Tid er en rar ting. En dag i 2017 sitter du og leker deg med Expeditions: Viking, og plutselig har det gått fem år, det er 2022, og du kjemper side om side med romere i Expeditions: Rome. Vi har med andre ord endret tidsperiode og sted i Expeditions-serien, og med nye mekanismer og en helt ny skala får vi et spill for neste generasjon. Men er alt bedre i antikkens gylne tider?
Et Roma i krise
Vi befinner oss på vei til den solfylte Asia Minor-provinsen i Anatolia i det spillet begynner. Vår helt – det vil si, du – er blitt sendt på kampanje for din egen sikkerhet etter at politiske hendelser i Roma truet både deg og din familie på livet. At vi er sikrere på slagmarken enn i Romas gater høres kanskje latterlig ut, men som medlem av overklassen går det ikke lang tid før vi får status som Legatus – kommandør av den lokale legionen. I Anatolias midlertidige militærleirer får vi snart møte kompanjongene vi skal dele mye av tiden vår med, og ikke bare er de alle enkle å like, men et godt stemmeskuespill og gode replikker fra samtlige figurer er med på å gjøre denne ferden i semi-eksil så trivelig som den kan bli.
Men trivelig betyr ikke at alt er rosenrødt. Vi befinner oss tross alt i romertiden, og i kampen mot sine fiender er alt lov.
En stor del av vår tilværelse i middelhavsrikene innebærer krig og hærføring. Dette er Expeditions: Romes største nyvinning. For ikke bare får vi et klassisk rollespill hvor du skal lede turbaserte kamper med forskjellige figurer med hver sine egenskaper, men som Legatus skal du også lede legioner i Romas ærend. I vår krig med Kong Mithridates av Pontus får du nemlig i oppdrag å erobre tapte byer i dagens Tyrkia, og hver erobring krever at vi leder slike slag.
Om du nå ser for deg et CRPG-rollespill med Total War-kamper på siden, må jeg nok skuffe deg. For disse slagene er mer eller mindre kort-baserte og AI-kontrollerte hendelser hvor kampene går sin gang mens vi ser tall og informasjon poppe opp etter som det passer seg. Før hver kampseksjon får spilleren velge ett av tre mulige kamptaktikker å gjennomføre, og disse vil ha en viss innvirkning på hvor mange soldater som blir tapt på hver side, hærens moral, sjansen for at centurioner dør, og hvor mye det blir igjen å plyndre etterpå.
Systemet er spennende i teorien, men begynner fort å halte i praksis. For det er rett og slett ikke så morsomt å utkjempe disse kampene, spesielt ikke når de finner sted med så stor hyppighet som det gjør, til tross for at kunstverkene som pryder taktikkortene er svært vakre. Samtidig savner jeg et ordentlig godt brukergrensesnitt, for her mangler det av og til på forklaringer og gode "tooltips".
Vi har imidlertid et flott kampanjekart vi får bevege oss rundt på. Det er her vi bestemmer hvilke byer som skal erobres først, og hvilke ressurser vi skal stjele. I likhet med Expeditions: Viking foregår bevegelsene på dette kartet i sanntid, og du bruker faktisk mat og vann etter et visst antall timer har passert, som igjen er ressurser du kan komme over på kartet eller kamper du har kommet seirende ut av. Det meste funker som det skal her, selv om dette nok er den minst morsomme delen av spillet fordi det rett og slett ikke er så mye annet å gjøre enn å klikke på ting og vente at du skal reise dit.
Skal vi sloss?
Det er i hjertet av Expeditions: Rome, de klassiske kampene og i rollespillelementene selv at spillet virkelig skinner. Spillet skilter nemlig med forskjellige klasser der alle føyer seg inn under romerske soldattyper, som igjen bestemmer hvilke våpen og rustningstyper de kan bære, samt hvilke evner de har. Dette gjør at figurene våre ofte komplimenterer hverandre på morsomme måter. For eksempel er det ofte opp til skjold-bærerne å slå motstanderne dine ned i bakken, mens de gjerne litt mer smidige spyd- eller kniv-brukerne kan utnytte forsvarsløse soldater.
I tillegg er det mye annet å tenke på i kampens hete – bruker fienden skjold? I så fall må du ødelegge det før du kan gjøre noe skade på dem. Har de en spesiell rustning på? Da trenger du kanskje et angrep som er god på å gjennomtrenge den. I tillegg kan du forårsake blødning og andre effekter, samtidig som du alltids kan sette folk i fyr som vil gjøre skade over tid – med mindre du kaster vann på dem da, som du gjerne burde gjøre om dine venner står i flammer. Det hele spiller på lag med et nivåsystem som er enkelt å skjønne seg på, med evner som er morsomme å ta i bruk. Alt dette, samt høydefordeler for bueskyttere og forskjellige angrep avhengig av sverd-og skjoldtype, gjør at kampsystemet i Expeditions: Rome er så morsomt og givende som det kan bli, og det føles ordentlig godt å fyre av en pil som sitter eller slå et slag for Roma som også medfører at fienden omsider faller om.
Godt, men litt for trygt rollespill
Utenfor slagene, være det som hærfører eller i litt mindre, men minst like farlige kamper, viser rollespillelementene seg. Det er mange valg å ta stilling til her, og det gjelder for alle spillets akter. Her må du ta stilling til om du skal hjelpe lokalbefolkninger eller dine egne legionærer, bestemme hvilken lokal herre som skal lede bystaten du trenger støtten til, og du får til og med valgmuligheter som kan få store konsekvenser for spillets videre gang.
Det er ofte gøy og nervepirrende i situasjonens hete, og Expeditions: Rome gir oss ofte gode valgmuligheter. Likevel er det noe jeg føler mangler, for spillet virker ofte litt for trygt for sitt eget beste.
Dette kommer spesielt til syne ettersom mye av spillet virker som om det mer eller mindre følger hendelsene i HBOs egen ROME-serie skritt for skritt (med noen viktige unntak). Selv om dette ikke er noe problem i seg selv - faktisk er det en svært spennende og turbulent tidsperiode i romersk historie - blir det ekstra tydelig hvor mer modent og voksent ROME var enn, vel, Rome. For her er det ytterst få problemstillinger jeg føler jeg trenger betenkningstid på, og få hendelser som virkelig gjør inntrykk. Selve hovedfortellingen er ikke bedre enn helt grei, og jeg føler noe av spenningen og faren man følte i Expeditions: Viking er gått tapt når man nesten alltid befinner seg like ved en stor legion selv om man skulle tråkke seg gjennom mystiske Egypt eller mørke Gallia.
Litt for mye av det gode
Expeditions: Rome har ikke akkurat spart på innholdet, tvert imot er det litt for mye av det gode her. For selv om jeg elsker å tukle med våpen, rustninger, og diverse andre gjenstander, har jeg på følelsen av at vi får så mye kastet mot oss nærmest til enhver tid at vinningen av og til går opp i spinningen. Samtidig har vi militærleirer å ta oss av og vedlikeholde, og ikke bare skal du oppgradere palisader og smier, men du må peke deg ut ledere som skal være til stede ved leirenes diverse fasiliteter, og som også skal hjelpe deg med å lede hæren din. Det blir fort veldig mange navn å tenke på, og du kan til og med ha disse utpekte med på laget ditt mens du rusler rundt om i verden, så det blir fort en utfordring å holde styr på alt.
Når man i tillegg tenker på at verken kampanjekartet eller hærføringen er så givende som de burde være, og at fortellingen ikke helt strekker til, er det dessverre en større brems enn springbrett at hele kampanjen varer i rundt 50-70 timer avhengig av hvor mye du vil fullføre av sideoppdrag og diverse annet.
Konklusjon
Expeditions: Rome gjør veldig mye riktig, men er ikke et perfekt klassisk rollespill. Mine tanker etter forgjengeren var at spillet ble sabotert av bugs og feil, men heldigvis er Rome mye mer polert. Her får vi i tillegg et utviklet og herlig kampsystem, gode figurer, flotte stemmeskuespillere og nydelige visuelle effekter, og jammen om ikke hele sulamitten er satt til en av de mest spennende epokene i europeisk historie.
Samtidig er det mye i Expeditions: Rome som ikke klaffer. Legion-slagene er kjedelige, kampanjekartet føles mer ut som pynt enn noe annet, og fortellingen leverer dessverre ikke historiene jeg kommer til å huske frem i tid. Det er veldig mye å finne på her, og Expeditions: Rome er på mange måter et enda bedre spill enn Viking var i sin tid. Men i jakten på noe større og bedre er noe av sjarmen gått tapt, selv om vi her får et spill som gjør det meste riktig. Expeditions: Rome er nok utvikler Logic Artists største og mest imponerende spill, men ikke alle aspektene er like givende, og når du blir tvunget til å gjøre det samme om og om igjen, blir helheten dessverre noe mindre enn summen av delene.
