Helt siden 2016 har Perfectly Paranormal vist at de klarer å tenke utenfor boksen. Deres første spill, Manual Samuel, lot spillere streve med å trekke pusten, pusse tenner og blunke i rollen som den halvdøde Samuel, mens de i oppfølgeren Helheim Hassle kastet oss inn i skoene til den godhjertede vikingen Bjørn som kunne rive av seg lemmer på måfå.
Når de nå lanserer sitt tredje spill, The Holy Gosh Darn, viser de at de også klarer å innfinne seg innenfor de mer tradisjonelle rammene i eventyrsjangeren – her flytter vi fokuset vekk fra gimmicker og pløsete plattformsprang, til fordel for spennende gåter, godt skrevne figurer og mang et merkelig påfunn.
Når himmelen går til helvete
Hovedpersonen i The Holy Gosh Darn er Cassiel of Celerity, en engel som bruker dagene på å drive dank utenfor perleporten. Her får hun tiden til å gå ved å gjette hva slags hunder som ankommer himmerike hvert bidige sekund hvert bidige minutt hver bidige dag, og det virker egentlig som en ganske kjedelig tilværelse – helt til himmelen en dag går i lufta.
Bokstavelig talt. Himmelen sprenger. Kaboom! Ikke noe mer liv etter døden. Slutten på alt. Sånn cirka.
Det kan man i hvert fall ikke ha noe av, og i tomrommet etter eksplosjonen blir Cassiel oppsøkt av Døden selv. Det viser seg nemlig at det er han som ved et uhell har satt i gang kjedereaksjonen som fører til dommedag. Han kan selvfølgelig ikke gjøre opp for seg på egenhånd, og søker derfor hjelp fra Cassiel for å stanse himmelen fra å gå åt skogen.
Fram og tilbake i tid er like langt
For å få til dette må man reise tilbake i tid, og Døden utruster oss med et forgylt lommeur som lar oss gjøre nettopp dette.
Cassiel våkner opp i fortiden – ganske nøyaktig klokken 12:00 tidligere samme dag – og lærer seg raskt hvordan lommeuret kan brukes for å reise fram og tilbake i tid. Man kan i utgangspunktet bare reise i etapper på femten minutter av gangen, men kan også sette et sjekkpunkt som lar deg dra tilbake til et hvilket som helst tidspunkt.
Etter litt fikling blir tidsreising dermed den mest selvfølgelige tingen i verden. Det er overraskende lett å manipulere tid og rom for å eksperimentere med ulike gåteløsninger, gjenstander og dialogvalg – det er sånn sett umulig å gjøre feil, for da er man bare tre knastetrykk unna å reise et kvarter tilbake i tid for å prøve på nytt.
Perfekt når man er en litt klønete engel med kort lunte, som må gjøre alle til lags for å finne verktøyet som kan redde himmelen fra den sikre undergang.
«Fetch quest» ut av en annen verden
Det som i utgangspunktet kunne vært en enkel «finn-denne-greia-og-ta-den-med-hit-før-klokken-18»-affære, utvikler seg raskt til å bli et sammensurium av teatralske timeplaner og besnærende bifigurer.
Spillet er nemlig satt sammen slik at hver eneste figur man møter har sin egen døgnrytme. Dette betyr at de vil befinne seg på samme sted til samme tid hver eneste gang, med mindre du gjør noe som påvirker dem i en eller annen retning.
Museumsvakten sovner for eksempel klokken 15:00 hver dag, med mindre du gir ham kaffe; Sankt Peter vil bare fortelle deg hans mørkeste hemmelighet etter klokken 17:00, hvis du kan bevise at han kun har en time igjen å leve; og engelen Gabriel er ikke snakkesalig hvis du forstyrrer ham etter klokken 14:00.
Etter hvert sitter man med et ganske kompakt lappeteppe av tidspunkter og avtaler man må rekke – flere av hendelsene henger svært tett sammen, og ofte kan det virke som om man må være flere steder samtidig for å få alt til å gå opp.
Heldigvis tar Cassiel vare på all informasjon hun tilegner seg, slik at kunnskap man plukker opp på én gjennomspilling fint kan brukes når man spoler fem timer tilbake. Og da vet man at man må være utenfor RoboCorp like før klokken 15; Cassiel har allerede lært seg hvordan man åpner en portal til helvete; og man har nøyaktig den gjenstanden man trenger på baklomma.
Unngår de største fallgruvene
Det høres kanskje avansert ut, men The Holy Gosh Darn er overraskende godt designet. Man har stadig ett konkret mål å strekke seg mot, og Cassiel lærer hele tiden noe som kan brukes på veien videre, enten det er en måte å få en samtale til å gå fortere fram på eller en snarvei som lar henne unngå samtalen helt.
Spillet klarer også på besynderlig vis å unngå mange av de typiske fallgruvene som plager mange andre eventyrspill. Her er det ingen uforståelige gjenstander som skal kombineres, man lurer sjelden på hvor veien går videre, og de fleste gåter gir faktisk mening innad i universet.
I stedet har The Holy Gosh Darn meget god flyt fra start til slutt, og man føler mestring stort sett hele tiden.
Unntak forekommer selvfølgelig, og enkelte sekvenser blir dessverre litt langdryge – blant de mest irriterende er en slitsom runde «Dungeons & Dragons» i helvetes forgård og den nokså innviklede siste akten som kommer svært overraskende på spilleren.
Felles for disse, og flere av spillets andre svake øyeblikk, er utstrakt bruk av humor. Mer enn noe annet har Perfectly Paranormal rykte på seg for å levere morsomme spill, og det skjønner jeg at de ønsker å leve opp til. Dessverre er det ikke alt som treffer like godt i The Holy Gosh Darn, og det er kun enkeltvis at spillet får meg til å humre godt for meg selv.
Noen vitser dras for langt, andre bommer helt, og enda noen holdes tilbake av repeterende stemmeskuespill.
Det er spesielt enkelt å legge merke til at forfatter og utvikleroverhode Ozan Drøsdal går igjen i flere av rollene, og det faktum at han dukker opp som en håndfull figurer bare innenfor et par kvartaler i spillets første halvdel gir spillet et litt amatørmessig preg. Det er ikke fordi han gjør noen utpreget dårlig jobb, men i stedet fordi han har en stemme med så kraftig særpreg at det er umulig å ikke kjenne ham igjen.
Sjarmerende som få
Resten av The Holy Gosh Darn er likevel unektelig sjarmerende, og selv om jeg ikke ler nevneverdig av det som blir servert, er brorparten av figurene og situasjonene de roter seg borti både godt skrevet og flott designet.
Eventyret har en tegnet stil som ligger tett opp mot det som har kommet tidligere: Jeg vil ikke gå så langt som å kalle det et pent spill, men det er i hvert fall iøynefallende, med en stil som er helt noe eget.
Her får man servert et fargerikt tablå hvor ingenting er helt som forventet. Brorparten av figurene er fordreide parodier av bibelske skikkelser; himmelen består hovedsakelig av boligblokker og parker hvor det kryr av hundedritt; og det å reise fram og tilbake i tid er en herlig, analog prosess hvor man spoler tilbake som på en gammel VHS-spiller.
Underveis snubler man over sandwich-gale bussjåfører, pratesyke ørneskapninger og forkvalkede bestemødre – alle absurde og karismatiske på sitt eget merkverdige vis.
Hovedpersonen Cassiel skiller seg positivt ut i mengden, som den eneste relativt normale figuren i et hav av raringer – et talerør for spilleren som kommenterer og reagerer på de stadig mer absurde kravene spillet stiller til deg.
Konklusjon
The Holy Gosh Darn er et bunnsolid eventyrspill som underholder fra start til slutt. Spillet har gjennomgående god flyt, og unngår mange av de typiske fallgruvene fra sjangeren ved å la spilleren eksperimentere og leke seg med ulike utfall, uten at man kan gjøre nevneverdige mye feil.
Evnen til å reise fram og tilbake i tid fungerer svært godt, og lar utviklerne nøste opp et ganske omfattende, men samtidig lettfattelig eventyr. Her går det hovedsakelig i engler og demoner, men aldri helt på den måten man forventer, og spillet klarer ofte å overraske med sin tolkning av himmerike og omegn.
Spillet er for det meste godt skrevet, og jeg liker spesielt måten hovedpersonen forholder seg til de stadig mer utskeiende påfunnene og de mange besynderlige oppgavene hun må løse. Deler av humoren føles derimot noe tilgjort og klein, og til tross for spillets mange absurditeter er det få øyeblikk som virkelig får meg til å le høyt.
Noen gåter blir også hakket for langdryge – særlig spillets siste akt kunne vært gjort en del bedre – men alt i alt er The Holy Gosh Darn likevel et av de bedre norske spillene på lang, lang tid.
The Holy Gosh Darn er tilgjengelig på PlayStation 4, PlayStation 5, Xbox One, Xbox Series X/S, Windows og Nintendo Switch (testet).
