Det er ikke mer enn snaut fem år siden Sonic the Hedgehog debuterte på kinolerretet og nesten øyeblikkelig etablerte seg som yndig og familiekjær underholdningskrabat. Den første filmen var morsom og spennende på sitt vis, men det var ikke før i oppfølgeren at serien virkelig satte fart og ble stueren helt på ekte.
Formkurven har altså vært stadig stigende når SEGA lager spillefilm, og det var med dette i bakhodet at jeg hadde skrudd forventningene noe opp i forkant av den tredje filmen i rekken. Det skulle jeg kanskje holdt meg for god til.
Mindre skattejakt, mer slapstick
Sonic the Hedgehog 3 kaster oss nok en gang ut på eventyr med det lynraske blå pinnsvinet. De to foregående filmene har begge introdusert oss for stadig nye figurer og deler av dette universet, og denne gangen er tiden kommet til Sonics arge rival, Shadow.
Etter å ha ligget på is i over 50 år, bryter det mørke pinnsvinet fri – nøyaktig hva Shadow har fore er ikke sikkert, men hans tilstedeværelse skaper i hvert fall øyeblikkelig rabalder i hjertet av Japan. Dette kan selvfølgelig ikke Sonic og vennene hans bare stå og se på, og etter en hektisk åpningssekvens i Tokyos gater, legger våre helter ut på et tokt som leder dem på kryss og tvers av jordkloden.
Sonic the Hedgehog 3 legger seg dermed tett opp mot forrige film i serien, men er mindre tradisjonell skattejakt og mer moderne «heist»-film. Se for deg en barnevennlig versjon av de nyeste Fast & Furious-utskeielsene, bare med mindre Vin Diesel og mer fargesprakende slapstick.
Dette gjør seg spesielt gjeldende i en lengre sekvens i London, hvor gjengen deler seg opp i adskilte fraksjoner som må løse ulike floker for å infiltrere en militærbase. Her kommer figurene og deres unike personligheter helt til sin rett, og det er svært givende å se det lekne samspillet mellom de forskjellige hovedpersonene.
Ingen av figurene klarer å fri seg helt fra sine respektive stereotyper – Sonic er rappkjeftet og rask, Tails er den glupe tech-eksperten og Knuckles er gjengens dumme muskelbunt – men det er likevel umulig å ikke la seg sjarmere av det ungdommelige manuset og flotte animasjoner.
Jim Carrey er tilbake
De animerte heltene er fortsatt det mest interessante med Sonic-filmene, og denne gangen har de menneskelige bifigurene enda mindre å drive med. James Marsden og Tika Sumpter stiller fortsatt opp som Sonics sjarmerende adoptivfamilie, men de forsvinner gradvis i bakleksa, i det som hovedsakelig er en film drevet av små, fargerike datafigurer.
Et hederlig unntak er og blir Jim Carrey i skoene til Dr. Robotnik, som har vendt tilbake fra pensjonisttilværelsen ene og alene for å gjenta sin rolle som den eksentriske professoren. Han er et av de virkelig store lyspunktene i filmen og dukker opp i flere overraskende settinger – deriblant som sin egen bestefar i en merkelig Øystein Sunde-aktig vri.
Bestefar Robotnik er omtrent like eiendommelig som sitt barnebarn, men er for flat til å stå igjen som troverdig skurkeskikkelse. I stedet er han å regne som en ren parodi – en gammel, luguber vits som ikke lar seg affisere nevneverdig av noen av filmens andre karakterer.
Men han er ganske morsom, og mange av filmens artigste øyeblikk kommer da i samspillet Jim Carrey har med seg selv. Det er absurd og overdrevent i perioder, men fungerer også overraskende godt store deler av tiden.
Samtidig merker jeg helt klart at jeg ler mindre enn sist, og ingen av de adskilte sketsjene når helt opp til nivået fra forgjengeren.
Keanus karisma
Det samme kan sies om spenningskurven i filmen: Sonic the Hedgehog 3 har solid framdrift og mange engasjerende enkeltøyeblikk, men klarer likevel sjelden å overraske.
Til det er handlingen for forutsigbar – ikke bare føler jeg at jeg har sett noe lignende tidligere, men det føles tidvis som om disse figurene var innom mange av de nøyaktig samme stadiene i forrige film i serien. Den gang var det for eksempel Knuckles som lot seg manipulere av en ond forsker, og nå er det Shadow sin tur til å gå gjennom mye av det samme.
Shadow er riktignok betydelig kulere enn Knuckles, men samtidig føler jeg at filmskaperne ikke helt klarer å utnytte figurens karisma til det fulle. Og det er synd, for med stemmen til Keanu Reeves, tidløst design og en engasjerende bakgrunnshistorie, gjør Shadow et tidvis slående inntog i serien.
Filmen gjør et passe stort nummer ut av de mange likhetene mellom de to rivalene. Begge har opplevd store tap tidlig i livet, men der Sonic fant familie og kjærlighet i Green Hills, ble Shadow møtt med frykt, hat og ond forskning.
Det er en enkel moral, men det fungerer helt ålreit i det som tross alt er en morsom og actionfylt familiefilm.
Konklusjon
Sonic the Hedgehog 3 leverer akkurat som forventet, men klarer ikke helt å leve opp til det høye nivået satt av forrige film i serien.
Eventyret er sedvanlig fargerikt og spennende, og jeg liker mange av de animerte figurene svært godt. Den sentrale trioen er alle sjarmerende på sitt vis, og inntoget til Shadow gir også filmen en helt egen brodd.
Likevel mangler det tydelig det lille ekstra, og selv om Shadow og hans hevngjerrighet fungerer som en interessant motpol til Sonic livsbejaende optimisme, gjør filmskaperne litt for lite ut av denne dynamikken.
Det føles heller ikke nevneverdig annerledes hvordan Knuckles oppførte seg i Sonic the Hedgehog 2, og jeg sitter nesten kontinuerlig med en følelse av at jeg har sett mye av dette tidligere. Med unntak av den absurde rolletolkningen til Jim Carrey, er det derfor svært få øyeblikk i filmen som føles helt unike.
Spenningen og humoren er det som sagt lite å si på, men jeg hadde kanskje ønsket meg litt mer dybde (og kanskje enda flere referanser til spillene) denne gangen.
Sonic the Hedgehog 3 hadde premiere på norske kinoer den 20. desember.
