Det eklektiske konkurransespillet Lethal League ble øyeblikkelig et av mine absolutte favorittspill da det ble lansert i 2014. Det var eksplosivt, fargerikt og råtøft, og jeg falt pladask. Nå, et snaut tiår senere, er utviklerne i Team Reptile tilbake med et splitter nytt konsept som er minst like tøft.
Vel, «splitter nytt» er kanskje en overdrivelse. Bomb Rush Cyberfunk er i praksis lite mer enn en nymotens tolkning av kultklassikeren Jet Set Radio, men for en tolkning det er!
Graffiti for alle penga
Nå, som den gang, handler det om en gjeng viltre ungdommer som ruller rundt i en fremtidsrettet storby mens de hører på funky musikk og tagger alt de kommer over. Rulleskøyter er fortsatt det store, men denne gangen kan man i tillegg cruise gatelangs med både skateboard og BMX-sykkel.
Spillet ter seg litt som en ekstrem utgave av Tony Hawk-spillene, hvor man utfører triks og setter sammen komboer for å få poeng, samtidig som man utforsker omgivelsene, tar strøjobber fra andre skatere og samler på gjenstander.
Det er gjennomgående stilig, nesten uanstrengt sådan, med tilgjort gammeldags grafikk som skriker slutten av 90-tallet og en herlig musikalsk smørje som blander hip hop, funk, dance, electronica og jazz.
Jeg formelig elsker den audiovisuelle helheten, helt ned til de forløsende lydeffektene: rulleskøyter som treffer jernstenger når man grinder sidelengs på busstoppet; figurene som skjelmsk kaster ut jubelrop når man får til et vågalt triks på kjøpesenteret.
Som om ikke det var nok, legger man seg etter hvert også ut med lovens lange arm, som naturlig nok ikke setter veldig pris på ugagnet du bedriver. Disse sekvensene er spillets desidert svakeste, for da er man pent nødt til å sparke og slå seg vei gjennom mengden. Det koker fort ned til slitsom knappemosing, og disse elementene er langt fra like polerte som triksingen.
Handlingen er beskjeden, men det viser seg raskt at det er mer i gjerde, og spillets plott handler like deler om lokale gjenger, korrupsjon og jakten på avskårne kroppsdeler. Det er langt ifra veldig avansert, men fungerer godt som et påskudd for hvorfor du må hamle opp med innpåslitne betjenter og kappes om mest mulig poeng for å ta over ulike distrikter i byen.
All City, YEAH!
Selv om hvert område er visuelt unikt, er gangen i spillet mer eller mindre den samme fra start til slutt: Man ankommer et nytt område, tagger nok vegger til å hisse på seg den lokale banden, gjør et par triks for å imponere kjeltringene, før man utfordrer til en duell for å ta kontroll over distriktet. Hver «bane» rundes av med en drømmeaktig sekvens hvor omtrent alt er mulig.
Det blir litt mye repetisjon, selv om det å faktisk spille Bomb Rush Cyberfunk er spennende stort sett hele tiden.
I motsetning til Tony Hawk-spillene er det lekende lett å utføre triks og knytte disse sammen til lengre komboer: Man trenger hverken å balansere eller være spesielt presis når man skal «grinde», mens «manuals» kan utføres i lang tid så lenge man har mer «boost» til overs.
At man i det hele tatt har muligheten til å «booste» er for så vidt også noe som skiller spillet fra de mer jordnære skateboardspillene. Utviklerne har nemlig vært greie nok til å gi hver figur en rakett spent fast på ryggen, og denne kan man aktivere hvis man samler nok drivstoff. Man kan i tillegg når som helst aktivere et dobbelthopp for å lettere lande der man ønsker; og triksene man gjennomfører er generelt sett svært høytsvevende. Akkurat denne delen minner meg litt om de gode, gamle SSX-spillene.
Spillet kunne med fordel vært langt mer treffsikkert på andre områder, og her tror jeg den relativt upresise styringen til Nintendos «joy-cons» må ta litt av skylden. Spesielt frustrerende er et par oppdrag midt i spillet hvor man er nødt til å treffe en rekke presise punkter eller må streve for å oppnå en viss poengsum på kort tid.
Da fungerer opplevelsen langt bedre når man kan trikse fritt og bare leke seg. Det får man heldigvis lov til å gjøre ganske mye, selv om heller ikke denne delen av spillet er perfekt.
Konklusjon
Bomb Rush Cyberfunk klarer uanstrengt å fange opp og videreføre den særegne audiovisuelle stilen som gjorde Jet Set Radio til et av 2000-tallets hippeste spill. Mye av det samme gjelder fortsatt, enten man setter sammen endeløse komboer eller utfører høytsvevende triks som om man aldri skulle gjort annet.
Spillet er uanstrengt «flashy», stort sett hele tiden, og jeg digger både musikk, utseende og lydeffekter. Det er egentlig å regne som en eneste stor nostalgifest, selv om det definitivt også er en del svake punkter.
Særlig kjedelige er de utpekte slåsskampene man må slite seg gjennom, styringen på Nintendo Switch er litt vel upresis, og jeg skulle gjerne sett at både gangen i spillet og handlingen hadde enda mer variasjon. Men det var kanskje litt av sjarmen med slutten av nittitallet, at det skulle være litt enkelt. Sånn sett leverer Bomb Rush Cyberfunk akkurat som bestilt.
Bomb Rush Cyberfunk er tilgjengelig på Windows, PlayStation 4, PlayStation 5, Xbox One, Xbox Series X/S og Nintendo Switch (testet).
