Den aller største snakkisen i spillverden om dagen er Palworld. Det slår rekord etter rekord i antall spillere, det selger millionvis av kopier, og «alle» spiller det.
Men det er også ikke uten kontroverser. Anklagene og påstandene om plagiat, kopiering av andre spill og at det er lite originalt hagler fra alle kanter. Er det så ille som enkelte skal ha det til? Og er det egentlig et spill verdt tiden og pengene dine?
Tydelige inspirasjonskilder
La oss ta det første først. Ja, mange av ideene, figurene eller mekanikkene i spillet kan du finne andre steder. Det er ikke vanskelig å se at det er Pokémon-likheter her, og ingen kan påstå noe annet. Det er også tydelige likheter med Breath of the Wild, Genshin Impact, ARK og en haug med andre titler. Men er det egentlig så mye verre enn mange andre?
Hvor mange «soulslike»-spill har vi ikke sett de siste årene. Eller ta Vampire Survivors, og alle blåkopiene av den typen spill det finnes. Og kom ikke her å si at Pokémon ikke ha funnet inspirasjonen sitt et sted også. Men denne artikkelen er ikke her for å ta opp et mye større tema om originalitet, kopiering eller plagiering i spillbransjen, det er en artikkel for en annen gang.
Ja, det er mye likheter til andre spill i Palworld. Men sammensetningen, og den totale pakken du får i Palworld er ganske så unik. Og den er også utrolig fengende, i hvert fall for en stund.
Du starter i en helt ny verden, med kun klærne du har på deg og lite annet. Herfra skal du gradvis bygge. Du skal få tak i noen kjepper og steiner og lage dine første verktøy. Så må du skaffe deg mer trevirke, steiner og annet materiale, lage litt bedre verktøy og utstyr, og kanskje til og med en liten base. Så må du sørge for å få tak i mat, holde deg varm om natten og kanskje en liten soveplass. Ganske etter boken i overlevelsessjangeren.
Men du kan også fange Pals ved hjelp av små baller du kaster. Disse blir da dine følgesvenner. Så må du fange flere som kan arbeide for deg på basen din. Og så går denne prosessen rundt og rundt i mange timer, helt til du har hundrevis av Pals, flere baser, maskingevær og har lagt hele verdenen for dine føtter.
Ganske midt på treet
Og veien dit er underholdende, men samtidig akkurat så repetitiv som jeg hadde regnet med. Palworlds største styrke ligger i mengden med ting du har i spillet. Det er en stor verden å utforske, og et helt hav av Pals å fange. Samtlige har også egne styrker og svakheter du kanskje vil få tak i, eller eventuelt avle fram når du kommer så langt.
Du har også sjefskamper plassert rundt i verdenen. Disse gir deg unike versjoner av Pals, og er uendelig mye mer vanskelig å nedkjempe en vanlige Pals ellers i verdenen din. Variasjonen er enorm, og det er moro å oppdage nye vesener overalt, prøve å samle sammen alle og se hvem du liker og ikke. Den kunstige intelligensen er ikke spesielt god enda, og det skjer ganske ofte dyrene setter seg fast i ting i basen din, eller rett og slett bare blir stående i kamper. Men dette skal utbedres, og til å være en tidlig versjon fungerer det likevel tilfredsstillende bra.
Det er dog ikke alltid like spennende å fange de samme Palene gang etter gang, men ettersom dette er en av de største kildene dine til erfaringspoeng, ender du likevel opp med å kaste ut ganske mange baller. Og etter hvert som du jakter på spesifikke egenskaper, eller du vil bruke «energien» til en Pal for å oppgradere andre, så blir det repetitivt.
Mye av den samme skjer også med basebyggingen når du kommer til et visst punkt, der alt du skal bygge trenger metall. Du finner dette rundt omkring i verdenen, men det er tungt å bære på, og den store mengden med metall du trenger å få laget er rett og slett en tidtrøyte. Det er måter å gjøre det mer effektivt på, men jeg er fortsatt tidvis avhengig av og rett og slett vente på mer av dette for å få laget det jeg vil.
Useriøs moro
Kampene du kjemper er også tidvis morsomme, men også tidvis preget av å være på et tidlig steg av utviklingen. Den nevnte kunstige intelligensen er ikke helt på topp. Angrep skytes i alle retninger til tider, og fiendene hopper og spretter rundt på en merkelig måte. Arsenalet ditt er ganske begrenset en stund, men etter hvert låser du opp både skytevåpen og Pal-våpen.
Du skyter en type Pal ut av en bazooka som et prosjektil, noe som er ganske absurd. Du bruker en annen som flammekaster, og en rekke andre merkelige varianter. Det er teit, men det er moro i samme slengen.
Palworld er ikke selvhøytidelig, men er mer som et spill der sjefene har sagt ja til alle mulige ideer utviklerne har kommet med. Ingen ideer er dumme, her er det bare å kaste det inn. Og det blir en smørje som tidvis er veldig morsom, og tidvis litt vel mye.
Men jeg har spilt Palworld i flere titalls timer nå, mesteparten av dette på en egen, lukket verden, og jeg har fått verdi for pengene mine. Basebyggingen er god nok til at jeg har laget meg en liten landsby etter hvert, det er hundrevis av Pals å samle, som fortsatt er moro, og det å få avlet fram de beste kombinasjonene er fortsatt noe jeg lefler med. Progresjonen har bremset, og det er ikke så mye nytt jo lenger du kommer, men det er periodevis sabla gøy på vei dit.
Plagiat eller kopi, uorginalt eller ei, Palworld er moro for det det er akkurat nå, og jeg kan forstå hvorfor det har blitt så enormt populært.
LES OGSÅ: Slik er planene for videreutviklingen av Palworld »
