«Vil det fortsatt være gøy med konstant makspuls etter tre-fire timer eller hvor lenge Anger Foot varer? Basert på det jeg har sett, så er jeg i hvert fall ganske sikker på at svaret er ja.»
Det var konklusjonen min etter å ha spilt en tidligere utgave av Anger Foot tilbake i 2022. Demoen imponerte og håpet var stort for fullversjonen som skulle la vente på seg i nesten to år.
Nå er spillet omsider her, men selv om opplevelsen fortsatt er artig klarer ikke Anger Foot å leve opp til forventingene.
Galskap i høyt tempo
Anger Foot er et førstepersons skytespill – eller kanskje rettere sagt et sparkespill? Uansett. Enten du bruker skytevåpen eller tyr til protagonistens stinkende pailabber, skal man meie ned fiender i øst og vest på vei gjennom endeløse korridorer.
Det går i høyt tempo, mye takket være den frenetiske musikken som dunker uavbrutt gjennom hele opplevelsen. At spillet stadig vekk gir deg valgfrie utfordringer om å fullføre nivåer på under minuttet er også en tydelig pekepinn på at her skal det helst gå fort.
Høy hastighet er selvfølgelig ikke noe optimalt utgangspunkt for et skytespill, men Anger Foot gir romslig ved dørene hva treffsikkerhet angår. Så lenge siktet er sånn omtrent på fienden vil kula stort sett nå målet, litt avhengig av hva slags våpen du bruker.
Du trenger altså ikke være noen mester med PC-musa for å komme deg gjennom. Det betyr riktignok ikke at det mangler på utfordringer.
Dø, lær og prøv igjen
Anger Foot-opplevelsen er ikke ulik den Neon White leverte for noen år siden – sett bort ifra de helsprø omgivelsene og det spinnville fiendedesignet.
Her pløyer man seg gjennom nivåer etter beste evne, helt til man går på trynet. Nøkkelen til suksess er å lære seg hvor fiender er og hva som kommer, slik at du ikke får en haglesalve i fleisen neste gang du runder det samme hjørnet.
Med klampen i bånn vil du gjøre feil. Det må du bare godta. Spillet er ikke urettferdig og man er ikke nødt til å dø for å lære. Det skal likevel sies at noen av mine dødsfall var på kanten til å kjennes billig. Stort sett døde jeg fordi jeg overså en fiende eller bare ikke reagerte raskt nok på første forsøk. Andre ganger hadde jeg ryddet rommet da en kule plutselig kom seilende fra en av de døde fiendene og gjorde kål på meg. Sånne ting blir irriterende.
Tar du ting litt med ro kan du fint utforske hvert nivå for å finne ut av hva som er hvor. For den som setter pris på Devolver-galskap er det også mange humoristiske scener å oppdage om en faktisk tar tid til å se seg rundt.
Så kan du prøve å gjøre det raskere neste gang, hvis du vil. Nivåene er stort sett ikke veldig lange, og med middels tempo går de unna på to-tre minutter. Altså er det ikke mye du må huske på for hver gang du begynner et nivå forfra igjen.
Unødvendig knoting
Nettopp det å starte forfra igjen er et krav dersom du har planer om å fullføre samtlige valgfrie utfordringer i spillet. Hvert nivå gir deg opptil tre stjerner. Én for å fullføre brettet første gang og to andre for ting som å komme i mål under en viss tid, knerte tre fiender med ett spark eller bruke utvalgt fottøy.
Stjerner kommer godt med da hver femte stjerne låser opp et nytt par sko. Disse gir ulike fordeler, som ekstra ammunisjon hver gang du sparker en fiende, dobbelthopp eller ett ekstraliv. Hvilke sko som passer best er litt opp til personlig preferanse, men enkelte nivåer er uten tvil bedre tilpasset noen sko enn andre.
Av en eller annen uforståelig grunn har utvikleren imidlertid låst garderoben til hovedmenyen. Du får dermed ikke lov til å bytte sko når du er i gang med et nivå.
Greit nok at man ikke kan gjøre endringer midt i kampens hete, men la meg nå justere fottøyet hvis jeg dør. Det føles unødvendig irriterende å måtte ut til hovedmenyen, over til skoskapet, vente på den ufattelige treige animasjonen som legger inn nye stjerner og låser opp eventuelle nye sko, så velge sko og gå tilbake til kartet for å laste inn samme nivå igjen.
For et spill som verdsetter høy hastighet er brukeropplevelsen tidvis veldig seig. Spesielt blir det slitsomt når et brett har to tilleggsutfordringer knyttet til å fullføre nivået med ulike par sko.
Kjenner ikke sin besøkelsestid
Tre til fire timer var spådommen min for den endelige lengden på Anger Foot. Med tid brukt på utforsking og jakt på hemmeligheter og stjerner, kom jeg i mål på hakket under syv timer. Det er litt for langt, merker jeg.
Spillet er delt inn i fem bydeler, med hvert sitt nivådesign og fiendetyper. Akkurat det er greit nok, da det gir variasjon til opplevelsen. Det kunne imidlertid med fordel vært færre nivåer per bydel. Etter femten runder gjennom kloakken – pluss alle ekstraforsøkene grunnet død – er det lett å gå lei.
Det hjelper heller ikke at man blir «belønnet» med en sjefskamp mot slutten av hver bydel. Her kastes spillopplevelsen du har blitt vant til ut vinduet, til fordel for intetsigende kamper og sidelengsløping på en lukket arena.
Hver sjefsfiende har tre faser. Tre angrepsmønstre som må læres. Tre helsemålere som må tømmes før man kan gå videre. Dør du er det tilbake til første fase. Disse kampene blir aldri spennende. Bare noe mas man må komme seg gjennom for å få lov til å spille mer Anger Foot.
Så er bare spørsmålet hvor mye du virkelig har lyst til å spille mer Anger Foot. Jeg ble i hvert fall ganske så mett lenge før jeg så rulleteksten.
Konklusjon
Anger Foot lover og leverer skyte-/sparkeaction i et illsint tempo. Du er ikke nødt til å spurte gjennom hvert nivå, men opplevelsen føles både mer levende og mer givende med musikken på fullt og maks trøkk på W-tasten.
Er du fan av «speedrunning» og skytespill kan dette være midt i blinken. Mye prøving og feiling for å feie gjennom nivåer så raskt og perfekt som du kan. For den som ikke liker å gjøre de samme tingene igjen og igjen kan Anger Foot raskt bli slitsomt.
Det er bare litt for mange nivåer og altfor mange håpløse sjefskamper her. Den knotete løsningen for å bytte sko – som gir deg ulike fordeler – er også særdeles frustrerende, men det kan kanskje utvikleren gjøre noe med etter hvert.
Anger Foot lanseres 11. juli for PC.
