I etterkant av den enorme suksessen Arcane opplevde i 2021, var det nærmest utenkelig at serieskaperne i animasjonsstudioet Fortiche skulle klare å leve opp til forventingene. Forventinger som ikke akkurat ble mindre da de franske utviklerne avslørte at Arcanes andre sesong også skulle bli den aller siste.
Etter de siste tre ukene, med små drypp av nye episoder, er fasiten endelige her: Sesong to sliter periodevis med å overgå det som har kommet tidligere, samtidig som dette fortsatt er blant de mest kreative, peneste og mest gjennomtenkte animasjonsseriene gjennom tidene.
Figurer med tyngde
Serien baserer seg som kjent på League of Legends, men heller ikke denne gangen trenger man all verden av bakgrunnsinformasjon om spillet for å bli grepet av handlingen. I stedet er man pent nødt til å ha sett den første sesongen, for sesong to plukker opp tråden akkurat der den forrige sluttet.
Den blåhårede ungjenta Powder har omsider mistet fatningen helt, og transformasjonen til vandalen vi kjenner som Jinx er fullkommen. Hun er i full gang med å snu opp ned på hierarkiet i tvillingbyene Piltover og Zaun, mens søsteren hennes, Vi, slikker sårene etter nederlaget hun led på tampen av 2021-sesongen.
Midt oppi det hele står en rekke andre små og store figurer som alle har en tydelig påvirkning på seriens gang – jeg vil nødig kalle dem bifigurer, for jeg føler egentlig at alle har en viktig rolle i Arcanes univers.
Politikommandøren Caitlyn, den krigshissende generalen Ambessa; forskeren Jayce og den diplomatiske Mel er blant de som er mest involverte i sesongens første akt. Utover i sesongen dukker det opp stadig flere kjente og kjære figurer fra spillets univers, og de presenteres med tyngde og overbevisning.
Store følelser
Serien bruker store deler av den første episoden på å etablere nøyaktig hva som har skjedd i intermessoet mellom sesongene. Figurene har tydelig vært igjennom litt av hvert, men er fortsatt gjenkjennelig seg selv – om noe fremstår de som mer voksne og komplette utgaver av seg.
Vi er hardnakket, nevenyttig og følsom; Jinx er uforutsigbar, kalkulert og følsom; Jayce er håpefull, oppfinnsom og følsom; mens Caitlyn er pliktoppfyllende, motivert og ... du gjettet det, følsom.
Det er med andre ord en følsom og brokete gjeng vi har med å gjøre – ingen av figurene er perfekte og tar ofte dumme valg, men likevel gir de fleste utfall mening innad i universet. Impulsene de forskjellige jyplingene føler er godt skisserte, og motivene som står bak selv den mest idiotiske handling passer fint med hvordan Fortiche har skrevet og konstruert disse personlighetene.
Serieskaperne klarer dermed å forme det som i opphavsmaterialet egentlig er ganske todimensjonale spillfigurer, til noen av de mest interessante og troverdige animerte skikkelsene jeg har sett på lang, lang tid.
Trøblete trekantdrama
Noe av den fortellertekniske finpussen og teften for flyt sitter riktignok ikke helt slik som sist. Ting går stort sett unna i et voldsomt tempo, som tidvis også går på bekostning av både innlevelse og ettertanke. Figurene er som sagt godt skrevet, men ikke alltid på en måte som lar meg bry meg nevneverdig om hvordan det går med dem.
I stedet føler jeg meg rett og slett litt flat deler av tiden, og det til tross for at serieskaperne tydelig bruker mye patos i verdensbyggingen.
Dette gjør seg særlig gjeldende i en litt masete og uregjerlig første akt. Her bruker sesongen mye tid på å røre i gryta som er det trøblete forholdet mellom Vi, Jinx og Caitlyn, uten at vi egentlig kommer noen vei.
Ikke før nærmere halvveis ut i den ni episoder lange sesongen begynner plottet virkelig å fenge, og da er det egentlig de mange andre figurene som engasjerer mest.
Jeg liker spesielt godt alt som skjer rundt Viktor, som i etterspillet av forrige sesong rives og slites mellom tilværelsen som fomlete forsker og mekanisk Messias. Han får en større og større rolle å spille i løpet av sesongen, og sammen med Jayce og Ekko står han etter hvert for noen av de mest skjellsettende øyeblikkene Arcane har å by på.
Blir det penere nå …
Her kommer seriens visuelle uttrykk virkelig til sin rett: Den malte visuelle stilen er eventyrlig vakker stort sett hele tiden, men slår ut i full blomst når utviklerne begynner å leke seg med tid, rom, liv, død, hat og kjærlighet.
Jeg kan nesten ikke sette ord på hvor høy kvalitet det er over det kunstneriske produktet Fortiche leverer. Hver episode har en drøss av sekvenser som er å regne som levende malerier, hvor kombinasjonen av unike stilarter, leken fargebruk og finslipt animasjonsarbeid gjør det umulig å ikke la seg gripe.
Figurene beveger seg med enorm tyngde og troverdighet, og seriens blanding av hardtslående action og karakterdrevet drama fungerer gjennomgående godt.
Når vi nærmer oss sesongens siste halvdel lener fortellingen seg stadig lenger mot det overnaturlige, og resultatet er en rekke nesten transcendentale tablåer hvor gåsehuden sitter langt utenpå kroppen flere ganger.
Forbilledlig variasjon
Handlingen benytter seg riktignok av en håndfull klisjeer og selvfølgeligheter når alt skal oppsummeres i de to siste heidundrende aktene, men det er også her serien er på sitt mest storslagne, sitt mest bombastiske.
Og det nesten parallelt med at sesongen våger å roe det helt ned, med flere ektefølte dypdykk i figurenes indre sjeleliv.
Slik veksler serien forbilledlig fram og tilbake, både mellom stemningsleie, figurer og stilarter – flyten er stort sett upåklagelig, og jeg kjenner at jeg etter hvert lar meg bergta i nesten like stor grad som sist.
Konklusjon
Dessverre er «nesten» et viktig ord her, for det er som sagt ikke alle handlingsforløp som fenger i like stor grad. Jeg kjenner at jeg ikke bryr meg like mye som det utviklerne tydelig ønsker, og særlig første akt koker mer eller mindre bort i en forutsigbar røre.
Ting blir markant bedre jo lenger man kommer ut i sesongen, og stort sett leverer Arcane nok en gang animasjonskunst og kreativitet ut av en annen verden. Jeg kjøper glatt at dette er den mest påkostede animerte serien noensinne, for det formelig oser kvalitet av absolutt alt franskmennene i Fortiche har å komme med.
Dette gjelder ikke bare det visuelle, men gjenspeiles også i seriens andre aspekter, hvor både manus, stemmeskuespill og verdensbygging er av høy, høy klasse.
Når man tar i betraktning hvor utrolig høyt lista ble lagt sist, var det nesten uunngåelig at den andre og siste sesongen av Arcane kom til å skuffe noe. Likevel drar utviklerne eventyret i land med stor overbevisning, og det er vanskelig å ikke glede seg til veien videre.
Arcane kan strømmes i sin helhet på Netflix.
