Det er ikke uvanlig at spill kommer i nye og oppussede utgaver, men sjelden har vel et spill fått tre såpass forskjellige utgivelser som The Last of Us på så kort tid. For det har nemlig ikke gått mer enn ni år siden Joel og Ellie ankom PlayStation 3 med brask og bram; året etter slapp Naughty Dog The Last of Us Remastered på PlayStation 4; og nå er en PlayStation 5-eksklusiv «remake» like rundt hjørnet.
Spørsmålet blir da naturlig nok om denne nye utgaven, kjent som The Last of Us Part I, har nok å komme med til å rettferdiggjøre sin egen eksistens.
Historien er uforandret
Til tross for å være bygd helt fra bunn av på PlayStation 5-hardware, er det slående hvor lik spillopplevelsen er originalen. Her snakker vi ikke en «remake» på samme måte som Ratchet & Clank fra 2016 eller Final Fantast VII Remake, hvor utviklerne bevisst går inn og endrer på grunnleggende funksjoner og deler av universet – i stedet er The Last of Us Part I å regne som en tro kopi av originalspillet.
Dette innebærer at man får servert nøyaktig den samme historien, med de samme figurene i de samme omgivelsene. Stemmeskuespillet er sågar helt identisk: Troy Baker, Ashley Johnson og kompani har ikke gjort noe nytt denne gangen, så de som hadde et lite håp om at ting skulle gå annerledes denne gangen, blir nok skuffet.
I The Last of Us følger vi de ambivalente reisepartnerne Joel og Ellie på deres ferd gjennom et mørkt og dystert fremtidsunivers. Det har seg nemlig slik at et utrivelig virus har infisert store deler av verdens befolkning og forvandlet dem til ruskende gale smittebærere.
I korte trekk er snakk om en god, gammeldags zombieapokalypse, men det er selvfølgelig ikke de infiserte som er poenget i og for seg selv – i stedet er de mer å regne som et verktøy som benyttes for å sette de gjenværende menneskene i den ene umulige situasjonen etter den andre.
The Last of Us gjør dette bedre enn mange andre lignende fortellinger. Dette er mye takket vært et stramt og godt skrevet rollegalleri, hvor man får god tid til å bli kjent med Joel, Ellie og det stadig vekslende forholdet mellom den hardføre, aldrende mannen og den uredde ungjenta.
Valgets kvaler
Originalspillet var et teknisk vidunder da det ble lansert, og det er fortsatt imponerende å se hvordan 2013-versjonen presser den begrensede PlayStation 3-motoren til det ytterste. Remastered-utgaven på PlayStation 4 er selvfølgelig hakket vassere, og står fortsatt som et visuelt tiltalende spill selv den dag i dag.
The Last of Us Part I er derimot i en helt annen liga, og det merker man allerede i det øyeblikket man setter seg bak spakene. Spillet er bygd over samme lest som The Last of Us Part II, og drar meget god nytte av de siste ni årene med grafisk utvikling.
Som vanlig på den nye konsollgenerasjonen, kan man velge mellom to forskjellige grafikkmoduser: «Performance» har en dynamisk oppløsning som veksler mellom 4K og 1440p og setter bildefrekvensen til 60; mens «Fidelity» leverer full 4K med en bildefrekvens som varierer rundt omkring 40 bilder i sekundet.
Det er litt skuffende at man må velge mellom 60fps og 4K, spesielt når «Fidelity»-løsningen er såpass varierende som det den er her. «Performance»-modusen fungerer heldigvis ypperlig, og når alt kommer til stykket ser jeg egentlig ikke enormt stor forskjell på de to løsningene uansett.
God flyt
Figurene har fått mye av fokuset i promoteringen av spillet, og det skjønner jeg for så vidt godt. Her får nemlig vi servert ansikter og kropper som ikke bare ser langt bedre ut, men som også har mer naturlige animasjoner enn den gang.
Eksempelvis kan man se dette når figurene går fra én bevegelse til en annen, slik som når Joel hopper ned fra et tak og tar seg for på bakken før han går videre, eller når man tar tak i en fiende og knuser hodet hans i en bildør.
Så vidt jeg kan se, har ikke utviklerne lagd nye animasjoner, men i stedet jobbet hardt for å pusse opp de som var her fra før av. Dette gjør at det fortsatt ikke føles like flytende som i Part II, hvor alle animasjoner er lagd helt fra bunn av.
Dette merker man for eksempel på snikingen, hvor det rett og slett er litt få muligheter i Part I sammenlignet med oppfølgeren. Det er for eksempel ikke mulig å gli forbi fiender i høyt gress; Joel evner ikke å legge seg ned på bakken; og nivåene er ikke lagt opp med den samme vertikaliteten som gjorde snikingen i Part II så utrolig givende.
Snikingen fungerer imidlertid fortsatt godt i Part I, og den oppgraderte kunstige intelligensen gjør at både fiender og partnere oppfører seg mer troverdig enn tidligere. Sammen med et brutalt og slagkraftig kampsystem – hvor man huler ut fiender med jernrør, infiserte drar seg bortover gulvet hvis du skyter av dem beina og DualSense virkelig lar deg kjenne rekylen av pumpehagla – er det en skrekkblandet fryd å spille The Last of Us Part I.
Alle endringene bidrar til å skape enda bedre flyt i spillingen, på toppen av den allerede utsøkte balansen mellom sniking, skyting, utforskning og fortelling.
Mørkere og penere
Der figurene har fått en kraftig grafisk overhaling, har omgivelsene man utforsker om mulig fått et enda større ansiktsløft.
Brorparten av eventyret et satt 20 år etter verdens undergang, og naturen har naturlig nok tatt over tidligere befolkede områder. Oversvømmelser, ugress og falleferdig bygninger var også definerende for originalspillet, men har fått en helt ny dybde i Part I.
Spesielt trær og løvverk har en helt egen dimensjon i nyutgaven, og dette gjør underverker for å skape liv i hvert eneste øyeblikk man befinner seg utendørs. På samme måte vil vann og andre reflekterende overflater skinne og gjengi speilbilder på en helt fantastisk måte; og til og med nedbrutte kontorlokaler og trange underjordiske ganger føles mer levende enn noensinne tidligere.
HDR er en ekstremt viktig ingrediens i alt dette – dette er teknologi som bidrar til å gjøre mørket mørkere og de lyse områdene lysere, og Part I er et prakteksemplar på hvor effektivt det er.
Dette står i sterk kontrast til den nokså bleke originalen, hvor selv sekvenser som liksom skal foregå i stummende mørke, fremstår som unaturlig opplyste. Spillets åpningssekvens er et perfekt eksempel på de grafiske forbedringene i Part I, hvor den mørke nattehimmelen danner et kjølig bakteppe for eksplosjoner, flammehav og billykter som lyser opp de sirlig detaljerte hovedpersonene. Det er rett og slett bare veldig, veldig lekkert.
Konklusjon
The Last of Us Part I finner på ingen måte opp hjulet på nytt, men leverer i stedet en tro og meget forfriskende utgave av det ni år gamle actioneventyret. Dette betyr at de som har spilt originalen vet ganske nøyaktig hva de går til, med den samme historien, de samme overraskelsene og i hovedsak også de samme skuddvekslingene som sist.
Skytingen sitter som en kule, men man merker at snikingen føles noe foreldet sammenlignet med Part II – nivåene er trangere, fiendene har mindre personlighet og Joel er betydelig stivere i kroppen enn det Ellie og Abby er i oppfølgeren. Likevel er de grunnleggende mekanikkene i The Last of Us fortsatt så gode at det fungerer bra også i 2022.
Vi i Gamer.no har for vane å ikke legge prisnivå til grunn når vi vurderer spill, og det vil jeg heller ikke gjøre denne gangen. Likevel er det et punkt som fortjener å diskuteres, all den tid jeg ser for meg at det først og fremst er her det kommer til å knipe for de som har spilt originalen.
I skrivende stund kan man forhåndsbestille spillet for 649 kroner på diverse nettbutikker, mens PlayStation Store selger den digitale utgaven for svimlende 799 kroner. Nyutgaven koster dermed mer enn det originalspillet gjorde for ni år siden, og dette er en hard pille å svelge.
Selv vet jeg fortsatt ikke om jeg ville betalt fullpris for et spill jeg allerede eier to ganger tidligere, men etter å ha spilt Part I den siste uken er det hvert fall tydelig at utviklerne har lagt sjelen sin i oppussingen – dette er ingen enkel «cash grab».
Nyversjonen er dermed klart bedre enn de to forrige utgavene av spillet, ikke bare i kraft av å være langt penere – for ja, det er det virkelig – men også ved å ha enda bedre flyt. Dette er i stor grad takket være smartere kunstig intelligens, men skyldes også mykere animasjoner og et univers som føles hakket mer realistisk.
Eventyret var allerede meget godt skrevet for ni år siden, men nå glir de forskjellige delene så sømløst over i hverandre at det rett og slett er vanskelig å finne steder å stoppe. Hadde jeg ikke hatt andre forpliktelser over helgen, kunne jeg fort sett for meg at Part I hadde gått med i to-tre digre jafs.
På innholdssiden er det få helt nye ting i denne utgivelsen, men en velfungerende «speedrun»-modus, kortere lastetider, nye kostymer, bonusinnhold man kan titte på i hovedmenyen, permadeath og tonnevis av tilgjengelighetsverktøy er alle med på å gjøre dette til den definitive utgaven av spillet.
Den glimrende bonusfortellingen Left Behind følger også med i pakken, og den manglende flerspillerdelen er ikke noe stort savn.
Om du som meg ikke har spilt gjennom The Last of Us siden 2013, vil denne utgaven minne deg på nøyaktig hvor imponerende Naughty Dogs første post-Uncharted-spill var. Kanskje vil det også gi deg en helt ny forkjærlighet for Joel og Ellies første reise sammen – det har det i hvert fall gjort for meg.
The Last of Us Part I slippes på PlayStation 5 (testet) den 2. september. En PC-utgave er også under utvikling og kommer på et senere tidspunkt.
