Tidlig i år lot jeg meg imponere av Casebook: Episode 1, som brukte en spennende teknologi ved navn Areograph for å lage «fotograferte 3D-miljøer». Ved hjelp av tusenvis av fotograferte bilder tatt fra ulike posisjoner i et rom, kunne man sømløst navigere rundt i miljøer fra virkeligheten, som om de skulle vært modellert i 3D. Spillet gav deg rollen som kriminaltekniker, som måtte utforske de fotograferte miljøene på jakt etter spor, som du så analyserte gjennom en serie minispill. Målet var å komme til bunns i ulike kriminalmysterier.
Casebook: Episode 1 kunne skilte med en spennende historie, og den fascinerende nye teknologien gjorde også sitt for å gjøre spillingen interessant. Uheldigvis hadde det også flere svake sider. Minispillene var rett og slett alt for enkle til at de var underholdende, og det å lete etter spor ble også litt slitsomt etter hvert som fascinasjonen forsvant. Etterfølgeren kom med en enda bedre historie og mer varierte minispill, men selve kjernegameplayet slet fortsatt med å engasjere.
Alle gode ting er tre?
Nå er det tredje Casebook-spillet her, og dermed får vi nok et mysterium å løse. Handlingen foregår i en liten australsk by, hvor seriemorderen fra den andre episoden har skaffet seg et nytt liv. Men gamle vaner er vonde å vende, og når det første liket dukker opp er partneren din overbevist om hvem som har skylden. Det å få bevisene i orden er selvsagt en annen sak; spesielt fordi en ung gutt allerede har tilstått å ha begått drapet på direkte ordre fra Gud.
Som i de tidligere spillene starter du på åstedet for drapet (i dette tilfellet, en kirke). Så må du saumfare omgivelsene ved hjelp av fotografiapparatet ditt, og ta bilde av alt som virker interessant. Dette inkluderer fotspor, blod, jordrester, fingeravtrykk, og så videre. Disse bildene kan du så analysere, og dermed skaffer du deg stadig mer bevismateriale. Klarer du for eksempel å knytte et fotspor funnet på åstedet opp mot en støvel du finner i huset til den mistenkte vil du være ett skritt nærmere en fellende dom.
Jeg har hele tiden sagt at konseptet i Casebook-spillene i bunn og grunn er godt, men problemet har tradisjonelt vært utførelsen. Og, som før, leverer Casebook: Episode 3 en blandet pakke med kvalitet og problemer. Igjen får vi en forseggjort og spennende kriminalhistorie å bryne oss på (kanskje den beste til nå), men de forbedringene som var nødvendige for å ta serien et steg videre får vi ikke. Snarere tvert om.
Kjedelige minispill og grøtete omgivelser
Spillet har nemlig to store problemer. Først ut er minispillene. Disse har vi for det meste sett før, i begge de forrige Casebook-spillene. Og når de ikke klarte å engasjere første gangen vi fikk dem, sier det seg selv at de ikke akkurat er noe særlig mer å juble over den tredje gangen. Oppgavene er rett og slett alt for enkle. Det finnes ikke utfordring eller dybde her, og underholdningsverdien er dermed ikke-eksisterende.
Det andre problemet er at teknologien bak spillet er veldig plasskrevende, og dermed har utviklerne vært nødt til å komprimere bildematerialet kraftig. Dette gjør at miljøene du utforsker veldig grøtete, og det er vanskelig å se hva du faktisk tar bilde av. Dette er heldigvis ikke et konstant problem, men det er stadig til stede og det er vanskelig å føle seg som noen god etterforsker når du ikke en gang vet hva det er du tar bilde av.
For å sette det veldig på spissen: Casebook: Episode 3 leverer en god kriminalhistorie fortalt mellom dårlige minispill og halvkjedelig utforskning av grøtete omgivelser. Det er spennende å løse mysteriet du får servert her, men det du faktisk må gjøre for å løse det er generelt fullstendig uinteressant.
Mer variasjon og utfordring må til
For å få Casebook-formelen til å fungere, er utviklerne helt avhengige av å gi oss mer utfordrende og involverende minispill. I tillegg må variasjonen økes kraftig. Selv gode minispill blir kjedelige når de gjentas så ofte som her. En skulle tro at oppgavene til en kriminaltekniker var mer interessante enn «hold dette reagensrøret over denne flammen til prøvene er ferdigopphetet» eller «snurr denne sentrifugen rundt og rundt helt til blodprøven har separert seg».
Vi får riktignok noen unike minispill også, men disse er med ett eneste unntak alt for enkle. Og unntaket er bare en svak versjon av hjernetrimspillet Mastermind. Jeg nekter å tro at det er umulig å komme opp med noe bedre i et spill som dette – selv Police Quest fra 1987 gjorde politiarbeid til underholdning på en bedre måte enn Casebook makter.
Denne episoden er også preget av noe tidligere episoder har klart å unngå, nemlig «bugs». Jeg må for eksempel stadig starte spillet på nytt, fordi spillet plutselig slutter å spille dialoger og jeg ikke får med meg det som skjer. I tillegg har utviklerne blandet inn elementer av ekte 3D i spillmiljøene (for eksempel for å lage tak i omgivelsene du utforsker), noe som generelt fungerer dårlig etter som de ikke går godt sammen med de fotograferte elementene.
Konklusjon
Casebook: Episode 3 leverer et spennende og tidvis overraskende autentisk kriminalmysterium, og selv om man ser hvor det hele er på vei ganske tidlig blir man raskt hektet. Uheldigvis er selve spillet langt mindre interessant. Utviklerne har ikke lyttet til kritikken de har fått for tidligere episoder, og absolutt alle problemene fra tidligere av er med her. Utforskningen er fortsatt rimelig artig i starten, men takket være grøtete grafikk ender den raskt opp med klikking nærmest i blinde på alt som registreres av kameraet ditt. Og minispillene er alt for enkle og kjedelige, samtidig som de med få unntak er de samme som de vi ble lei av i tidligere episoder.
Jeg har all mulig respekt for små selskaper som lager unike spill, men det er veldig vanskelig for meg å anbefale Casebook: Episode 3. Joda, historien er god, og det å utforske de forskjellige åstedene er artig i en periode, men helhetsopplevelsen er likevel alt for tam. Hvis du er interessert i konseptet er uansett den forrige episoden et bedre valg å starte med.
