De siste dagene har vi alle kunnet se videoer av amerikanske helikopterpiloter som skyter på en gruppe irakere. Det viser seg at mellom 10 og 15 personer døde i angrepet fra 2007 og at to av dem jobbet for nyhetsbyrået Reuters.
Videoene og nyhetene rundt angrepet har gått verden rundt, men historien virker ikke å ville få noen konsekvenser for verken de som skjøt, deres overordnede eller det amerikanske militærets metoder i Irak.
Det overrasker nok ikke mange at hendelsen har fått liten dekning i amerikansk massemedia. Der saken er dekket har mye av debatten handlet om å støtte pilotenes handlinger, selv i liberale medier som The New York Times og på MSNBC.
Det som likevel var mest tankevekkende for meg var et utsagn fra en av grunnleggerne av Wikileaks (nettsiden som la ut videoene). Julian Assange hadde nemlig følgende beskrivelse av det pilotene holdt på med:
– Spille dataspill med folks liv.
Mange av oss har vært der selv
Det var ikke bare hans utsagn som fikk tankene til å vandre, men også måten pilotene snakket med hverandre og deres overordnede på i videoene. Jeg har vært en del av nesten prikk like samtaler selv – i Eve Online.
Det var ikke bare reaksjonene hos mine amerikanske medspillere i Eve som var skremmende like, men også måten vi kommuniserte på og våre kommandolinjer. Når vi møtte på fiendtlige spillere i Eve fulgte jeg ordre fra mine ledere til punkt og prikke – både hva vi skulle skyte og hvem vi skulle skyte på.
Mine ledere i Eve hadde også en fortid fra det amerikanske militæret, og det virket helt klart å være en fordel i det svært kompliserte og dype spillet. Eve er fylt av bakholdsangrep og politikk, så jeg angrep aldri noen hvis ikke jeg hadde klarsignal fra mine overordnede. Jeg kan tenke meg at kommunikasjonen mellom lagspillere kan være lignende i mange skytespill, men i Eve har du også den kompliserte politiske situasjonen mellom grupperinger å tenke på, noe som gjør sandkassespillet mer likt den irakiske hverdagen.
I videoene fra angrepet kan du høre hvordan pilotene ler og spøker og at de gratulerer hverandre med god skyting. De virker stolte av å ha drept så mange som mulig, og når en skadet iraker ligger på bakken så håper pilotene at han vil plukke opp et våpen så de kan skyte ham igjen.
Denne type spøk og drapshunger er nettopp den samme du finner i svært mange dataspill. I både skytespill og massive onlinespill er målet ofte å drepe flest mulig og å forbedre sin egen drapsstatistikk.
Men som vi var inne på i vår siste podcast om temaet vold i dataspill – det at vi liker å skyte folk i dataspill betyr jo ikke at vi har lyst til å gjøre dette i virkeligheten. Dette er utvilsomt sant, så det blir derfor meningsløst å sammenligne virkeligheten med digitale handlinger.
Eller blir det egentlig det?
En ny tanke
Under min egen førstegangstjeneste i det norske forsvaret skjøt jeg mye med både automatgevær og maskingevær. Fokuset var alltid på sikkerhet, følge reglene og å treffe blinkene. Vi skjøt på menneskeformede blinker og øvde på bakholdsangrep i skogen.
Det var likevel utrolig vanskelig for meg å fatte hvorfor de som kalte seg pasifister nektet å være med på slik trening. All vår øving og alle våre handlinger var nemlig kun et spill. Ingen av mine medsoldater eller mitt befal snakket et eneste sekund om å overvinne ekte fiender.
I militærtjenesten handlet det aldri om å trene på ekte krig. Det handlet om å være flink – akkurat som i et dataspill.
Alt gikk i stedet ut på å utføre ordrene best og sikrest mulig. Når vi skjøt på blinkene formet som mennesker handlet det kun om å skyte godt nok for å få et såkalt godkjent-infanterist-merke. Der, dypt i de norske skogene, handlet det aldri om å trene på ekte krig, verken for meg eller noen av de andre soldatene jeg snakket med. Det handlet i stedet om å være flink – akkurat som i et dataspill.
Hele militærtjenesten var i grunn så virkelighetsfjern at jeg husker vi alle lo og nikket samtykkende når en av gutta kalte det Norges største barnehage. Det er først nå jeg har forstått dybden i de ordene.
Jeg tror det nemlig er nærmest umulig å få folk til å drepe hverandre hvis du ikke har skapt en slags psykologisk barriere mellom dem. Enten det er via massiv og ustanselig demoniserende propaganda som i første og andre verdenskrig, eller for eksempel det ekstremt manglende fokuset på irakiske og afghanske døde i vestlige massemedier i dag.
Det er veldig lett å skape et slikt skille når du kun ser fienden fra lufta gjennom et lite kamera. Med de teknologiske fremskritt som blir gjort, spesielt ved utvikling av ubemannede droner, blir derfor krigføring mer og mer nettopp som dataspill.
Selv på et så lavt nivå som det norske infanteriet er det viktig å skape en barriere mellom soldatene og virkeligheten, og en kan jo lett tenke seg hvor mye viktigere det er under utdannelsen av amerikanske piloter.
Krig blir en lek
Jeg husker spesielt godt en historie jeg hørte på en av verdens beste daglige nyhetssendinger, hvor jeg lærte at de som styrte ubemannede droner som bombet Irak, Afghanistan og Pakistan ofte levde helt normale 9–17-liv hjemme i USA og gikk på foreldremøte på kvelden etter en vanlig dag med bombing.
I det samme innslaget fikk vi vite at en av de beste dronepilotene var en ung gutt på 15 som spilte mye Xbox og hadde droppet ut av ungdomskolen. Han var så god at han ble instruktør for andre piloter når han var 19.
Min konklusjon etter denne tankerekken er derfor kanskje ganske overraskende for noen. Nemlig at det ikke nødvendigvis er noe stort problem at dataspill er voldelige og krigsfokuserte, men at et av de største problemene med moderne krigføring er at den er alt for lik moderne dataspill.
Pilotene på angrepsvideoen gjorde alt riktig. De fulgte riktige prosedyrer og de fulgte ordre. For utenforstående virker deres handlinger likevel fullstendig sinnssyke.
Debatten rundt videoene bør derfor ikke være fokusert på om pilotene burde ha sett at det var et kamera han bar på og ikke en «rocket propelled grenade». Men i stedet hvordan kan vi leve med å ha militære systemer som gjør det like enkelt, både fysisk og psykisk, å massakrere en gruppe ekte mennesker som det er å plaffe ned digitale fiender i et dataspill.
