De fleste mennesker følger strømmen og gjør stort sett det som er forventet av seg. Man våger kanskje å drømme, men det er få som tør å strekke seg etter stjernene i frykt for å falle. Likevel er det noen som gjør nettopp det, strekker seg og faller, men reiser seg, børster av seg støvet og fortsetter jakten på drømmen. Det er slik jeg ser for meg Piranha Bytes, utviklerne av Risen 3: Titan Lords.
De var en håndfull entusiaster som utviklet Gothic rundt årtusenskifte, og både det og oppfølgeren var gode spill som begge bare manglet litt størrelse og finpuss for å bli virkelige klassikere. Gothic 3 skulle være det grandiose eventyret de hadde arbeidet seg opp mot, og det ble et fantastisk spill, med fantastisk mange bugs.
På grunn av økonomisk kluss måtte de bryte med sin tidligere utgiver og mistet dermed retten til Gothic-navnet, og har så jobbet med å etablere Risen-serien som strengt talt er veldig lik Gothic. I alle spillene til Piranha Bytes har det vært mye å bli glad i. Man ser alltid potensialet som ligger der, men spillene snubler på målstreken og roter seg bort i tekniske problemer og dårlige kampsystemer.
Jeg har fått spille et bruddstykke av Risen 3: Titan Lords og allerede nå ser jeg de samme mønstrene. Det er masse bra her, og potensialet til mange timers underholdning er stort, men samtidig er det noen varsellamper som blinker.
Fans av serien vil raskt kjenne igjen stilen, og spillet er bygget opp på samme måte som sine forgjengere. Det er massevis av oppdrag å finne over alt, og omtrent alt du foretar deg belønnes med «glory» som er piratspråk for erfaringspoeng.
Forvirrende sammensurium
Du spiller en litt overkul swashbuckler som herjer rundt på eksotiske øygrupper som i de forrige Risen-spillene. Spillets protagonist har en nesten karikert tøffingstemme, og sier innimellom ting som er rettet mot spilleren som «Fucking hell! Now even the gnomes are knocking them back.» Dette om en gnom som drikker rom.
Det blir litt rart når den spillbare figuren flytter seg selv ut av verdenen og henvender seg direkte til spilleren. Rarere blir det også når du er i dialogmodus og kameravinkelen skifter automatisk ved hvert eneste punktum. En av kameravinklene som ofte brukes er i førsteperson som om personen du prater med snakker direkte til spilleren, og ikke til figuren din. I alle andre tilfeller oppleves spillet i tredjeperson.
Du har i tillegg med deg en hjelper som er et spøkelse. Dette er tilsynelatende en av flere potensielle hjelpere du kan rekruttere underveis i spillet. Reglene for hvem som kan se og prate med spøkelset virker uklare, eller så velger svært mange å ignorere det frekke gjenferdet du drar med deg. Dette kombinert med den merkelige fremstillingen av dialogene gjør at det hele føles litt forvirrende. Figuren din passer liksom ikke helt inn i verdenen han besøker.
Stemmeskuespillet er også veldig varierende, og den øya jeg fikk spille hadde en rekke gnomer som prater på en utrolig irriterende måte. Se for deg Jar-Jar Binks prate i smurfehitstempo så er du ikke langt unna. Det er artig i omtrent tyve sekunder, så går du lei.
Samtidig har verdenen du beveger deg i en viss sjarm. Den oppleves som levende, og det faktum at historien spinner rundt små kolonier spredt over forskjellige øyer er en god match for spillet. Piranha Bytes har alltid vært flinke til å gi spilleren muligheten til å påvirke verdenen rundt seg, og den følelsen er definitivt til stedet også her. Risen 3 har flere fraksjoner du kan velge å bli en del av, og historien i spillet skal forme seg deretter.
Kampsystemet er mer raffinert
Det største av mange ankepunkt med Risen 2: Dark Waters var kampsystemet. Dette har utviklerne tatt til seg og forsøkt å gjøre noe med. Kampene er fortsatt veldig like tidligere spill i serien, og de har beholdt den litt rå og upolerte følelsen.
Samtidig er systemet mer raffinert enn tidligere. Timing av angrep og motangrep kombinert med å slenge seg til siden for å unngå å bli truffet gjør det hele til en litt mer livlig affære. Gjeninnføringen av skikkelig magi gjør også at man får flere strenger å spille på i kampsammenheng.
Som i alle spill i serien risikerer du fortsatt å bli drept av den første og beste strutsedyret du snubler over dersom den klarer å få deg inn i et hjørne. Da makter du ikke å unngå angrepene, og du kan lite annet gjøre enn å se på i frustrasjon mens figuren din sakte dør en pinefull død. Hurtigtastene for å lagre og hente lagrede spill er fortsatt flittig brukt i kampsammenheng.
Når du gjennomfører et angrep låses figuren din i angrepsanimasjonen og du kan ikke avbryte dette før angrepet er utført. Jeg opplevde ved flere tilfeller at figuren min kastet seg utfor et stup fordi den ikke kunne avbryte angrepsanimasjonen. Faller du fra en viss høyde dør du.
Bevegelsene til protagonisten føles også litt seige og trege. Det tar lang tid å veksle mellom for eksempel en hagle og et sverd, og disse tingene gjør at det blir mer attraktivt å finne et våpen man bruker hele tiden, enn å eksperimentere med ulike kampstiler. Det er litt trist siden det virker som om spillet byr på en god variasjon av angrepsmuligheter.
Mange utviklingsveier
Figuren din har muligheten til å velge mellom mange ting han kan spesialisere seg i. Sverdsvinging, pistoler, rifler, hagler, og ulike typer magi utgjør de fleste kampferdighetene dine. Det er også en rekke triks du kan lære, som nye måter å denge fienden med sverdet ditt, eller hvordan du gjør mer skade med hagla. Legger du til evner for sniking, låsdirking, alkymi, apekattrening, og masse annet blir det en solid båtlast med veier å gå for å sette ditt preg på den tøffe protagonisten.
De fleste av disse ferdighetene må du læres opp til av en trener, og det var nesten flere ferdigheter enn mennesker på den øya jeg fikk prøve meg på. Dette førte til at nesten annen hver person jeg pratet med kunne lære meg noe, og figuren min gikk bokstavelig talt rundt og spurte folk «kan du lære meg noe?»
Enten er dette latskap fra de som skriver dialogen som ikke klarer å finne på naturlige måter som vår helt kan oppdage at de han snakker med har ferdigheter han kanskje kan trenes i, eller så er dette opplæringskonseptet strukket for langt. Uansett bryter det med innlevelsen når enhver pappskalle du dulter borti kan minst fire ting du ikke kan. I tillegg tar de seg så grovt betalt at dette selvsagt ville knekke den lokale økonomien om noe slikt fantes. Ville du betalt verdien av 3000 halvlitere på tavernaen for et timinutterskurs med sverdveiving?
Konklusjon
Risen 3 gjør en dårlig jobb i å maskere at du løper rundt i en verden som er skapt utelukkende for spillet. Det overlater veldig mye til deg selv for å skape den innlevelsen du trenger for å nyte tiden din i de tropiske farvannene. De prøver heller ikke å skjule det. Utviklerne understreker at dette er et rollespill av det gammeldagse slaget. Alt skal ikke være logisk. Skal du kose deg her må du leve litt i øyeblikket, og klare å unngå å stille for mange kritiske spørsmål til hvordan verdenen henger sammen.
Det er absolutt positive ting å spore også. Kampsystemet er, om ikke bra, så i hvert fall betydelig mindre ødelagt enn i det foregående spillet i serien. Hvis du går inn for å prøve deg frem vil det tidvis være underholdende. Spillet har også en humoristisk sjarm, og du kan forvente å småhumre av artige kommentarer og oppdrag som er så tåpelige at selv spillfiguren din knapt kan tro det.
Piranha Bytes er igjen i ferd med å skape et spill hvor man kan se konturene av noe veldig bra. De større linjene med ulike fraksjoner, og rekruttering av hjelpere tyder på en videreføring av ting som har fungert bra i deres tidligere spill. Samtidig er det mørke skyer som lurer på horisonten. Jeg håper utviklerne fortsetter å strekke seg etter stjernene for de har vært nære ved å lykkes lenge, men jeg klarer ikke overbevise meg selv helt om at Risen 3 kommer til å være det solide og artige rollespilleventyret som jeg håper at det skal være.
Risen 3: Titan Lords kommer til PC, Xbox 360 og PlayStation 3 i august i år. Vi har testet et utdrag av PC-versjonen. Alle skjermbildene i saken er levert av Piranha Bytes da vi ikke fikk tillatelse til å ta egne skjermbilder.
