Seks år har gått siden utvikler Rockfish Games lanserte det første Everspace-spillet. Opplevelsen handlet om å overleve så lenge man kan i endeløse romkamper, før man til slutt døde og begynte forfra igjen med både erfaringen og egenskapene man tilegnet seg underveis.
Nå er Everspace 2 her, og Rockfish har gått en litt annen vei. Også denne gangen er det hektiske kamper ute i verdensrommet som står i sentrum, men de såkalte roguelike-elementene borte.
I stedet har utvikleren slengt på en mer sammenhengende historie og dypere tilpasningsmuligheter. Resultatet er en opplevelse som bare når halvveis opp, men som likevel glimter til med svært tilfredsstillende øyeblikk.
En uendelighet av stjerner og planeter
Everspace 2 plasserer deg i et knøttlite romskip i et gigantisk univers. Etter en kort åpningssekvens får du boltre deg i en diger galakse, som viser seg å bare være en liten del av spillets utstrakte verdensrom.
Innledningsvis er kartet nærmest blottet for landemerker, men det varer ikke lenge. Flyturer mellom hvert punkt i spillets hovedoppdrag avdekker nemlig utallige steder du kan besøke, enten det er større planeter eller mindre lommer av universet der en eller annen tilfeldig hendelse utspiller seg.
Friheten til å utforske vokser seg bare større jo lenger ut i spillet du kommer, og hele tiden er det nye ting å oppdage. Det vil si, «nye» er litt å ta i, og etter ørten ganger med «skyt disse fiendene» eller «gi dette skipet en førstehjelpsrobot» lærte jeg meg å ignorere nesten alle varslene som uavbrutt spretter frem på skjermen.
Spillets historie – som brått går fra å handle om bankran til å beskytte religiøs frihet – står også i stor kontrast til frihetsfølelsen Everspace 2 så gjerne vil at du skal kjenne på. Hovedoppdragene handler stort sett alltid om at man må finne nødvendig utstyr for å redde liv eller stanse en stormannsgal gærning som er sekunder fra å tilintetgjøre alt og alle.
Det er liksom litt rart å stoppe av for å drive gruvedrift eller lete etter hemmeligheter når bestevennen Ben ligger i koma hjemme på basen. Gjennom håpløst klønete dialoger – på ett tidspunkt, etter å ha myrdet hundrevis av fiender, blir én av Adams bekjente skutt ned og hovedpersonen reagerer med å si «Jeg … jeg kan ikke tro at de drepte ham» – ber Everspace 2 meg om å være så rask jeg kan, men så snart jeg reiser fra basen lyser en million uutforskede steder opp på skjermen.
Så var det vel ikke så viktig med Ben, likevel da. Og ganske riktig, etter å ha tatt haugevis med avstikkere og kastet bort flere timer med angivelig dyrebar tid, vender jeg tilbake til basen akkurat tidsnok for å redde kompisen.
Utviklerne vil tilsynelatende at jeg skal dele fokuset mitt likt mellom historien og utforskingen. Samtidig roper historien at den er viktigst, mens brukergrensesnittet antyder at utforsking står i førersetet.
Når alt er viktig blir ingenting viktig, og etter en stund merket jeg at motivasjonen dabbet av. At hoved- og sideoppdrag glir inn i hverandre hjelper heller ikke på spillegleden.
Fargerikt kaos
Uansett hva du pusler med er oppgaven stort sett den samme. Man ankommer et sted der det er andre skip som må utryddes, før man låser opp en dialog og må knerte noen flere skip. Så går turen til neste punkt på kartet.
Spillet er utrolig flott å se på, og med skip som ofte spretter frem fra lysets hastighet og så reiser videre får man følelsen av å være i en levende verden. Dessverre forsvinner utsikten som oftest i et virvar av farger og kaos. Fiender kommer i grupper på minst tre eller flere, som hamrer løs på deg fra alle kanter med det de har av lasere, miner og raketter, mens du gir igjen med samme mynt.
«I verdensrommet er det ingen som kan høre at du skriker», bedyret den klassiske Alien-filmen tilbake i 1979. Det over 40 år gamle sitatet holder fortsatt mål, så vidt jeg vet, men selv om Everspace 2 aldri viste interesse for mine raseriutbrudd var ikke resten av husstanden min skånet på samme måte.
Misforstå meg rett. Kampsystemet sitter bra, med flotte «dogfights» i nydelige omgivelser. Valgmulighetene knyttet til ulike typer romskip og mange, mange våpen er også gøy å prøve seg frem med. Når kaoset står på som verst er det riktignok veldig lett å bli overveldet. Selv på normal vanskelighetsgrad hadde jeg mye trøbbel tidlig i spillet, med gjentatte dødsfall på spesielt ett hovedoppdrag.
I stedet for å stange hodet mot veggen dro jeg for å gjøre andre ting, i håp om å sanke erfaringspoeng og kanskje bedre utstyr. Det nærmeste sideoppdraget hadde imidlertid skip som var tre erfaringsnivåer over mitt, og jaggu fikk jeg ikke juling der også.
Etter hvert gikk ting seg til, og jeg ble flinkere til å lese situasjoner og utvikle hjelpsomme strategier. Når du omsider får råd til å kjøpe et nytt romskip går ting også raskt mye greiere. Jeg skulle bare ønske at spillet hadde hjulpet meg med å forstå ting bedre i begynnelsen, som er et annet problem Everspace 2 sliter med.
Hæ? Går det an?
I stedet for å forklare de mange systemene som er på plass, lar spillet deg oppdage disse på egenhånd. Dette er jeg i utgangspunktet positiv til i de fleste spill, men her blir det mest til at man famler totalt i mørket.
Everspace 2 gjemmer nemlig så godt som alt av skipstilpasning inne i menyene. Jo, jeg kan enkelt bytte ut våpen og annet utstyr som jeg plukker opp, men det tok flere timer før jeg fant ut at jeg kunne tilpasse og oppgradere utstyret mitt.
Ved å demontere utstyr får man også gjenstander til å bygge nye ting, som knapt blir forklart. Da jeg etter 25 timer endelig låste opp «fast travel», tok det meg enda en stund før jeg oppdaget at jeg måtte – og i det hele tatt kunne – bygge en av gjenstandene som er nødvendige for å konstruere et hurtigreisepunkt.
Gjentatte turer inn i menyen for å finne ut av hva jeg har, hva jeg trenger og hva jeg kan lage er ikke det jeg forbinder med spillmoro. Everspace 2 lar deg riktignok spore gjenstander du trenger for å bygge ting, men sporingsfunksjonen virket ikke for meg – så selv om jeg hadde 20 ladninger med plasma sto det fortsatt 0/20 hver gang jeg fant plasma i en butikk.
De dypere rollespillmekanikkene ble derfor mest masete i min gjennomspilling, og jeg holdt meg stort sett til å slenge på nye våpen eller skjold dersom de var bedre enn hva jeg hadde. Og sånn ble det egentlig med min helhetlige tilnærming til spillet.
Herlige puslespill
I stedet for å styre med sideoppdrag, bygging og annet holdt jeg meg stort sett til historien. De gangene hovedoppdragene ble for vanskelige måtte jeg riktignok dyppe tåa i spillets valgfrie aktiviteter, og oppdaget til min overraskelse at det er her noen av spillets beste øyeblikk ligger skjult.
Etter mange, mange, mange identiske sideoppdrag kom jeg plutselig over et av spillets puslespill. Her må man bruke nøtta på flere forskjellige måter, for eksempel ved å skyte røde lys i riktig sekvens for å åpne en dør eller transportere energikuler fra A til B før tiden renner ut.
Puslespill dukker også opp i hovedoppdragene, men da gjerne midt oppi kampsituasjoner. Selv om Everspace 2 handler om å skyte ned andre romskip synes jeg at spillet er på sitt aller beste når kampene legges til side og jeg får løse gåter i ro og mak. Gjerne hvis det resulterer i en eller annen stilig «rail gun» – spillets svar på skarpskytterrifler.
Hadde bare disse øyeblikkene dukket opp litt oftere. I stedet fikk jeg som oftest kjenne på skuffelsen ved å ha funnet nok en kort kampsekvens som jeg hadde vært gjennom så altfor mange ganger før.
Konklusjon
Med Everspace 2 tar Rockfish steget over fra roguelike til et fullverdig romeventyr i en gigantisk galakse. Her er det uendelig meg ting å utforske, men en mangel på variasjon gjør at opplevelsen fort mister piffen.
Kampsystemet er spennende, men svært hektisk og til å begynne med er det vanskelig å finne flyten. Det går seg til etter hvert som man oppdager spillets dypere rollespillmekanikker, men jeg skulle ønske at disse ble forklart litt bedre i stedet for at de er stuet vekk i forvirrende menyer.
I stedet var det i de stille øyeblikkene, gjerne med et puslespill å bryne meg på at jeg virkelig satt pris på Everspace 2. Spillet er utrolig vakkert. Jeg skulle bare ønske mer av tiden gikk med på å nyte utsikten enn å snurre rundt i et fyrverkeri av laserstråler mens jeg febrilsk prøver å skyte ned nok en fiende som er identisk de tusen jeg har støtt på før, i situasjoner som er identiske med dem jeg allerede har opplevd.
Everspace 2 er ute nå på PC (testet). Spillet kommer også til PlayStation 5 og Xbox Series X/S til sommeren, men en mer nøyaktig dato er ikke fastsatt.
Liker du frihet i nydelige spillverdener? Da kan vi anbefale Tchia. Er science fiction mer i din gate er Metroid Prime Remastered kanskje mer i din gate.
