Det er noe spesielt med indie-spill; noe som føles unikt og så annerledes alt det jeg er vandt til fra min ungdom. Det virker rett og slett som at det kommer flere gode spill fra indie-utviklere enn fra de klassiske store utgiverne. Kanskje kan man takke den frie skapers uavhengige kreativitet, kanskje kan man takke deres mot og evne til å ta sjanser, eller kanskje kan man takke det rene skjære volumet av nye indie-studioer som dukker opp i øst og vest og som pøser ut spill som aldri før. Uansett er jeg som spiller iferd med å bli bortskjemt, noe escapeVektor er enda et eksempel på.
Den australske indie-utvikleren Nnooo gav i 2011 ut escapeVektor: Chapter 1 på Wii, som det første av i alt fire kapitler. Den nye Nintendo 3DS-utgaven av samme spill er ganske enkelt samtlige fire kapitler utgitt som ett spill; et lang et. For det er nok av kvalitetsinnhold i Nnooo sin hjernetrimmer. Jeg tviler på at jeg noengang har hatt det så gøy med vektorer.
Gøy med vektorer
Det er ikke spesielt enkelt å putte escapeVektor i en sjanger. Spilleren kontrollerer Vektor, et dataprogram med hukommelsestap som lenge har vært en fange i 3DSens CPU og som nå prøver å flykte med spillerens hjelp. Vektor er ganske enkelt en pil; en pil som beveger seg langs horisontale og vertikale vektorer som er satt sammen i forskjellige systemer av firkanter. Ettersom man beveger seg langsmed en vektor (heretter kalt en «linje») farges denne linjen, og Vektor må farge samtlige linjer i hvert nivå for å få tilgang til nivåets slutt og neste utfordring.
I utgangspunktet høres det hele meget tamt ut, og det var også min første reaksjon idet jeg sov meg gjennom de korte første nivåene og samlet poengene man får ved å farge uberørte linjer. Tornerosesøvnen min varte likevel ikke lenge, for vanskelighetsgraden – og med den kompleksiteten – eskalerer helt plutselig og med en heidundrende fart. Plutselig introduseres man for stadig sleipere fiender som må utmanøvreres og strømgjerdefeller som må unngås eller utnyttes, alt plassert i nærmest overveldende intrikate nivåer som krever absolutt oppmerksomhet for å overleves. CPUen setter inn alt den har av midler for å stoppe deg i å sette Vektor fri. Da er det fint at Vektor har noen knep selv.
Et poengrace
En stor del av escapeVektor er jaget etter å oppnå best mulig poengscore på nivåene. Desto mer man scorer, desto mer blir Vektor oppgradert etter endt nivå. Når Vektor blir oppgradert, får han til tider nye triks som bomber og superfart; evner som må brukes smartest mulig for å overleve, men også for å samle enda mere poeng. Superfarten i seg selv er en stor grunn til at escapeVektor etter hvert blir meget utfordrende. Klarer man et nivå på en spesiell tid får man bonuspoeng, men for høyt tempo kan lett drepe Vektor, og høyt tempo må man etter hvert holde. Det er ikke et problem i starten, men etter en stund, når nivåene blir lange, kan en sen død by på aldri så lite frustrasjon. Spesielt siden det alltid er ens egen feil. Nivådesignet er så smart og spillmekanikken så gjennomført at jeg aldri følte noen urettferdighet når jeg tapte.
Poeng samles ved å drepe fiender, farge linjer, være rask, fullføre firkanter og farge bonusområder når disse dukker opp, og kan dobles ved å bruke såkalte «wild cards» man kan aktivere før hvert forsøk og som mistes om man dør. Spillerens beste poengsummer på hvert nivå kan lastes opp på nettet og sammenlignes med andre spillere i resten av verden, og man får medaljer om man når en viss poengsum. Generelt er man nødt til å bruke «wild cards» for å heve seg, noe som kan by på problemer da man ikke har fri tilgang på dem, men får dem ved å slå tidligere poengsummer eller når man skrur på spillet på nytt. Selv gikk jeg aldri tom, men så prøvde jeg heller aldri å få høyest mulig score på en vanskelig bane over lenger tid.
150 nivåer med utfordring
Ettersom man klarer de i alt 150 nivåene (fordelt over 27 soner) får man små drypp av Vektors historie der han gradvis får tilbake hukommelsen sin og oppdager biter av løs kode i CPUen. Handlingen er ikke spesielt interessant, men fungerer som krydder og en avveksling mellom til tider stressende nivåer. Jeg må innrømme at det høye tempoet (og frustrasjonen ved å dø av egne feil), gjorde at jeg ikke satt og spilte escapeVektor altfor lenge av gangen, men heller i unormalt mange kortere intervaller. For spillet blir fort ganske vanedannende når man kommer inn i poengjaget og treffer på de mer utfordrende nivåene; de som krever kjappe reaksjonsavgjørelser i tillegg til god storstrategisk tenking.
Her kommer også det jeg mener er spillets store svakhet. Originalkameraet er zoomet ganske langt inn på Vektor, og forflytter seg litt fram og tilbake ettersom han beveger seg rundt, detonerer bomber og øker farten sin. I utgangspunktet er ikke dette kameraet så ille, men i praksis er det ubrukelig. Skal man få til noe som helst i en høy fart, er man nødt til å holde inne R-knappen for å zoome ut kameraet, så man kan planlegge skikkelig hvor man skal bevege seg over nivåene (som blir meget store utover i spillet). Det finnes ingen måte å låse kameraet når det er zoomet ut, så man er hele tiden nødt til å holde inne R-knappen. «Ubetydelig» vil nok mange si, men jeg fant det nokså irriterende.
Heldigvis er kameraet det eneste virkelige negative jeg kan påpeke ved escapeVektor. Det visuelle er minimalistisk, men overraskende pent og behagelig å se på i det man kjører på, sprenger bomber og unngår fiender i et til tider halsbrekkende tempo. Musikken varier fra det meget behagelige til det raske og stressende, alt i futuristiske toner. Selv om det å bla seg gjennom mange titalls nivåer blir noe kronglete og uoversiktlig, er de få menyene som finnes likevel lette å manøvrere. Etter hvert får man tilgang på nye moduser, som nivåer som må klares før tiden går ut, og disse gir enda mer dybde til et allerede bra spill.
Konklusjon
Jeg sa det var vanskelig å finne en sjanger å putte escapeVektor i. På en måte er det en hjernetrimmer med strategisk tenkning og problemløsning, men det har også mye action i et høyt – og til tider stressende – tempo. Det er overraskende gøy å lede dataprogrammet Vektor på flukt fra CPUen, opp og ned, fram og tilbake langs vektorene i forsøket på å farge alle firkantene og klare hvert nivå, helst med høyest mulig poengsum. Muligheten til å laste opp sin beste poengsum på nettet gir ekstra konkurranse, da man kan prøve å gjøre det bedre enn de beste i verden på hvert nivå.
Etter en litt treg start blir nivåene straks mer kompliserte og utfordrende. Banene er elegant designet og holder høy kvalitet, og det blir fort vanskelig å unngå alle fiendene og fellene som er utplassert i nettet av firkanter. Nødvendigheten av å bruke superfart for å oppnå høy poengsum gjør det hele ekstra vanskelig, men farten er også mye av moroa. Man må ta mange kjappe avgjørelser, der konsekvensen av et feil valg er død og et helt nytt forsøk.
Selv om man må holde inne R-knappen konstant for å ha et fungerende kamera, er escapeVektor absolutt en god spillopplevelse. Det er ikke et spill jeg har spilte lenge av gangen, men som jeg ofte har plukket opp i mindre eller større ledige øyeblikk de siste ukene. Det er et godt og utfordrende spill for de som ønsker litt tenking, mye action, samt noe smått på 3DS-en sin.
escapeVector selges via 3DS eStore. Spillet finnes også på Wii og PlayStation Vita.
