Jeg har aldri fulgt et spill gjennom utviklingstiden tettere enn Diablo III. Etter at det først ble vist i 2008, har våre veier krysset flere ganger på ulike messer i regi av Blizzard, og hver gang har jeg latt meg imponere over hva gjengen fra Irvine i California har stelt i stand. Jeg har også sett og påpekt potensielle fallgruver når en såpass gammel spillmekanikk møter det moderne spillmarkedet.
Diablo III er, som sine forgjengere, et godt gammeldags isometrisk actionrollespill hvor det som skjer inne i eventyrverdenen akkompagneres av det rytmiske soundtracket «klikk-klikk-klikk-klikklikkklikklikk-klikk-klikkklikkk» fra musen du holder i hånda di. Den karakteristiske klikkingen er veldefinerende og beskrivende for Diablo III – det tar deg med inn og sluker deg, helt til det mennesket som sitter igjen i den virkelige verdenen ikke er annet enn en maskinoperatør for det som skjer i Sanctuary.
Det er i praksis to tilnærminger man som anmelder kan møte Blizzards senere spill med. Enten det heter World of Warcraft, Starcraft 2 eller Diablo III er det ingen problem å bli en surmaget kritiker og peke på den nærmest fraværende innovasjonen – en av de store og ønskelige drivkreftene i spillutviklingen i dag. Få av spillene til Blizzard kan proklamere at de er i nærheten av å være en ledestjerne i innovativ spilldesign, men dette har det amerikanske spillselskapet ved flere anledninger uttalt at de heller ikke har noen intensjon om å være.
Halvfullt glass takk!
Jeg tilhører den andre siden av kritikere. Jeg respekterer det faktum at Blizzard gjør som de sier, og anerkjenner deres evne til å raffinere spillene sine til det ypperste. Det er ingen spillutviklere i hele verden som gjør denne perfeksjoneringen av eget design bedre enn det Blizzard gjør. Dette blir ekstremt tydelig i det designmessige retropreget som innhyller Diablo III – og det synes jeg er vel verdt en stående, høylytt applaus.
Som en mann på snart 30 år, blir jeg småflau når jeg må forklare for venner og bekjente at jeg har sittet foran PC-skjermen og spilt et dataspill fra tidlig på morgenen til sent på natt. Jeg prøver å si at jeg må gjøre dette fordi det er jobben min, men faktum er jo at jeg har hatt det storveis hele tiden.
Det fundamentalt essensielle med Diablo III som et dataspill, er at det flyter ufattelig bra. Jeg er virkelig imponert over den flid som er lagt ned i å finne det rette tempoet mellom kamper, utforsking, utsjekking av nytt utstyr, oppgradering og så videre.
Lettfattelig utviklingssystem
Du starter spillet med å velge en av fem ulike spillbare klasser, og etter å ha spilt noen erfaringsnivå med de fleste av disse, er det tydelig at de er godt balansert opp mot hverandre når man spiller mot de datastyrte fiendene. Spillet kommer til å få en spiller-mot-spiller-del i en oppdatering senere, og det er først under en slik stresstest at man virkelig får se hvor godt balansert spillet er.
Rent spillmekanisk har du forskjellige magiske formularer/evner på to museknapper, samt tastene 1-4. Disse evnene er delt inn etter om de er tenkt brukt offensivt, defensivt, som støttefunksjon og så videre. Etter hvert som du går oppover gjennom spillets totalt 60 erfaringsnivå, får du stadig tilgang på nye formularer som du kan velge å bruke på bekostning av andre. Formularene/evnene kan ytterligere påvirkes ved å kombinere dem med ulike opplåsbare runer. Dette gjør at der en magiker for eksempel har et trylleformular som lar ham skyte magiske piler, kan bruken av ulike runer gjøre at disse pilene enten blir sterkere, skyter raskere, sprer seg i flere retninger og så videre. Systemet er minimalistisk, stilrent og enkelt, og jeg føler at Blizzard finner en flott balanse mellom strømlinjeforming og dybde i gameplayet sitt.
Når man varierer disse formularene og runene kan man komme frem til den spillestilen som passer deg selv best. Hvis man for eksempel er magiker, kan man både ha et oppsett der man står på god avstand fra fiendene og skyter, men man kan også bekle et oppsett som gjør at du står midt inne i drapssonen og deler ut deng på nært hold. Ser man på alle klassene under ett, kan man trygt påstå at det er et vel av muligheter og kombinasjoner for de fleste spillestiler.
Spillmekanisk håndverk
Den tidligere nevnte museklikkingen kommer som et direkte resultat av at Diablo III rent spillmekanisk er lagt opp på en slik måte at du styrer figuren din rundt og angriper fiender ved å peke med musen og klikke. Det vil si at hvis du beveger musepekeren din en plass på bakken og trykker, vil spillfiguren din bevege seg dit. Hvis du derimot trykker på en fiende, angriper du ham. Dette er et gammelt, utprøvd og velfungerende system som i Diablo III er så sømløst at det er en fryd.
Diablo III handler, kanskje ikke overraskende, om å tilegne seg bedre våpen og utstyr til helten sin, slik at man kan gjøre mer skade, tåle mer og så videre. Spillet gjør alt det kan for at såkalte «loot whores» skal få fiksen sin. Jeg synes det kanskje er i overkant mye «trash loot» i spillet, men det er vanskelig å bli grinete av «svusj»- og «kling»-lyden et sverd gir når det formelig kastes ut av en nedkjempet fiendes døde kropp og treffer bakken.
De beste våpnene og det beste utstyret kan forbedres ved å bearbeide juveler og sette på våpnene – råvarene til dette finner du selvsagt også på dine eventyr. Du kan lage både våpen, utstyr og juveler i spillet, men jeg synes «crafting»-systemet er noe i tynneste laget i spillets tidlige stadier. Det er ingen naturlig progresjon, og man øker ikke i nivå på samme måte som i for eksempel World of Warcraft. Her holder det å ha nok gull til å kjøpe seg til et nytt nivå, før man kan lage noe nytt. Dette kommer nok av at Blizzard ikke ønsker å utelate noen fra det kommende auksjonshuset der man kan handle med ekte penger. Det skal videre også nevnes at de som virkelig vil ha det beste utstyret må ut i verden og finne de beste oppskriftene – disse blir bedre og bedre jo høyere vanskelighetsgrad.
Involverende historie
Diablo III forsøker på en tilfredsstillende måte å presentere sin historie. Denne er både interessant og verdt å få med seg, men en slik type spill er ikke det beste mediet for en involverende historie. Det største problemet er at mesteparten av historien fortelles ved tekst og tale, og med et stemmeskuespill som man nesten kan ta for å være parodisk, er det vanskelig å leve seg inn i historien til tross for en god stemning rundt.
Spillet gjør en upåklagelig innsats når det gjelder å skape en stemning innenfor sine sjangernormer. Nydelige lydeffekter, god musikk og et flott og artistisk grafisk uttrykk setter en flott ramme for spillet. Utviklingsteamet har vært svært dyktige når det kommer til variasjon, detaljgrad, fargebruk og lyssetting i miljøene – det er rett og slett en fryd å spille. Videre er det visuelle grensesnittet for kommunikasjon med andre og tilegnelse av informasjon blant noe av det beste som er prestert i spill. Det er så intuitivt og brukervennlig at det er en fryd å være inne i ulike menyer og lete etter informasjon om figuren sin eller inspisere et nytt våpen.
Diablo III er et spill det er meningen man skal fullføre flere ganger. Du kommer gjennom historien lenge før du når erfaringsnivå 60, og det er lagt opp til at man skal spille gjennom på høyere vanskelighetsgrad for å oppnå nye erfaringsnivå og bedre utstyr. Når du fullfører spillet kan du fortsette med samme figur fra begynnelsen igjen på tøffere vanskelighetsgrad, og fiendene skalerer seg sømløst avhengig av hvilket ferdighetsnivå du er på. Ved at områdene endrer seg litt fra gang til gang, slipper man en gnagende følelse av å gjøre det samme om og om igjen, og vanskeligere fiender og generelt gode sjefskamper gjør omspill til en fornøyelig affære.
Jo flere vi er sammen
Jeg er selv svak for spill der det er en viss grad av ferdighet i bildet, enten dette er Battlefield 3, Heroes of Newerth eller lignende. Det er derfor fornøyelig å se at man ikke bare kan klikke seg gjennom de mer utfordrende vanskelighetsgradene på Diablo III uten å vite hva man driver med. Spillet har et fantastisk flott samarbeidsspillsystem for inntil fire spillere, og man kan spille gjennom hele spillet med inntil tre andre kompiser. Spillet skalerer selv vanskelighetsgraden hvis noen hopper inn og spiller sammen med deg eller forlater, og samarbeidsdelen er noe av det mest imponerende ved hele spillet.
Det er når man spiller med flere andre at man merker forskjellen på gode og mindre gode spillere. De gode spillerne har kontroll på sin figurs ferdigheter, «cooldowns», hvordan man skal plassere seg og så videre – ingenting er som en velorkestrert sjefskamp hvor man virkelig samarbeider om å ta ned beistet.
Diablo III er mye morsommere å spille sammen med noen, men hvis man ikke har noen å spille med har man tilgang på enkelte datastyrte medspillere som kan assistere deg i kamp. Det betyr at hvis man for eksempel spiller som barbar, kan man ha med seg en datastyrt medspiller som skyter med pil og bue fra avstand. Dette gir en litt bedre følelse enn å være mutters alene, men ingenting er bedre enn fire menneskelige eventyrere og Teamspeak.
Konklusjon
Diablo III er et kvalitetsverk av de store, men det er ikke helt ufeilbarlig. Det kanskje største ankepunktet er selvsagt at det rent spillmekanisk baserer seg på gammelt design – det er noe steinaldersk over det hele. Videre er stemmeskuespillet alt annet enn overbevisende, samtidig som strømlinjeformingen av gameplayet og da spesielt «crafting»-systemet tar vekk noe av følelsen av å utvikle figuren sin.
Jeg gjenkjenner og lovpriser imidlertid godt håndverk når jeg ser det, og til tross for sine svakheter og manglende nyskapning, er Diablo III intet annet enn en fantastisk godt gjennomarbeidet klassiker. Det har en flyt, et tempo og et uttrykk som det kan gå år mellom hver gang man får oppleve. Dette gjør at spillet blir en potent og kraftfull tittel som suger deg inn og «grinder» timer av klokka bedre enn de fleste.
Blizzard kjenner sine tilhengere og appellerer til dem med stor bravur. De gir fansen sin akkurat det de vil ha – en fantastisk reise rett til Helvete.
P.S. Man må være konstant oppkoblet til Internett for å spille Diablo III, uansett om man spiller alene eller sammen med andre.
