Romstasjonen troner over planeten Graia, og en kapsel farer ned gjennom atmosfæren før den treffer fjellsiden med et drønn. Når luken brytes opp trer en fryktinngytende skikkelse ut i det snødekte landskapet. Hvert tunge steg får det til å dirre i kontrolleren. Det er deg. En Space Marine, en hellig kriger i tjeneste til menneskehetens mester, The Emperor of Mankind.

«En kjetter skal du ikke la leve», er kravet du pålegges. Du lystrer, og gjør den første fyren du ser om til en tykk smørje.

Legger ikke noe imellom

Siden Doom blåste nytt liv i den såkalte boomer shooteren i 2016, har spill som Ion Fury (2019) og Ultrakill (2020) søkt tilbake til noe av det som definerte 90-tallets klassiske skytespill: høy hastighet, kraftfulle våpen, labyrintaktige nivåer, og den velkjente estetikken tidlige 3D-spill av den typen hadde. Warhammer 40,000: Boltgun fanger på elegant vis stemningen som er å finne både i disse spillene, og i universet der handlingen finner sted.

Boltgun er verken grafisk eller spillmekanisk banebrytende, og det er kanskje nettopp det som er poenget. Spillet imponerer derimot med et minneverdig visuelt uttrykk og en kombinasjon av lydvalg og spillmekaniske grep som gjør at valget mellom spillets mange våpen føles meningsfylt og kontekstavhengig. Spill-loopen er mer en tilfredsstillende nok til å fylle de ti timene det tar å kjempe seg gjennom spillets tre overordnede kapitler.

I løpet av de første par nivåene i Boltgun blir man gradvis introdusert for verktøyene man trenger for å komme seg opp og frem i Warhammer-universet. Disse omfatter innledningsvis ditt trofaste chainsword, et sverd med kjedet fra en motorsag, granater av forskjellig sort, evnen til å hoppe, sprinte og rykke frem med stor kraft og hastighet. Sverdet er ved din side fra første stund, og i løpet av spillets første nivå introduseres man for sin boltgun, våpenet spillet tar sitt navn fra. En boltgun er et våpen som spytter ut små raketter og får offeret til å eksplodere. Den introduseres med pomp og prakt:

Spilleren tar en heis opp til et mørkt rom, med en eneste lysstråle fra et hull i taket. Lyset omfavner dette hellige objektet i sin glød. Så hopper man ned en sjakt og knuser en kultist med kroppsvekten sin. Boltgun er full av absurde motsetninger. Det er noe av det som gjør spillet til et så vellykket portrett av Warhammer-settingen, og gjør det til en fryd å spille for dem av oss som setter pris på det.

Da jeg satte meg ned for å spille Boltgun var det tydelig at Auroch Digital ønsket å vektlegge det lekne med settingen. Historien er ikke kompleks. Du sendes til en planet for å finne et objekt du har blitt fortalt er viktig, og det har visst noe med handlingen til Warhammer 40,000: Space Marine (2011) å gjøre. Det er jo en spennende detalj for entusiaster, men det har ikke egentlig så mye å si. Boltgun skinner når det leverer maktfantasien om å være en Space Marine, og det gjør det virkelig.

Det betyr ikke at spillet bare er enkelt. Selv om fiendene dine i stor grad er dumme og svake, kan de utgjøre en trussel når det bare er mange nok av dem. Når fiendene etter hvert også blir sterkere, kan spillets mange arenakamper by på utfordringer. Skjermen får et rødt skjær, utgangene stenges og den svevende hodeskallen som holder deg med selskap kunngjør: “Purge procedure begins!” Det er dessverre også her noen av spillets svakheter begynner å vise seg.

Ikke så optimalisert som det burde være

Boltgun er ikke veldig godt optimalisert for Nintendo Switch. Det humper og går allerede når man prøver å starte et nivå, og når det er mange nok figurer på skjermen blir det nærmest umulig å spille i håndholdt modus. I et forsøk på å vedlikeholde 30 bilder i sekundet når det er mye som skjer på skjermen samtidig, reduseres oppløsningen til det blir vanskelig å se noe som helst. Røde fargefiltre gjør det ikke akkurat bedre.

Et øyeblikk mot slutten av andre akt var så desorienterende at jeg trodde det var en glitch. Spillet autosavet i det jeg fikk en power-up som lå et fargefilter over skjermen, og jeg falt ned i en grop full av Nurglings og taket var i ferd med å knuse meg. Når fiender også kan ha en tendens til å sette seg fast inni vegger var det ikke helt utenkelig at jeg hadde gjort det samme her.

Det var først da jeg så at gropen kunne navigeres, at jeg forsto at det var meningen at denne sekvensen skulle oppleves slik. Men det var etter at jeg hadde dødd et par ganger. At spillet kjørte med lav oppløsning og et par bilder i sekundet hjalp ikke akkurat.

Boltgun byr ikke på veldig mye variasjon i omgivelser og nivådesign. Når handlingen for det meste er lagt til en enkelt planet er ikke det så rart. Å navigere seg frem i nivåene er heller ikke alltid like enkelt. Det blir mye backtracking, selv når spillet fungerer som det skal. Det er jo litt i sjangerens ånd, og det kan være å gøy å være på utkikk etter hemmelighetene som gjemmer seg i avsidesliggende deler av nivået. Selv uten minimap. Man blir da nødt til å følge litt vilkårlige spor som fargekodede nøkler, gul smørje på kanter det er mulig å hoppe opp på, eller ett og annet tips fra din svevende hodeskalle-venn når den skanner omgivelsene deres.

Spesielt da spillet ble lansert, var lyden også et problem. Det er synd når lydsporet i utgangspunktet er så bra. Og selv om det i stor grad virker som at det er tatt hånd om nå, høres ikke lydsporet like imponerende ut som på andre plattformer. Men man kan ikke annet enn å berømme musikken. På oppstartsmenyen spiller en instrumentalversjon av D-Rok sin låt «Turn This Ship Around» fra da Warhammer hadde eget plateselskap på begynnelsen av 90-tallet. Det er drivende rytmer og pinch harmonics herfra til Segmentum Obscurus.

Kall det vulgært; kall det grimdark.

Nostalgisk på mer enn ett vis

Da miniatyrspillet Warhammer 40,000 hadde sin spede begynnelse i 1987 var det snevert, nesten motkulturelt. I dag er både wargaming og maling av miniatyrfigurer nærmest ensbetydende med Warhammer. Og selv om det kan sies å ha mistet litt av sin satiriske “edge” de siste tiårene, er det stadig både dystert og storslagent, uten å noensinne gi helt slipp på humoren heller.

Da Boltgun ble annonsert i fjor havnet det umiddelbart på toppen av mange fans sine ønskelister. En av dem var den engelske skuespilleren Rahul Kohli som blant annet er kjent fra Netflix-serien Midnight Mass (2021). Han uttrykte sitt engasjement på sosiale medier og ble tilbudt rollen som Malum Caedo, hovedpersonen i spillet. Han gjør en ypperlig, om enn litt unødvendig job. Med et tastetrykk kan man slenge ut en og annen fornærmelse før man skjærer en demon i to med sverdet sitt. Og det er jo veldig kult, så kanskje det er en sånn ting man hadde savnet hvis det ikke var der.

Kohli har vært veldig involvert i fankulturen rundt Warhammer, og spillet kan på mange måter sies å ha en konsument som han som målgruppe. Det er nemlig ikke bare pikseleringen som gjør Boltgun nostalgisk. For den observante spiller er det også tydelig at både nivåer og fiender har blitt designet med et øye for hvordan Warhammer 40,000 så ut i tidligere tiår. Malum Caedo er en Sternguard-veteran, og figuren utviklerne har hentet designet fra gikk ut av produksjon tidligere i år, etter mange års tjeneste. Kultistene man meier ned i hytt og pine var sist å finne i samleboksen Dark Vengeance fra 2012, og i spillets andre kapittel preges til og med omgivelsene av kaktuser som var å se i magasinet White Dwarf fra 1993.

Spillets filmsekvenser vekker minner om blant annet Star Wars: TIE Fighter fra 1994. Animasjonen er upåklagelig. Inkvisitøren gir deg dine ordrer, og et holografisk display lyser opp de grove trekkene hennes. Hun er mer maskin enn menneske. «The flesh is weak.»

Det blir jo ikke mer Warhammer enn det.

Konklusjon

Warhammer 40,000: Boltgun er en hyllest til Warhammer og skytespill fra 90-tallet. Her er ikke 2D-sprites i minimalistiske 3D-omgivelser et skalkeskjul for nyvinninger i FPS-sjangeren, men det føles godt å kjempe seg gjennom hordene av fiender, hoppe mellom gangbroer i høy hastighet, eller å ta seg frem i omgivelser som i større og større grad korrumperes av pestens herre Nurgle, og forandringsfyrsten Tzeentch. Det er et stilrent, vellaget spill som holdes tilbake av noen tekniske utfordringer som er spesielt tydelige på Switchen sin gamle maskinvare.

Warhammer 40,000: Boltgun er ute til Windows, Nintendo Switch (testet), PlayStation 4, PlayStation 5, Xbox One og Xbox Series X/S