Det er nå 19 år siden Game Boy Advance-spillet Metroid Fusion tok alt som gjorde Super Metroid et mesterverk, og satte spillserien i det som den gang var en moderne drakt.
Selv om vi har fått drypp av todimensjonale Metroid-spill i mellomtiden, senest i form av solide Metroid: Samus Returns, er Metroid Dread er den virkelige videreføringen av det Metroid bør være. Hvis Metroid: Samus Returns var ilddåpen for utviklerstudioet MercurySteam, er Metroid Dread den store seieren.
En god idé
Historien er enkel, men høyst effektiv. Samus er på vei til en planet ved navn ZDR for å følge et spor som tyder på at den ekstremt farlige X-parasitten, som Samus utryddet i Metroid Fusion, fremdeles eksisterer der ute.
Før Samus ankom ZDR, sendte Galactic Federation syv usårbare forskningsroboter kalt E.M.M.I. for å hjelpe henne med å finne og nøytralisere X-parasitten. Mildt sagt går ikke ting som planlagt når Samus blir angrepet og nesten drept av en mystisk skikkelse.
Herfra begynner ferden for å gjenvinne tapte krefter, beseire planetens dødelige flora og fauna – og ikke minst finne ut av hva som faktisk foregår.
Så kommer skrekken
Husker du da jeg nevnte at disse E.M.M.I-robotene er usårbare? Det virker jo som en veldig god idé når de tross alt skal hjelpe oss med oppdraget, men (selvfølgelig) har de på mystisk vis blitt hacket om, og nå utgjør de den aller største trusselen mot Samus!
Mens du beveger deg rundt på det aldeles nydelige metroidvania-kartet, og låser opp stadig mer av en stadig farligere verden, beveger du deg inn i soner som har blitt overtatt av en E.M.M.I. Sikten blir tåkete, musikken demper seg og du er plutselig låst i en livsfarlig katt-og-mus-lek som automatisk resulterer i game over hvis roboten fanger deg.
Her handler det om å holde seg i live, og du verden så intenst det blir!
Selv om Metroid Dread har mer tradisjonelle boss-kamper, er det disse syv konfrontasjonene som utgjør kjernen i spillet. Her skal du virkelig utnytte det stadig voksende arsenalet med våpen og egenskaper, og høydepunktet er den nye usynlighetsevnen. Der du i starten kun kan løpe fra robotene, kan du etterhvert snike deg forbi dem.
Så lenge nervene dine tåler å dingle fra taket mens den mekaniske morderen lusker rundt, da.
Et godt tips er å bruke kartet aktivt i E.M.M.I.-sonene. Så lenge du finner en utgang, skal du være fornøyd. Så får du den søte hevnen din så snart du finner kraften som bokstavelig talt kan blåse hodet av dem.
Hardt men rettferdig
Regn med å møte motgang her. Spillet kan oppleves vanskelig til tider, men aldeles ikke urettferdig. Dread er veldig god på å lære deg hva du skal gjøre. Bossene har alltid tydelige svakheter, og du kan ofte parere en del av angrepene deres – ikke ulikt Dark Souls – for muligheten til å gjøre stor skade.
Raske reflekser er heldigvis ikke nødvendig for å lykkes i kamp, men en del læring av mønstre vil være viktig – slik det vanligvis er i spill av denne typen.
Antallet veivalg og dører kan oppleves overveldende, men det er som regel kun en riktig vei å gå i starten, så skal du komme tilbake senere så snart du får evnen som endelig kan låse opp den låste døren eller få deg over den høye veggen.
Blir aldri kjedelig
Den trykkende stemningen er rett og slett tykk nok til å skjæres med kniv. Fantastiske lydeffekter, et flott visuelt design og en glimrende balanse mellom rolige og intense sekvenser gjør at de rundt ti timene med spilling aldri blir kjedelig.
Metroid Dread vet akkurat når det skal øke intensiteten, gi deg litt mer historie, eller bare la deg nyte en seier i form av en herlig ny Samus-oppgradering.
Det eneste jeg vil sette fingeren på, er spillets musikk. Den blir i overkant monotont og kromatisk. Jeg forstår hva de har forsøkt her – å underbygge stemningen med minimal og «mekanisk» musikk, men spillet hadde nok tjent på å ha et mer melodisk lydspor.
Konklusjon
Metroid Dread er nervepirrende, intenst og ikke minst utrolig tilfredsstillende. Den voksende mestringsfølelsen du får av å stadig erobre nye deler av kartet, låse opp snarveier, få nye krefter og knerte stadig sterkere monstre (roboter og mer!), er rett og slett helt fantastisk.
Metroidvania-sjangeren har blitt dyrket og videreutviklet i mange retninger siden Samus sist gang var dronningen på haugen, men med Metroid Dread er hun igjen tøffest i skolegården.
Når Samus er på sitt beste, er det nemlig veldig få som kan måle seg med henne.
Vil du ha mer «metroidvania»? Prøv deg gjerne på Dead Cells eller Iconoclasts.
