Mange av oss liker å bli skremt. Kanskje det er fordi en spesielt skremmende fortelling kan fange vår oppmerksomhet så totalt, at den nesten blir virkelig i våre hoder. Kanskje det er fordi vi liker å le av oss selv, der vi skvetter av situasjoner som bare er tåpelig oppspinn. Det er nok ikke bare Kirkevågs «Skremmern» som har det gøy når han skremmer vannet av folk, men også de som ser på og ofrene som blir rykket ut av sin trauste hverdag.
Mange forfattere, filmskapere og spillutviklere har forsøkt å slukke dette behovet hos de av oss som har det. Personlig er jeg ingen kjempestor skrekkentusiast, men det kan være skikkelig gøy å oppleve velfungerende skrekk. Her er jeg en stor fan av H. P. Lovecraft, som klarer kunststykket å holde din oppmerksomhet så fast at han klarer å skremme deg samtidig.
Her og der finnes det også filmer og dataspill som klarer dette, og I'm Not Alone virket lovende da jeg leste om det under nedlastingen. Den gode følelsen forsvant imidlertid raskt. Dette finnes ikke skummelt. Mangel på vellykkede skrekkelementer er likevel kun ett av spillets mange problemer.
Hva har de tenkt på?
I I'm Not Alone spiller du en mann ved navn Patrick Weber, som har noen overnaturlige evner. Han kan se inn i og bevege seg i en slags parallell dimensjon, hvor det virker som de døde og demoner befinner seg. Hans evne gjør at han sliter med å sove, men gjør han til en god etterforsker.
Derfor har han tatt turen til et stort og forlatt hus i en skog, etter å ha blitt kontaktet av ei gammel dame. Hun er redd huset er hjemsøkt og håper at Patrick kan beskytte henne. Bortsett fra noen klisjeer høres dette helt greit ut så langt.
Spillet begynner som et klassisk eventyrspill, hvor du plukker opp gjenstander rundt om i huset. Lommelykta viser vei i mørket og omgivelsene er faktisk litt skumle. Problemene tårner seg likevel raskt opp.
Kontrollene er nemlig fryktelig seige og upresise. Patrick Weber reagerer ikke slik tastene og musa vil at han skal gjøre. Han er treg og beveger seg hakkete og rotete. Kameraet som følger han oppfører seg enda verre. Det blir raskt klart at disse svakhetene ikke skyldes at Weber er redd og sliter med å se rundt seg eller løpe, men fordi kodingen er svak og animasjonene dårlige.
Når du begynner å møte spillets zombie-aktige fiender blir kontrollenes svakheter enda klarere. Kamp er nemlig en begredelig affære, hvor det er vanskelig å trekke våpen, vanskelig å bevege seg og selve slåssingen består av de samme kjedelige og monotone angrepene igjen og igjen.
Du kan enten angripe med armbrøst eller dolker, men hver kamp blir den samme gjentakende og fullstendig uinvolverende affæren hver eneste gang. Kamp er ikke bare kjedelig, men det er også haugevis av fiender i I'm Not Alone, og mange av dem tåler svært mye. Slik blir en veldig stor del av spillet brukt opp av kjedelige kamper i et bedrøvelig utviklet kampsystem.
Verken action eller eventyr
Spillets eventyrelementer er ikke stort bedre. De fleste gåtene er enten veldig lette og uoriginale, eller så diffuse og ulogiske at du ikke vet hva du skal oppnå. Du plukker opp gjenstander her og der, og kan deretter enten kombinere dem med hverandre eller bruke dem rundt om i spillet.
Ved å løse gåtene og nedkjempe fiendene avanserer du i spillet, men fremdriften er ofte så inkonsekvent og forvirrende at den kun blir latterlig. Låste dører blir plutselig ulåste uten grunn, og bisarre uforklarte hendelser teleporterer deg rundt om kring.
Viktige elementer som personene og historien sliter også. Med sine småkommentarer og elendige skuespillerstemme har jeg vondt for å tro at noen kan like Patrick Weber. Han er rett og slett en kjempedust. Tåpelig, åpenbar og så dårlig utviklet og fremstilt at han fortjener en plass på hovedpersonenes søppeldynge.
Dårlige skuespillerstemmer, dårlige oversettelser, dårlig planlegging og generelt masse rot og surr omgjør nemlig en fortelling som har potensial, til et makkverk. Når det i tillegg er veldig irriterende å drive den svakt fortalte historien fremover, ved hjelp av en nær uendelig rekke gørrkjedelige kamper, er det ikke veldig fristende å komme seg til slutten.
Noen lyspunkter er det da likevel. Etter at du har kjempet deg ut av huset finner du mer varierte uteområder som kommer som et friskt pust. Mye av grafikken er vellaget, vakker og stemningsfull, noe som gjør det ekstra trist at kamp, fortelling og gåteløsing er så dårlig laget.
For det store huset, skogen og sumpa rundt det hadde virkelig fortjent et godt skrekkspill. Det kryr av nydelige statuer, vakre bilder og forseggjorte antikviteter, men de drukner uheldigvis totalt i flodbølgen av dårlige spillutviklingsvalg.
Konklusjon
I'm Not Alone er et dårlig skrekkspill, det er et dårlig eventyrspill og det er et dårlig actionspill. Den gode grafikken og de interessante omgivelsene er på ingen måte nok til å veie opp for disse svakhetene, slik at det samlet byr på en svak spillopplevelse.
Historien og settingen har helt klart hatt potensial, men de amatørmessige tabbene som blir gjort igjen og igjen overskygger det meste. I'm Not Alone er så gjennomført irriterende at du aldri blir sugd inn i spillverdenen, og slik klarer ikke spillets ekle monstre og mørke hemmeligheter å bli skumle. Hvis du har lyst på skrekk bør du rett og slett hoppe elegant over I'm Not Alone, og ikke være bekymret et eneste sekund for at du har gått glipp av noe.
