De fire første sesongene av Castlevania på Netflix bød alle på blodig og engasjerende underholdning, med en dose filosofi og klein humor på si. Det ble etter hvert en nesten oppskriftsmessig affære, som alltid ble reddet i siste liten av flotte animasjoner, råtøff action og spennende grånyanser.
Strømmegiganten fortsatte i stor grad på samme måte i den frittstående oppfølgeren, Castlevania: Nocturne, også her til en slik grad at man nesten kunne forutse hva som kom til å skje til enhver tid.
Den andre sesongen av Nocturne skiller seg ikke nevneverdig fra det som har kommet tidligere, men flørter gjentatte ganger med store, store omveltninger. Dessverre blir det nesten alltid bare med flørtingen.
Vive la révolution
Også denne gangen er handlingen satt til Frankrike på slutten av 1700-tallet. Den franske revolusjonen er i full blomst, men har møtt uforutsett motstand i form av vampyrer og mørkets skapninger, som alle truer med å legge landet i ruiner.
I spissen for de onde står Erzsebet Báthory, som etter tumultene i forrige sesong nå har tatt til seg en del av sjelen til den egyptiske krigsgudinnen Sekhmet.
Hun utgjør dermed en enorm trussel for våre helter, ledet an av Richter Belmont, Maria Renard og åndemaneren Annette. De tre ungfolene besitter alle mektige magiske evner, og bruker mye av tiden i denne sesongen på å lære seg selv å kjenne og gire seg opp til den uunngåelige kampen mot mørkets krefter.
For å sprite det hele opp litt mer, får de også selskap av Alucard, som vender tilbake etter å ha vært fraværende i hele forrige sesong. Han er et sedvanlig lyspunkt i Castlevania-universet, og skiller seg positivt ut takket være sin eiendommelige væremåte og et helt fabelaktig design.
Ikke at de andre figurene ikke er godt designet – figurene man møter i Nocturne er alle fargerike og flotte på hvert sitt vis – men det er noe helt eget med hvordan serien har klart å fange essensen av Ayami Kojimas originale skisser av Alucard.
Bifigurene biter fra seg
Eventyret tar oss innom flere steder rundt omkring i verden, men holder seg hovedsakelig i Frankrike store deler av tiden. Her må hovedpersonene blant annet spore opp levningene til den tidligere nevnte gudinnen; Maria gjør sitt ytterste for å leve med farens ugjerninger; mens flere små og store bifigurer løper rundt i kulissene for å skape drama blant vampyrenes rekker.
Sistnevnte kommer blant annet i form av den uregjerlige vampyren Olrox, som etter å ha fungert som en drivkraft for Richters utvikling i den første sesongen fortsetter å trekke i flere tråder underveis.
Andre nevneverdige bifigurer er Edouard og Tera, som begge må hanskes med det å bli frarøvet sin menneskelighet. Her klarer serien regelmessig å leke seg med noen av de filosofiske aspektene som gjorde originalserien så unik, uten at kvaliteten noensinne når helt det samme nivået. Til det er dialogen stadig litt i slappeste laget.
Ikke akkurat Dracula
Nei, Nocturne klarer rett og slett ikke å være like nyansert og finurlig som sin forgjenger, og en stor grunn til dette er de regelrett endimensjonale skurkene.
Erzsebet og hennes yngel vil sende menneskeheten ut i evig mørke, og det er liksom alt de tenker på. Det er ingen sympatiske trekk eller mulige forklaringer på hvorfor de gjør det de gjør. De er bare ondskapsfulle vampyrer.
Dette står i sterk kontrast til Dracula og hans undersåtter, som ofte sto for de beste, mest reflekterte sidene av originalserien. Alucard klarer som sagt å live opp stemningen noe, men heller ikke han er fullt så godt skrevet som det han kunne være tidligere.
Skurkene er likevel langt fra de mest intetsigende figurene denne gangen. Den tvilsomme æren går i stedet til seriens «hovedperson», Richter Belmont, som til tross for å få en slags oppvåkning mot slutten av første sesong, har fælt lite innflytelse på handlingen i løpet av denne sesongen.
I stedet blir han liksom bare med på lasset, mens han denger og gir deng. Dette er han riktignok svært dyktig til, men jeg savner likevel flere fasetter ved figuren. Hans spirende romanse med Annette bidrar litt i riktig retning, men heller ikke denne delen av ham føles troverdig i det store og hele.
Oppskriftsmessig og overdådig
Dessverre er det ingen av de virkelig store omveltningene som tas helt ut – de gangene serien ligger an til å gå i nye, spennende retninger, snur manusforfatterne som regel alltid i siste liten, for å i stedet levere en litt tryggere og mer forutsigbar løsning.
Den mer forutsigbare retningen innebærer til gjengjeld store mengder mystiske monstre og blodige bataljer — den unike animerte stilen fungerer fortsatt utmerket store deler av tiden, og gjør seg spesielt godt til akrobatikk, magi og voldsomme vampyroppgjør.
Spesielt nest siste episode skal ha skryt, for her byr Nocturne på en overdådig og fartsfylt voldskavalkade som er helt på høyde med noe av det aller beste fra originalserien.
Konklusjon
Netflix fortsetter å levere engasjerende spilladaptasjoner, og akkurat som bestilt byr den andre sesongen av Castlevania: Nocturne på dunkelt renkespill og slående actionsekvenser.
Sesongen lefler også med flere unike vendinger underveis, og forsøker noen ganger å være like dyptgående og filosofisk som noen av originalseriens beste avsnitt, uten å lykkes helt.
Serieskaperne flørter gjentatte ganger med å ta serien i nye, unike retninger, men tar dessverre aldri steget helt ut. I stedet forblir Castlevania: Nocturne et ganske forutsigbart vampyrdrama.
Jeg klarer likevel ikke å få meg til mislike det serieskaperne leverer her, for sesongen har stadig svært god flyt. Og selv om de virkelig store omveltningene uteblir, er det likevel mye god underholdning å kose seg med. Resultatet er en serie som lever opp til Castlevanias arv, med spenning og action så det holder.
De to første sesongene av Castlevania: Nocturne kan strømmes i sin helhet på Netflix.
