Europa Universalis IV har alltid vært et eneste stort rotterace. Om du som stornasjonen Frankrike eller miniputt-staten Ulm håper på storhet, har det vært mange forskjellige måter å nå det på. Naturligvis er det en smule lettere å marsjere over Europa som kongen av Frankrike i denne situasjonen, men til nå har det liksom ikke vært noen ordentlig bekreftelse på at man er en av de beste – foruten om å male verdenskartet i sin farge, så klart. I tillegg har det manglet en funksjon som gjør monarkiene og dynastiene i Europa Universalis mer personlige, noe som merkes litt ekstra godt når Crusader Kings 2, et av Paradox Development Studios andre storstrategispill, gjør dette på en så glimrende måte.
Dette er aspekter Paradox nå ønsker å rette søkelyset mot, og jammen gjør ikke Rights of Man en glimrende jobb med begge to. Utvidelsen gir oss ikke bare flere valgmuligheter og scenarioer knyttet til livet ved kongens hoff, men vi får en helt ny stormakt-mekanikk, sammen med store oppdateringer til hvordan teknologi-treet fungerer. Tilsammen gjør dette at Rights of Man blir en oppdatering med svært gode og ikke minst synlige forbedringer.
Størrelse teller
Å være en stormakt er noe av det beste med strategispill, men hva hjelper det hvis man ikke får et ordentlig stempel som virkelig konstaterer din overlegenhet? Rights of Man introduserer endelig stormakter, «great powers», til Europa Universalis 4. Ikke overraskende er stormaktene en samling av de sterkeste statene i verden, og er du en av de åtte mektigste havner du på listen. Heldigvis er det ikke bare i navnet at vi får en slik bekreftelse, men også i det komiker og sosiolog Harald Eia ville kalt «gavnet». Det er nemlig bonuser og nye diplomatimuligheter å hente her, noe som gjør det enda søtere å tilegne seg en plass på pallen.
Selv om det er deilig å få et gyllent glør rundt flagget sitt, er det enda bedre fordeler som venter på stormaktene. Bonuser til prestisje, maktprojeksjon og forskning er vel og bra, men det er det man kan gjøre med andre stater som virkelig utgjør forskjellen på 8. og 9. plass på styrkelisten.
En helt egen stormakts-handlingsskuff er nå tilgjengelig i diplomatimenyen. Gjennom denne kan de sterkeste både herse med og hjelpe de svakere statene – så lenge det kommer dem til nytte, naturligvis. Ønsker du å påvirke en nasjon slik at dens ledere tenker bedre om deg? Da kan du velge å betale gjelden deres, eller sette i gang diplomatiske forbindelser som knytter deres nasjoner nærmere. Skulle situasjonen være at et land som ikke er en stormakt kjemper i en krig der en annen supermakt er involvert på andre siden, kan du gripe inn i krigen på siden med færrest stormakter. I tillegg kan du, om du er sterk nok, tvinge andre stater til å bryte alliansene sine. Slike valgmuligheter gjør at de mektigere statene har mye mer å si, og å faktisk være en av dem føles desto mer viktig.
Den imidlertid viktigste av disse mulighetene er nok at man kan gripe inn i utenlandske kriger, noe jeg fikk kjenne på kroppen. Som Østerrike hadde jeg etter Tredveårskrigen og freden i Westfalen klart å stable meg på bena igjen. Jeg hadde betalt tilbake en stor gjeld, og hæren var på en respektabel størrelse. Jeg hadde allierte i Spania, England og Brandenburg, og med dette som utgangspunkt var det at jeg erklærte krig mot stormakten Frankrike, som på dette tidspunktet var uten mektige allierte.
Alt så ut til å gå etter planen før det Osmanske riket bestemte seg for å gripe inn på fransk side. Med sin mektige hær skylte de innover østfronten, og snart var selveste Wien okkupert. Ettersom krigen skulle foregå i Frankrike tenkte jeg ikke på å forsvare hovedstaden, og et overraskelsesangrep fra øst tok meg derfor med buksa nede. Slik blir det tårer av, men det viser også noe helt essensielt ved Rights of Man-utvidelsen; den kunstige intelligensen bryr seg om maktbalanse, og er i tillegg svært flinke til å ta i bruk inngrips-muligheten. Selv om det gikk hardt utover meg i denne situasjonen, er disse nye scenarioene noe å glede seg over.
Et mer historisk teknologinivå
Til nå har teknologi og forskning vært likt for alle stater under samme teknologifamilie. For eksempel kunne du hørt til en vestlig tankegang og slik hatt raskere tilgang til ny teknologi enn østlige land, men dette er nå i endring.
Institusjon-mekanikken er det nye store innen opplysning. I Europa Universalis 4 er ikke institusjoner knyttet til bygninger eller nasjonale kreasjoner, men heller internasjonale strømninger og skal på denne måten symbolisere at tidene endrer seg. I starten begynner man eksempelvis med føydalismen som institusjon. Etterhvert som årene går og man forsker frem ny teknologi, vil så nye institusjoner se dagens lys, som renessansen, kolonialisme og trykkpressen. Nye institusjoner dukker opp i en ny provins rundt hvert femtiende år, og sprer seg så utover basert på en rekke underliggende faktorer.
Det spennende er at mange av disse institusjonene ikke nødvendigvis dukker opp på samme sted i hver gjennomspilling. Selv om renessansen bare kan begynne i Italia, og trykkpressen utelukkende kan oppstå i Tyskland eller i protestantiske eller reformerte provinser, kan institusjoner som kolonialisme eller global handel begynne hvor som helst så lenge du har klart å møte kravene først.
Institusjonssystemet er imidlertid ikke utelukkende til pynt. For ikke bare blir du gitt fordeler ved å omfavne disse nye måtene å tenke på, men skulle utviklingen vente på seg i landet ditt vil du oppleve store ulemper knyttet til forskning. Nye idéer vil ta lenger tid å forske frem, noe som kan ha store ringvirkninger i staten forøvrig. Faktorer som fred, stabilitet og utvikling har noe å si for hvor kjapt du klarer å etablere de nye institusjonene i landet ditt. Med andre ord er dette viktig å følge med på, for jo lenger du henger etter, jo vanskeligere blir det å måle seg med de beste.
Det kan godt tenkes at noen vil påpeke at institusjonene, spesielt de som ser dagens lys i bestemte områder først, bidrar til å gjøre rollespillelementene færre; på mange måter blir det jo vanskeligere for fraksjonene som ikke er i Italia å være konkurransedyktige på et tidlig stadium fordi de må vente lenger på renessanse-institusjonen. Jeg ser denne kritikken, og er delvis enig. Samtidig liker jeg at slike viktige, spesifikke hendelser skjer der de faktisk fant sted. I tillegg gir dette småstatene i Italia og Tyskland (så sant provinsene ikke er eid av stormakter) de sårt trengte adrenalininnskuddene de krever for å kunne hamle opp med de mektigere statene der ute. Ikke bare er dette spennende med tanke på at det er flere ting å tenke på, men det bidrar til å gjøre teknologi og forskning enda viktigere enn tidligere.
Konge og dronning
Rights of Man introduserer enda flere funksjoner, nemlig nye muligheter knyttet til kongefamilien din. For første gang kan man nå velge å abdisere, slik at en sterkere arving kan ta kongens plass. Dette gjøres på bekostning av en hel del prestisje, så i likhet med alle de andre valgene i Europa Universalis 4 er dette noe som må gjøres med omhu.
Skulle du være så uheldig at kongen mister livet før arvingen er i voksen alder, måtte du tidligere belage deg på potensielt lange dødperioder. Et slikt regentskap ville nemlig gjøre at du ikke kunne erklære kriger, noe som for meg ødela planer i hytt og pine. Nå har Paradox introdusert det de kaller «Queen-Consort» og «King-Consort», der begge er karakteren herskeren – være det dame eller mann – har giftet seg med. Disse partnerne kan nå, via sine egenskaper og bakgrunner, gi deg unike hendelsesforløp og muligheter. I tillegg til at karakterene tilegner seg egenskaper som har forskjellig innvirkninger på spillet, endrer det også måten man håndterer kongelige ekteskap på. Er du uten en partner er det nå en sjanse for at slike ekteskap gir deg en consort, slik at du ikke mister kontrollen over riket ditt om kongen skulle dø uten arving.
Samtidig er det viktig å holde et øye med hvor dine koner og ektemenn kommer fra. Skulle din katolske erkehertug gifte seg med en protestantisk prinsesse, kan det skape situasjoner der folket stiller spørsmål ved hennes legitimitet. Å veie fordeler ved ekteskap opp mot ulempene er derfor viktig, og slik blir selv noe så enkelt som kongelige giftemål en mye større del av Europa Universalis 4.
Konklusjon
Tre år er lang tid i spillverden, og sånn sett er det imponerende å se hvordan Paradox fortsetter med å støtte storspillene sine på. Via oppdateringer i alle størrelser har Europa Universalis 4 utviklet seg på imponerende vis, og på mange måter blitt et mye bedre og mer omfattende spill enn det det var til å begynne med.
Med Rights of Man tar EU4 enda et steg nærmere strategiparadis. Med nye muligheter og funksjoner på viktige områder, blir vi gitt helt nye måter å spille på. Stormaktene gjør det enda viktigere å nå toppen, samtidig som det kan føre til uplanlagte kriger og vanskeligheter. Institusjonene forandrer måten vi forsker på, kongelige personligheter bringer nye hendelser og valgmuligheter man må hanskes med, og mange andre mindre tillegg skaper nye scenarioer og situasjoner. Dette er godt håndverk, og Rights of Man føyer seg dermed inn i rekken blant Europa Universalis 4s aller beste utvidelser.
