrømme at jeg ikke er hundre prosent fornøyd med retningen det har tatt (jeg ville for eksempel fokusert på å øke interaksjonsmulighetene med den eksisterende verden før jeg la til underverdenen og alt det der), men om det er noe enkeltspill som har preget 2010 for min del, er det så definitivt dette.
2. Fallout: New Vegas (PC, Xbox 360 og PlayStation 3)
Jeg er ikke en blodfan av Fallout-universet, og jeg synes Fallout 3 ble kjedelig før jeg hadde opplevd en fjerdedel av hva det hadde å by på. Likevel ble Fallout: New Vegas en utrolig flott opplevelse for min del. Det kombinerte den åpne verdenen vi kjenner fra Bethesdas Elder Scrolls-spill med Obsidians talent for å lage unike, velskrevne og ikke minst, åpne oppdrag, og resultatet er ikke langt unna den ideelle rollespilloppbyggingen i min bok. Jeg håper virkelig Obsidian og Bethesda kommer til å samarbeide om flere spill, og ikke nødvendigvis kun titler satt til Fallout-universet.
3. Divinity II: The Dragon Knight Saga (Xbox 360 og PC)
Nok et rollespill i listen min - hvilken overraskelse. The Dragon Knight Saga inneholder en forbedret utgave av Divinity 2: Ego Draconis, samt den ferske utvidelsespakken Flames of Vengeance. Totalpakken leverer det meste av det jeg liker ved rollespill; episke historier, stor valgfrihet i forhold til figurutvikling, massevis av artige oppdrag og varierte omgivelser som er spennende å utforske. Det gleder meg at det fortsatt kommer rikelig med enspillerrollespill. En stund så det jo ut som MMO-sjangeren kom til å ta helt over, og det har heldigvis ikke skjedd.
Dette herlige romstrategispillet har tatt plassen jeg egentlig hadde tiltenkt Civilization V i år. Hvorfor? Vel, Civilization V er et særdeles godt strategispill, men jeg føler det mangler fleksibilitet. Man må bestemme seg for en strategi helt i starten, og følge denne til punkt og prikke – ellers taper man. Distant Worlds, på den andre siden, tilbyr en langt mer levende og dynamisk imperiebyggeopplevelse, der du må forholde deg til et univers i stadig endring, og hvor planene dine må endres etter som situasjonen gjør det. Jeg liker spill hvor jeg kan vurdere situasjonen basert på «hva hadde jeg gjort hvis jeg faktisk var leder for denne sivilisasjonen», og ikke «hva bør jeg gjøre for å vinne dette strategispillet». Det er her forskjellen på årets to store strategispill (for min del) ligger, og det er her Distant Worlds ender opp med å vinne.
5. Stalker: Call of Pripyat (PC)
Jeg elsker spill i alle former og fasonger, og som vanlig har jeg alt for mange favoritter til at jeg får plass til dem på lista mi. Alan Wake? Nimbus? Lara Croft and the Guardian of Light? Og hva med Red Dead Redemption og Mass Effect 2? Civilization V har jeg snakket om, men også det burde vært listet opp. Men jeg velger å gi den siste posisjonen til spillet som sparket året i gang for min del. Call of Pripyat er et skytespill designet som et rollespill, og det fungerer glimrende. Vi får en utrolig stemningsfull åpen verden å boltre oss i, massevis av spennende sideoppdrag og herlig skyteaction. Call of Pripyat representerer den retningen jeg ønsker skytespillene skal utvikle seg – de lineære korridorskyterne (med Call of Duty-serien i spissen) kan være underholdende nok, men dette er spillmoro i en annen liga.
Mikaels favoritter:
1. NHL 11 (Xbox 360 og PlayStation 3)
Ord blir nesten overflødig når det kommer til NHL 11 for min del. EA Sports har klart å toppe fjorårets utgave på fremragende vis og gir oss rett og slett tidenes ypperste sportsspill. Alt i fra taklinger, finteknikk til dommeravgjørelser og lydeffektene sitter som hånd i hanske. Du lever deg inn i kampene, og det er ikke vanskelig å bli hektet – enten du spiller mot en venn eller presterer med sin selvlagde spiller i farmerligaen AHL.
Det er et uovertruffent kontrollsystem som definerer NHL 11. Du føler nesten at hockeystikka ligger i hendene der du drar pucken høyre-venstre, før du sender keeper feil vei og setter den lille sorte i nettet. Aldri før har jeg kjent en så euforisk glede i et sportsspill ved scoring tidligere. Det er nemlig ikke så veldig enkelte å lure målvaktene her, og da er det desto bedre for hjerte og sjel når man først klarer det. En soleklar topp-plassering for min del.
2. Mass Effect 2 (PC og Xbox 360)
Andreplassen min er omtrent like klar, som den science fiction-tilhengeren jeg er. Rollespillpreget er ikke like tungt som i det første spillet, men man har klart å heve både historie og oppdragsflora. Spillet føles som et skikkelig intergalaktisk eventyr, og det er akkurat det jeg er ute etter når jeg setter meg ned med Mass Effect.
Dessuten er det ikke veldig mange spill som gir deg valgmuligheter som faktisk betyr noe, som faktisk får deg til å tenke over hva du er i ferd med å gjøre. Mass Effect 2 er et slikt spill – det henvender seg til deg helt fra starten og suger deg inn med hud og hår. Det siste spillet i trilogien kan ikke komme raskt nok!
3. Assassin's Creed: Brotherhood (PC, Xbox 360 og PlayStation 3)
Jeg har aldri vært vilt forelsket i Assassin’s Creed-spillene, det forandret seg nærmest på magisk vis med Brotherhood. Et eller annet sa bare ”klikk” for meg. Med et var jeg omvendt, fra en tviler til en siklende fanatiker. Assassin’s Creed: Brotherhood har kanskje en småtreg start, men når ballen først begynner å rulle er det nesten umulig å legge fra seg kontrollen.
Her får du varierte og mange oppdrag, som stort sett alltid er interessante og morsomme å gjennomføre. Du kan løse de fleste floker slik du selv vil, og med det våpenutvalget Ezio har mangler det ikke på muligheter. Friløpingen fungerer glitrende og kampene kan være ganske dype om du setter deg skikkelig inn i dem. På toppen av dette får vi en spennende historie med herlig driv, og en flerspillerdel som lover godt når den blir tilgjenglig for alle mann alle.
4. Splinter Cell: Conviction (PC og Xbox 360)
Sam Fisher gjorde comeback i år, og jeg likte så absolutt Conviction. Nå viste Fisher for alvor hvilken spionhelt han er, både ved å kunne snike i kriker og kroker og at han ikke skyr kaotiske kamper i utfordrende miljøer. Ja, Splinter Cell beveger seg mer mot skytespillsjangeren, men det har ikke mistet sjelen sin riktig ennå.
Spillet gir deg fortsatt illusjonen av at du er verdens beste på det du driver med, og driven i historien serverer deg et altoppslukende nervedrama. På toppen av det hele får vi servert en solid flerspillerdel, der samarbeidsmodusen er den store stjernen. Spillet sett under ett er en ganske annerledes opplevelse enn min seriefavoritt, Chaos Theory, men det tar ikke vekk kvalitetsstempelet. Fisher er tilbake folkens!
Limbo er like mye en reise i eget hode som et eventyr på skjermen. Det første som lokket meg inn i denne meget spesielle verdenen var det visuelle. Sort og hvitt med en farge her og der, det er ikke vanskelig å la seg sjarmere av den dystre virkeligheten i Limbo.
Samtidig er spillet veldig åpent for tolkning, og fantasien din er behjelpelig med at du får noe unikt, noe eget, ut av det hele. Limbo er ikke spesielt langt eller omfattende, men det føles bare riktig. Dette var en stor overraskelse for meg i 2010, og ikke minst en meget gledelig overraskelse. Du skylder deg selv å prøve ut denne sorte perlen.
