Etter nærmere tre år og to store utvidelser er oppfølgeren til et av denne konsollgenerasjonens største spill, Destiny 2, endelig ute. Forgjengeren Destiny ble gjerne rost for sin avhengighetsskapende spillestil, samtidig som det ble slaktet for mangel på innhold og manglende fortelling. Dette forsøkte utvikler Bungie å gjøre noe med i utvidelsene Taken King og Rise of Iron, og Destiny 2 er intet unntak. Etter nærmere 15 timer med spilling er det tydelig at Bungie har lært fra enerens katastrofale måte å fortelle historier på. Det er nok imidlertid alt de mente trengte en overhaling, for det går ikke mange minutter uten at jeg får deja vu fra forgjengeren.
Voktere på bakbeina
Destiny 2 begynner ikke akkurat på den lyse siden. Jorden blir invadert av The Red Legion; en utenomjordisk rase med en leder som har som mål å bli universets mektigste. For å oppnå dette målet må angriperne stjele skapningen kjent som The Traveler, den samme figuren som gir vokterne deres lys og krefter.
Vokterne taper det første slaget, og The Red Legion får med seg The Traveler. Etter denne skjebnesvangre episoden må menneskene gå i dekning, og de forskjellige lederne av The Tower – hjemmet til vokterne – har reist til forskjellige planeter for å fortsette kampen. Sammen med dem skal du vinne tilbake lyset og stå opp mot Ghaul, lederen av The Red Legion.
Det går umiddelbart opp for meg at Destiny 2s måte å fortelle historie på er bedre enn før. Måten Bungie bruker musikk, visuelle overraskelser og figurer på er en tydelig forbedring, og gjør at universet kommer nærmere. Den første timen er i det hele tatt så mye bedre enn noe annet i det opprinnelige Destiny at det er merkelig. Om man ikke allerede lurte på hva det var utviklerne drev med da, vil man kanskje gjøre det nå.
Nye trakter, gjenkjennelige mekanismer
Menneskene er altså drevet på flukt. I realiteten betyr dette at vi får nye områder å utforske, samt nye samlingsområder å tusle rundt i. Å utforske ruinene i European Dead Zone er morsomt, og det er merkbart at det er blitt fokusert på utformingen av områdene her. Det er sådan lite å si på mange av områdene man befinner seg i, da de for det meste er vakre og spennende å utforske.
Dessverre er det nå slik at Destiny 2 gjør så mye likt som forgjengeren at det blir direkte plagsomt. Måten man prater med figurene på er gjenkjennelig ved at alle man snakker med i realiteten er levende butikker uten videre mål eller mening. Om man drar tilbake til The Farm – Destiny 2s nye samlingsområde – er det fordi man vil hente belønninger, ikke på grunn av at man vil slå av en prat med figurene eller leve seg inn i universet. På oppdragssiden er det meste også temmelig likt: du løper, hopper og skyter deg forbi bølger med fiender, holder firkant for å skanne et objekt med Ghosten din, hører en forklaring på hva som foregår, og gjør alt pånytt. At det er flere mellomsekvenser og flere figurer med flere ting å si er selvfølgelig en god ting, men på mange måter drukner dette i hva som faktisk skjer mens man spiller.
Det skal også nevnes at motstanderne er mer eller mindre prikk like som før. Du kommer til å slåss mot både Fallen og Hive-skapninger som lager de samme lydene, bruker de samme angrepene, og går i dekning på akkurat samme måte som i Destiny. De samme navnene, som ”Shank” og ”Servitor” har de også. Om dette er latskap fra utviklerens side er vanskelig å si. Det må kanskje forventes å møte på de samme rasene som i det første spillet, men at de er nærmere identiske på alle mulige måter kunne jeg vært foruten.
Gode gamle skytefølelse
Samtidig som Destiny 2 lider av å være ekstremt likt det første spillet på vonde måter, virker dette også inn positivt. Skytingen og bevegelsene det første spillet fikk mye ros for er nemlig tilbake for fullt. Jeg vil gå så langt som å si at det er identisk med forgjengeren, for alt fra våpentyper (utenom design) til sikting, rekyl og tyngde er så godt som blåkopier av det første.
Om det er noe som gjør Destiny 2 morsomt å spille er det faktisk selve spillingen, som kanskje er rart å lese ettersom det alltid burde være spillfølelsen som er i fokus. Å se motstanderens helsebar tape seg, eller knuse monster etter monster for så å finne skatter og «loot», er fortsatt noe Destiny 2 gjør kjempegodt. Det er i det hele tatt det Destiny 2 gjør aller best, og selv om utforskningen av områdene er hakket morsommere enn før med tanke på nye småoppdrag og måter å organisere såkalte «public events» på, er det skytingen som står i sentrum.
Som i det første spillet er spiller-mot-spiller-arenaen, the Crucible, et godt alternativ til utforskningsmodusen. Crucible er nå alltid 4 mot 4, med diverse tilfeldige moduser der de to lagene møter hverandre. Bortsett fra at brettene er annerledes og modusene smått endret, føles det hele veldig gjenkjennelig ut.
Dette gjør at vi igjen kommer tilbake til dette med hvor likt Destiny 2 er Destiny. Personlig likte jeg Destiny godt, men følte at spillet aldri klarte å oppnå sitt fulle potensiale. Selv om Destiny 2 på mange måter forbedrer på forgjengeren, savner jeg fortsatt en haug med småting som kunne gjort opplevelsen enda mer virkelighetsnær og personlig. Ettersom Destiny 2 forsøker å være et rollespill, skuffer det atter en gang at det er rollespill-elementene – som å holde en dialog med figurer og fortelle personlige historier – som er fraværende.
Konklusjon
La oss få dette klart med en gang: Destiny 2 er så langt bedre enn forgjengeren Destiny, men så skulle det også veldig lite til. Det som også er tydelig er at om du ikke likte eneren, vil du sannsynligvis heller ikke forføres av toeren. Du møter på de samme type oppdragene som krever at du reiser fra ett punkt av et område til et annet for å kverke fiender, skanne objekter eller utføre lignende aktiviteter som krevet at du står stille og holder firkantknappen.
Så langt har jeg fått det jeg forventet, men intet mer, og i hvert fall veldig lite av det jeg hadde håpet på fra en såpass stor oppfølger som dette. Fortellingen er kanskje bedre, men tilnærmet alt av mekanismer, figur-interaksjon og oppdragsstruktur er de samme.
Heldigvis er det mye igjen å utforske, men for en som har tilbragt et tresifret antall timer i Destiny og dets utvidelser, er ikke mer av det samme nok til å verken overraske eller overbevise meg om at dette ikke kunne vært en eneste stor utvidelse til forgjengeren.
Dette er et førsteinntrykk av Destiny 2. Vi kommer tilbake med en fullverdig anmeldelse når anmelder har spilt mer av spillet. Anmelder spiller på PlayStation 4 Pro.
