At battle royale-konseptet er i vinden i disse dager er ikke til å komme fra. Inspirert av suksesshistoriene til Playerunknown's Battlegrounds og Fortnite kaster flere og flere utviklere seg på bølgen, og det er tilsynelatende ingen vei tilbake.
Mens mangfold ofte kan være positivt, kan man også få for mye av det gode. Hvis studioer i tillegg utnytter en trend for å tjene noen raske penger er det ekstra synd. Dessverre mistenker jeg at det er nettopp det Boss Key Productions har gjort med Early Access-spillet Radical Heights.
I LawBreakers' mislykkede fotspor
Tidligere denne måneden bekreftet Boss Key – studioet til Gears of War-veteranen Cliff Bleszinski – det vi alle visste, nemlig at skytespillet LawBreakers har feilet. Utviklerens første utgivelse nådde aldri den populariteten Bleszinski og gjengen hadde drømt om, og fordi pengene ikke strakk til valgte utvikleren å stanse all videre utvikling.
Da teamet samtidig kunngjorde at det hadde noen nye prosjekter i ermet, var det nok ingen som hadde forventet at det første av dem skulle lanseres kun få dager senere. Radical Heights ble kunngjort 9. april, og 24 timer senere var det ute i Early Access på Steam.
Ifølge utvikleren selv var prosjektet i ovnen i fem måneder før inntoget til Early Access – en ganske kort periode sammenlignet med spill flest. En offisiell lansering er enda ett år unna, men i sin bråhast med å få ut hva som helst på tallerkenen har Boss Key servert oss en halvstekt smørje, som faller fra hverandre så snart man tar i den.
Interessante elementer ødelegges av rot
På overflaten er Radical Heights et helt alminnelig battle royale-spill. 100 spillere daler ned på et stort og åpent område, der de må finne våpen og annet utstyr og prøve å holde seg i live. Etter hvert som tiden går snevres området stadig inn, til spillere til slutt tvinges inn i en kamp om å bli kongen på haugen. Foreløpig er kun en solo- og en duo-modus tilgjengelig, mens kamper for grupper på opptil fire vil introduseres etter hvert.
Foruten den grusomme åttitallsestetikken, de altfor bråkete kommentatorene og musikken som følger deg gjennom hver kamp, skilter Radical Heights med diverse sjangernyvinninger. Et utvalg av dem er faktisk også ganske interessante, men det er i utførelsen det svikter.
Ta for eksempel spillets tolkning av battle royale-sirkelen. Spillbrettet er delt inn i et rutenett, og i tur og orden blir et utvalg av rutene på kartet gule. Idet klokka når null blir rutene røde, spillere som oppholder seg i dem begynner å ta skade, nye gule ruter dukker opp og klokka starter på nytt.
Når spillområdet har skrumpet til en bestemt størrelse, eller spillertallet faller under et bestemt nivå (selv etter utallige runder er jeg søren ikke sikker på hvordan dette egentlig fungerer) dukker en sirkel opp i én av rutene på kartet. Deretter har man begrenset med tid på å komme seg inn i sirkelen, før den begynner å skrumpe inn og lager hakkemat av alle som er utenfor.
Hvilke ruter som stenges av er helt tilfeldig, og de trenger ikke engang henge sammen. Spillere kan dermed fordeles over et mye større område selv sent i kampen, noe jeg i utgangspunktet liker. Problemet dukker opp når fløyta går for siste sirkel og den er såpass langt unna at det ikke går an å komme seg inn i tide.
Spillets BMX-sykler ville selvfølgelig gjort denne jobben mer overkommelig, men med mindre veien går over flatmark er det klin umulig å styre dem. Etter fire forsøk på å sykle opp en slak bakke, som endte i at jeg ble kastet femti meter gjennom luften i motsatt retning og døde utenfor sirkelen, har jeg aldri i mitt liv lyst til å se en sykkel igjen.
Belønner risikotakere
En annen del av Radical Heights jeg i utgangspunktet liker er måten det belønner risikovillige spillere. Mens bygningene man får utforske inneholder enkle våpen og annet utstyr, tar man livet i egne hender om man vil sikre seg det beste spillet har å by på.
Overalt på brettet finner man digre presanger og forlokkende skattekamre, som bugner av lekre automatgevær, hjelmer og skuddsikre vester. Prosessen med å åpne dem setter imidlertid av et leven av musikk og lys, som varsler alle i nærheten om hvor du er og hva du driver med. De største skattene tar flere sekunder å lukke opp, og det svært nervepirrende å stå der når 99 andre spillere kan komme stormende rundt hjørnet uten forvarsel.
Det vil si, sånn funker det i hvert fall innledningsvis. I praksis føles brettet i Radical Heights for stort, og det tar ofte lang tid mellom møter med andre spillere. Har man åpnet tre store kasser på rad uten å ha lokket til seg noen, forsvinner liksom litt av spenningen.
Den andre måten å få tak i konkurransedyktige våpen på er å kjøpe dem fra salgsautomater. Dette er naturlig nok ikke like spennende, men man må fortsatt ta sjansen på å snike seg frem for å putte kontantene sine på maskinen som synger ut glade toner.
Penger tjenes raskt opp, enten ved å knerte motspillere og knuse kasseapparater, eller ved å finne dem strødd på bakken. Føler man seg ekstra taktisk kan man i tillegg sette penger inn på sparekonto via en minibank, og ta dem ut i en senere kamp. Dette gir et lite overtak tidlig i kampene, men er strengt tatt ikke nødvendig da man stort sett kan tjene opp det man trenger i løpet av én runde.
Altfor tidlig
Det at Boss Key faktisk har noen gode ideer her gjør det bare enda verre at spillet er så til de grader uferdig. De fleste bygningene er stygge grå klosser, og utallige dører er sperret av – tilsynelatende mens utvikleren prøver å finne ut hvordan de skal se ut på innsiden.
Syklene er defekte, ting som kvinnelige spillfigurer og squads-modusen er foreløpig ikke tilgjengelige og rett som det er blir man plutselig sittende fast i ødelagte deler av brettet. Som om ikke det var nok er det i skrivende stund umulig å komme inn i en kamp, på grunn av en feil som låser spillet i lasteskjermen.
Ifølge Steam-siden ble Radical Heights sluppet i Early Access for å la spillere utforske nyvinningene spillet bringer til sjangeren så tidlig som mulig. Målet til utvikleren er å forme opplevelsen i samarbeid med fansen, men når ikke engang grunnleggende elementer er på plass sliter jeg med å forstå hvordan prosjektet kan være i nærheten av å ta imot forespørsler.
Når menyene i tillegg er gjennomsyret av oppfordringer til å veksle ekte penger i spillvalutaen Rad Gems, er det vanskelig å se på dette som noe annet enn en utvikler som er ute etter rask vinning. Det blir selvfølgelig ren spekulasjon, men kynikeren i meg mistenker at Boss Key ganske enkelt forsøker å dekke tapene etter LawBreakers – og hva er da bedre enn et gratis battle royale-spill med mikrotransaksjoner?
Konklusjon
Radical Heights kunne hatt noe for seg, og mye vil utvilsomt bli bedre etter hvert som utviklingen fortsetter. Akkurat nå blir spillet imidlertid stående som en advarsel til utviklere som tenker på å haste ut i Early Access. Spillet mangler flere grunnleggende elementer, og det som faktisk er der holder lav kvalitet.
Det er i grunnen synd, for Boss Key sitter helt klart på noen gode ideer. Spesielt liker jeg tanken bak «sirklene» i Radical Heights, og at spillet belønner risikotakere fremfor de som sitter og gjemmer seg er kjærkomment syn i battle royale-verdenen. Dessverre er det for mye som ikke virker, og opplevelsen blir trukket ned i søla av irritasjonsmoment etter irritasjonsmoment.
At Boss Key i det hele tatt har inkludert mikrotransaksjoner i dette makkverket fyrer av en rekke varsellamper – ikke ulikt det skattene gjør i spillet. Utviklerne har tatt en risiko, men nå vet alle hvor de er og hva de driver med.
Leter du etter en bedre Battle Royale-opplevelse? Da er Playerunknown's Battlegrounds å anbefale.
