KØLN (Gamer.no): Når John Ronald Reuel Tolkien skapte Middle-earth gjennom en rekke bøker la han føringer for fantasisjangeren som ingen andre har vært i nærheten av. Vi har blitt med små, selvopptatte skapninger med hårete føtter ut på eventyr, fått med oss dverger, alver, og trollmenn som legger uenigheter til side for å bekjempe ondskap, og vi har til og med fått noen glimt fra de mørkere sidene i Middle-earth. Nå ønsker Warner Bros. å ta oss med bak fiendens linjer og vise oss onskapens ansikt, og det viser seg at slemmingene egentlig er en artig gjeng.
Å hoppe etter Wirkola
I Shadow of Mordor spiller du en «ranger» ved navn Talion som på et tidspunkt patruljerte grensene mot orkenes herredømme, men så falt i strid. I stedet for å følge normen og forbli død, blir av uvisse årsaker vår helt gjenopplivet. Det viser seg at vedkommende rett og slett ikke kan død. Man er vant med at spillfiguren din går på en smell og at du bare kan starte spillet på nytt igjen, men få spill lager både historie og spillmekanikk som bygger opp om dette. Planscape: Torment gjorde det med stor suksess, og det samme gjør Shadow of Mordor. Hvordan dette virker i praksis skal vi komme tilbake til.
Sjelen til Talion blir på en måte hektet opp i en annen sjel og plutselig har du en tusen år gammel alv som følgesvenn. Dette er ikke en hvilken som helst alv heller; det er Celebrimbor. De som kjenner sin Tolkien godt, vet kanskje at det var han som ble lurt av Sauron til å lage de mektige ringene som Sauron bruker i forsøket på å legge verden under seg. Celebrimbor skal ha visnet bort da han innså hva han hadde gjort, men hans pinte sjel er nå tilbake, og spilleren styrer i praksis to karakterer som begge har en høne å plukke med det røde øyet i Mordor.
I praksis betyr dette at spilleren kan skifte mellom Talion og Celebrimbor som innehar ulike egenskaper. Talion er en kriger, og blir etter hvert en dreven orkedreper. Celebrimbor har en litt løsere tilknytning til Middle-earth og hans evner er mer av det magiske og spirituelle slaget. Samspillet mellom disse er det som driver historien i spillet og Celebrimbor trenger mye tid for å finne tilbake både sin hukommelse og sin styrke.
Å fortelle en ny historie satt til Middle-earth er som å hoppe etter Wirkola.
Spillet er satt til tiden mellom Hobbiten og Ringenes herre, og så vidt jeg har forstått er det få av de kjente figurene som kommer til å dukke opp. Det ene unntaket er alles favoritt-gåteløser og grottekravler, Gollum. Han har blitt frastjålet ringen av en løgnaktig tyv og har i sin desperasjon funnet veien til Mordor. Nøyaktig hvordan samspillet med Sméagol faktisk blir er uvisst, men utviklerne har uttalt at «Gollum og Talion har mye til felles». Å fortelle en ny historie satt til Middle-earth er som å hoppe etter Wirkola, men potensialet er stort dersom ikke roter til de allerede etablerte historielinjene.
Orker har også følelser
Hvis vi legger all historie til side og fokuserer på hva du faktisk kommer til å gjøre i spillet så er det i stor grad å drepe orker. Det flokker nemlig flere orker til Mordor enn hinduer til Ganges under Kumbh Mela, dermed har du en stor oppgave foran deg. Shadow of Mordor tar heldigvis orkene på alvor, differensierer dem fra hverandre, og søker å vise litt av deres kultur og samfunnsmønstre. Du trenger ikke spille lenge før du oppdager at spillet har mange forskjellige typer fiender, hvor noen er store klubbesvingende fleskeberg, mens andre er kjappe småbeist med kniver og bue.
Utviklerne bak Shadow of Mordor stopper ikke med å lage ulike typer orker, de har også gitt dem unike personligheter. Orkene har egne navn, og et lite utvalg med personlighetstrekk. En ork kan for eksempel være «Gorg – The Battle Rider» som pleier å ri inn på et monster i kamp, men som misliker flammer. Ved å fange enkelte orker levende kan du tvinge denne typen informasjon ut av dem og da lærer du kanskje at når du skal slåss mot Gorg så bør du ha noen flammepiler klare.
En annen ork kan være «Gruumsh – Skull Basher». Han er kanskje en svær fyr som foretrekker nærkamp og denger sine fiender med en enorm klubbe, men han er redd for Gorg.» Det vil si at hvis du befinner deg i en kamp med Gruumsh, og Gorg også blir involvert i kampen, da vil Gruumsh stikke av. Spillet har mange slike elementer og det bidrar virkelig til å gjøre orkehorden mer unik og levende.
Kampene i seg selv minner i stor grad om måten du slåss på i Batman-spillene fra Warner. Det er deg mot en rekke fiender, og du må kombinere angrep og motangrep for å holde deg i livet. Du må være smart, bruke kunnskapen du har om fiendene, og se hvilke muligheter omgivelsene rundt deg gir, hvis ikke vil du bli oversvømt av fiender. Du vil bli drept, men døden er ikke slutten i Shadow of Mordor.
Døden som spillmekanikk
For Talion får ikke lov til å død. Han dukker opp igjen, til orkenes store forskrekkelse og irritasjon. Du kan høre dem rope at «Rangeren» er tilbake igjen, og at det er umulig å drepe ham. Det som er unikt med dette spillet er at din død har konsekvenser for verdenen rundt deg. Orkene har nemlig et ganske etablert makthierarki, hvor en håndfull orker er sjefene over hvert område, og under dem finnes et kobbel av løytnanter og sersjanter av ulike grader.
Når du blir drept i krig, er det kanskje en ganske ubetydelig ork som får inn det avgjørende slaget på deg. Dette vil automatisk føre til at denne orken ikke er så ubetydelig lenger. Han vil da stige i gradene, og ta sin plass som sersjant. Han vil også huske at han har drept deg tidligere, samtidig vil du huske at han har drept deg. Han blir da en erkefiende, og utviklerne har kalt dette systemet for «Nemesis»-systemet.
Det er nå opp til deg om du ønsker hevn og sette alle kluter inn for å knekke ham, eller om du skal ignorere ham og gå etter større fisk. Historien i spillet er visstnok integrert i dette systemet. Du er nødt til å nedkjempe alle de orkene som er øverst på rangstigen i hvert område for å tvinge dem til å jobbe for deg. Med andre ord bygger Talion en hær av lojale orker, men det er vanskelig å navigere seg gjennom de interne maktkampene blant orkene. De slåss nemlig innbyrdes også, og dette påvirker igjen det skiftende makthierarkiet.
Jeg blir ikke overrasket om erkefiendesystemet videreutvikles og blir adaptert av andre spill i fremtiden.
Der kampene så langt virker relativt interessante, er det erkefiendesystemet som virkelig skiller Shadow of Mordor fra andre spill. Det er et utrolig spennende konsept da det gir en dybde og et liv til de du slåss mot. Vi er vant med generiske fiender som du kan meie ned, uten at dette har noen videre konsekvens. Jeg vil ikke bli overrasket om dette systemet videreutvikles og blir adaptert av andre spill i fremtiden. Det gjenstår riktignok å se om implementeringen i Shadow of Mordor gjør det til mer enn bare en gimmick, men idéen er i hvert fall svært forlokkende.
Mindre enn summen av sine bestanddeler?
Da jeg spilte Shadow of Mordor var det et par bekymringer som slo meg. Det første er at Warner tar seg en del friheter med Tolkiens verden. Jeg er på ingen måte en purist, og jeg er så glad i Tolkiens skaperverk at jeg håper vi får flere spill satt til Middle-earth som løsriver seg fra Ringenes herre-historien. Likevel vil nok enkelte synes at noen av endringene er litt underlige. Mordor skal på dette tidspunktet egentlig være en gold ødemark, men i spillet er dette ikke tilfelle. Det at ett menneske kan gjenoppstå fra de døde er også tvilsomt i Tolkiens univers, og hvordan Celebrimbor og Gollum kobles inn i dette er også et stort spørsmål.
Av det jeg fikk spille opplevde jeg også en stor dissonans mellom de faktiske spilldelene og filmsekvensene som forteller historien. Det later ikke til at spillet klarer å bygge en god bro mellom de to, og man ender i stedet opp med en spilldel som handler om mye slåssing og litt utforsking, og filmsekvenser som formidler historien. Noen foretrekker det kanskje slik, men jeg opplever dette som en litt utdatert måte å formidle historie på i spill.
Filmsekvensene viser også at figurene gjør bevegelser og handlinger som de ellers ikke kan gjøre når du kontrollerer dem. De forsøker å lage dramatiske filmsnutter, men i realiteten er de en fallitt for spillmekanikken. De ønsker å formidle noe, men får det ikke til gjennom spillet, derfor får du heller en videosnutt som viser hva som skjer. Det var i hvert fall min første tanke om det jeg fikk se, vi kan jo håpe at problemet ikke er omfattende gjennom hele spillet.
Konklusjon
Etter å ha spilt Shadow of Mordor i en snau time er mine forventninger todelt. Jeg elsker Tolkiens verden, og jeg digger måten spillet utforsker en del av den som er lite beskrevet, spesielt i film- og spillform. Orkehierarkiet og personlighetssystemet virker utrolig moro å leke med, og koblingen mot Celebrimbor og Tolkiens dype verden får det til å krible i nerdegenet mitt.
Samtidig har det lurt seg inn en snikende mistanke om at dette spillet kanskje ikke fungere så bra som man håper. Det er mange spennende enkeltdeler, men det som blir avgjørende er hvordan utviklerne greier å sy konseptene sammen til en helhetlig underholdningsopplevelse.
Hugg-og-slå-elementene fungerer bra, men som i Batman-spillene kan man spørre seg om kampsystemet er dypt nok til å være underholdene time ut og time inn. Det blir veldig spennende å se om Shadow of Mordor kommer til å bli mindre enn summen av sine deler, eller om Warner klarer å lage et helhetlig underholdningsprodukt som er verdig det raffinerte råmaterialet som det bygger på.
Liker du kampsystemet som brukes i Shadow of Mordor ser du kanskje også frem til Batman: Arkham Night fra samme utgiver. Hvis det å slakte fiender i en fantasiverden er din greie, da bør du sjekke ut Dark Souls II som fikk toppkarakter på Gamer.no.
