Det er noe helt spesielt ved fenomenet FromFoftware når årets kanskje største begivenhet ikke er et helt nytt spill i det hele tatt, men en utvidelse til en over to år gammel tittel.
Med Shadow of the Erdtree har Elden Ring blitt enda større enn det allerede var, spillere har flokket sammen for å slå bossene Radahn og Mohg for å i det hele tatt få tilgang til det nye kartet, og vi har prøvd oss på noen av de vanskeligste monstrene vi noen gang har møtt på. Likevel: klarer utvidelsen å leve opp til de enorme forventningene?
Når mørket senker seg
Elden Ring er FromSoftwares største spill med god margin, og den åpne verdenen, som tilsynelatende bare ble større og større jo mer du utforsket, var med på å gjøre opplevelsen svært god. Etter to år følger Shadow of the Erdtree i dets fotspor, og tilbyr en helt ny region å utforske – eller skal vi kanskje si regioner?
Vi er på jakt etter halvguden Miquella, som har reist til skyggenes land i påvente av en verdig herre. Det samme har andre figurer, nye fjes vi lærer å kjenne på vår reise, og som spiller viktige roller i fortellingen som utspiller seg. Alle søker de etter Miquella, men hvilke intensjoner de har er ikke like godt å se. Og det samme kan sies om denne skyggenes verden, som tar Elden Rings Lands Between til – om mulig – nye høyder.
Det skal nemlig godt gjøres å trumfe det FromSoftware klarte i 2022; å skape en verden som sprer seg i alle retninger, med variasjoner, enorme vertikale forskjeller og utrolige utsikter. Om Land of Shadow faktisk overgår førstnevnte, kan man diskutere. Men denne nye verdenen er unektelig imponerende.
Fra det sekundet man ankommer de nærmest gul-brente åkrene som når horisonten, og man først får øyne det veldige skygge-treet, til det går opp for deg hvor stor denne verdenen faktisk er, er nok «imponerende» det ordet som best beskriver det hele. For hvis vi snakker kombinasjonen av størrelse og variasjon, er Land of Shadow en verdig etterkommer av Lands Between rent visuelt, fylt av overraskelser.
Noe FromSoftware likevel har klart å gjøre enda bedre denne gangen, er følelsen av genuin oppdagelse. I Elden Ring er det nokså innlysende hvor man skal gå for å komme seg videre i hovedfortellingen, og verden er ofte satt opp slik at man skal kunne følge store veier og de lange linjene, selv om «innlysende» i et FromSoftware spill kanskje er å ta litt hard i. Og selv om Shadow of the Erdtree gjør mye likt, er akkurat dette gjort på en litt annen måte. Her får du nemlig nesten øyeblikkelig øye på mange av de viktige holdepunktene i utvidelsen, men halvparten av dem kan være direkte utfordrende å i det hele tatt nå, og da snakker vi ikke engang om fiendene som venter på deg langs veien.
Utforskning er noe Shadow of the Erdtree tar på alvor, som fører til at du faktisk kjenner på stoltheten når du endelig klarer å nå det landemerket du har sett på i timevis, uten å skjønne hvordan du skal komme deg dit. Disse er det mange av i Land of Shadow, og så lenge du ikke benytter deg av en guide, kan du glede deg til mange nøtter å knekke. Det kule med dette er at ettersom utvidelsen er såpass stor, er det alltid nye ting å prøve seg på hvis du skulle gå lei av å sette deg fast. Du kan alltid komme tilbake å prøve en annen gang, men kanskje det er like greit å gå til punkt B, C, D, E, F eller … K istedenfor? Eller hva med det punktet laaaangt der nede du ikke engang har prøvd å nå?
Dette er det fantastiske med Land of Shadow. Ikke bare er dette en større verden enn i noen annen FromSoftware-utvidelse, men nye holdepunkter befinner seg langt nedenfor eller høyt over der vi begynner, og som i likhet med landemerkene ofte krever smart utforskning for å nå. Spillregissør Miyazaki har uttalt at Land of Shadow er tilnærmet like stort som Limgrave i hovedspillet, men det får jeg ikke til å stemme – jeg har nemlig brukt ufattelig mye lenger tid her, og både opplevd mye mer variasjon og utfordringer enn åpningsområdet Limgrave har kunnet tilby.
I det hele tatt fremstår Land of Shadow som et naturlig og svært kompetent resultat av Elden Rings lærdommer rent mekanisk, og som fortellingsmiddel gjør det en utrolig jobb når det kommer til å skape en følelse av at man er et annet sted – et sted som minner om, men som samtidig er noe helt annet enn Lands Between.
For en utfordring!
Om det er noe Shadow of the Erdtree klarer er det å få meg til å skjelve. Skjelve av frustrasjon etter å ha tapt mot samme ufyselige monster ørten ganger, og skjelve når jeg endelig klarer å levere drapshugget. Så godt som alle sjefsmonstrene har egne unike faser som følger etter hvert som du påfører dem skade, men noen skiller seg ekstra ut. Være det en fiende som blir mye mer aggressiv i andre halvdel, eller en som leker med selve konseptet om halvdeler til det punktet at det er nærmest umulig å skjønne hva som skjer før etter flere forsøk, slenger Shadow of the Erdtree konstant nye utfordringer i fleisen på deg. Som alltid er det frustrerende å være så nærme at man kan lukte seier før man gjør en feil, og like søtt er det når man endelig kommer seirende ut.
Når det er sagt er fiendene i Land of Shadow stort sett mye vanskeligere å hanskes med enn de vi finner i Lands Between. Varierte angrep, slag som treffer ufyselig hardt, eller angrepsvariasjoner som tar deg på senga; FromSoftware har ikke spart på noe.
Tidvis føler jeg litt synd på monstrene i hovedspillet, som nå føles nærmest trege og ukreative i forhold. Det er lenge siden jeg har slitt så hardt med sjeskamper som det jeg har gjort her, men seieren kommer alltid til slutt likevel, og føles så ufattelig deilig når den gjør det. Noen kamper har jeg brukt timer på, og eksperimentert med diverse konfigurasjoner for å gjøre mer skade, men det skal sies at jeg kanskje entret utvidelsen med litt lavere level (109) enn det som er anbefalt (120-150). Det morsomme er at jeg på dette nivået fikk meg en real utfordring som var euforisk å komme seirende ut av, og jeg vil faktisk tro at hvis du i motsetning til meg er «over-levelled» (type over level 200), er det ikke sikkert du får like mye glede ut av å kvitte deg med fiendene Land of Shadow har å by på.
Endelig nye dingsebomser!
Etter to år med Elden Ring har jeg gledet meg til å eksperimentere med nye våpen- og rustningskombinasjoner, og Shadow of the Erdtree leverer så det holder. Her har jeg funnet noen av de aller kuleste gjenstandene i hele spillet, være det en av de tyngste rustningen jeg eier, eller noe mer smidig. Jeg digger at det nå er mye vanligere å finne kule våpen rundt om i verden, og at på samme måte som før, er det mulig å finne rustninger og klær på falne fiender.
Det er et hav av sjefskamper i Land of Shadow, og overraskende mange av dem kommer også med såkalte «Remembrancer», en type gjenstand som lar deg skape våpen eller magi ut av dem. Disse gjenstandene er helt unike og kan ikke finnes noe annet sted, og det er skikkelig kult å igjen oppleve en fascinasjon av nye og ofte spektakulære angrepstrekk.
Samtidig bringer Shadow of the Erdtree også med seg en helt ny måte å bli sterkere på – men bare i denne regionen. Scadutree-fragmenter gjør deg sterkere, mens nye ånde-asker gjør dine «summons» bedre. Dette er kule konsepter, men jeg skal ærlig talt innrømme at jeg rent intuitivt ikke kan si jeg merker mye til disse. Når jeg går opp i nivå naturlig vet jeg i det minste hva jeg endrer på, og forventer å se en forskjell på de områdene. Med disse fragmentene blir man litt bedre i mye, men det kan være krevende å forstå på hvilke måter man blir det.
Videre er det kjempekult hvor mange områder og hvor mange vertikale utfordringer det er i Land of Shadow, men jeg skulle ønske det kom med nye måter å utforske dem på. Være det de kjappe krokene fra Sekiro eller glide-vingene som ble kjent fra The Legend of Zelda: Breath of the Wild, hadde det vært ekstra morsomt å få noen helt nye fremkomstmidler for å gjøre opplevelsen enda mer revolusjonerende og interaktiv. Torrent gjør fortsatt jobben, men blir litt vel gjenkjennelig i lengden. Mangelen på helt nye mekanismer som dette blekner likevel i forhold til alt som er her, og joda – jeg elsker fortsatt å balansere på ujevnt terreng hvor ett feilsteg betyr et veldig langt fall. Og en kjapp død.
Konklusjon
I det store og hele er Shadow of the Erdtree en triumf av en utvidelse. Nærmere to og et halvt år er kanskje lang tid å vente på en av de eneste oppdateringene Elden Ring har fått, men det sier litt om hvor enormt spillet faktisk allerede er, at ingen ser ut til å bry seg om ventetiden. Om du ikke liker Elden Ring fra før av, er det imidlertid ingenting som tilsier at denne utvidelsen vil endre meningen din.
Men heldigvis er denne nye verdenen bygget på styrkene til den gamle, med nytt liv og kreativitet. Være det med sine enorme nye områder, utfordringer knyttet til å nå dem, varierte nye arsenal av våpen og antrekk, de mange nye figurene, eller sjefskampene som er noen av de vanskeligste jeg har opplevd, går Shadow of the Erdtree inn i historien som den beste utvidelsen FromSoftware noen gang har skapt.
Utvidelsespakken Elden Ring: Shadow of the Erdtree slippes til PlayStation 5, Xbox Series X/S, PlayStation 4, Xbox One og Windows (testet) 21. juni. Du må eie hovedspillet for å spille utvidelsen.
