Etter å ha truffet godt med TV-adaptasjoner av alt fra Castlevania og Cyberpunk, til Dota og Dragon's Dogma, vender Netflix denne gangen ljåen mot en av de mest ikoniske spillfigurene gjennom tidene: Lara Croft. Selveste Tomb Raider!
Siden originalspillets debut på den første PlayStation-konsollen på nittitallet har Lara gjort seg kjent som en skarpsindig og vågal eventyrer som reiser verden rundt på jakt etter gull, grønne skoger og mytologiske beist.
Mye av det samme står i fokus når hun nå er gjort om til animert heltinne: Netflix-serien Tomb Raider: The Legend of Lara Croft byr på en tidvis spennende verdensomseiling, men klarer aldri å fri seg fra det som har blitt en litt forslitt oppskrift.
Verden rundt på åtte episoder
TV-serien er satt i samme univers som den siste iterasjonen av figuren, og kaster oss inn i skoene til globetrotteren i perioden like etter Shadow of the Tomb Raider. Dette blir øyeblikkelig klart når mye av plottet i den første episoden dreier seg om Laras mange fortidsspøkelser.
Vi får blant annet se tilbakeblikk på hennes første ordentlige utflukt, som vi fikk delta på i 2013-spillet; hun føler skyld for dødsfallet til mentoren sin; og det gjøres et stort poeng ut av at herregården hun har arvet ikke har plass til henne. Det er ikke et hjem, og Lara er i ferd med selge unna hele farens samling idet den mystiske skurken Charles Devereaux stjeler et gåtefullt skrin rett foran nesa hennes.
Dette setter i gang en klappjakt som leder fram og tilbake på kloden: Serien har solid flyt, og det er generelt lite dødtid. Her går det slag i slag, fra snikeoppdrag i skyggelagte palass i hjertet av Istanbul, til utforskning av katakomber dypt under Paris.
Lara viser seg som en stadig mer kapabel heltinne, og hun behersker både kampsport, buldring og fremmedspråk som om det er de mest selvsagte ting i verden. Veldig hendig, særlig når utfluktene i større og større grad går ut på å banke kjeltringer, klatre opp fjellsider og løse arkaiske gåter.
Etter hvert kommer også verdens ende og stadig mer overnaturlige elementer på banen, uten at jeg noensinne rekker å bli nevneverdig sjokkert av eventyrets mange påfunn av den grunn.
I kjent stil
Serien har stor variasjon i fargebruk, omgivelser og stemning, men likevel er det ikke veldig mye å skrive hjem om når det kommer til det visuelle. Så vidt jeg kan se er The Legend of Lara Croft produsert av det samme selskapet som står bak den originale Castlevania-serien, og det synes.
Stilen er omtrent nøyaktig den samme, inkludert de samme stive animasjonene og de litt dratte ansiktsuttrykkene. Det er en stil som fungerer helt ålreit i de fleste sammenhenger, men som sjelden imponerer.
Unntakene i Castlevanias tilfelle har alltid vært actionsekvensene, og de fortsetter å levere også i Tomb Raider-serien. Det er bare langt færre av dem. Akkurat dette er riktignok forståelig, da Lara ikke bruker dagene på å denge vampyrer, men resultatet er likevel at hennes serie fremstår som betydelig tammere av den grunn.
Jevnt over føles det som om The Legend of Lara Croft mangler noe. Det lille ekstra. Jeg lar meg som sagt ikke sjokkere eller skremme av det seriens skurker og monstre finner på, og hele opplevelsen føles litt platt når alt kommer til stykket.
På sporet av noe stort
Enkeltøyeblikk skiller seg heldigvis positivt ut, og det er perioder hvor det virker som om serien er på sporet av noe unikt.
Forholdet mellom Lara og Jonah er for eksempel sedvanlig sterkt og byr på et par oppriktig følelsesladde øyeblikk. I tillegg liker jeg sekvensene hvor Lara og hovedskurken møtes ansikt til ansikt – både når de havner i fysiske basketak, men kanskje særlig når de ikke slåss med never og skytevåpen.
De to har et par svært intense passiarer i løpet av sesongen, og utysket Devereaux er lenge på nippet til å bli en interessant refleksjon av Lara og hennes demoner – før alt rives vekk og han faller hen til å bli nok en stereotypisk superskurk.
Resten av dialogen i serien er av det heller stive slaget: Humoren bommer mer enn den treffer, og jeg har lite til overs for at Lara konstant løper rundt med en fyr på øret som lirer av seg en uendelig mengde kleine kommentarer.
Det hjelper litt at stemmeskuespillerne alle gjør en solid jobb, selv om jeg virkelig ikke kan skjønne hvorfor den typisk dyktige Camilla Luddington har blitt byttet ut med Hayley Atwell. Ikke at det er noe galt med sistnevnte, men det føles likevel som et merkelig skifte når alle de andre figurene har samme stemme som tidligere.
Konklusjon
Tomb Raider-serien har god flyt fra start til slutt; reisen går fram og tilbake mellom spennende steder på tvers av kloden; og det er spennende å se hvilke vendinger som venter rundt neste sving. Variasjon, fargebruk og stemning er det ingenting å si på, og jeg liker både gåtene og actionsekvensene sesongen har å by på.
Serieskaperne er også farlig nær å lage en interessant kjeltring i form av Charles Devereaux, men det meste rakner når han i stedet blir en stereotypisk superskurk hvis eskapader truer med å ødelegge verden.
Når kvaliteten på både dialog og animasjoner bare er helt ålreit, blir det vanskelig å la seg begeistre for det Netflix leverer denne gangen. Det ender derfor med et helt greit, men litt halvhjertet forsøk for Lara Croft i serieformat.
Tomb Raider: The Legend of Lara Croft kan strømmes i sin helhet på Netflix.
