OSLO (Gamer.no): TV- og spillmediet har lenge sameksistert som to ulike deler av en stadig bredere underholdningsbransje. Fra tid til annen har de to mediene gått sammen, enten det er for å lage spill basert på en populær TV-rakker eller vice versa, ofte til blandet mottakelse blant publikum og presse.
Nå har utviklerstudioet Trion Worlds gått sammen med et stort filmstudio for å lage en spillopplevelse som samhandler og fungerer i lag med en storsatsende TV-serie. Defiance er navnet begge parter skal bære i det som er et stort steg inn i ukjent farvann. Dette er nemlig første gang noen prøver seg på noe lignende, og hvorvidt seriens suksess vil påvirke spillet gjenstår å se. Men som et frittstående produkt har spillet et stykke å gå før det virkelig imponerer.
Vi har nok en gang tatt en titt på hva San Francisco har å by på, og i motsetning til vår forrige sniktitt fikk vi denne gangen faktisk lov til å prøve oss som eventyrere i den åpne verdenen. Her ble vi til gjengjeld mottatt av morderiske monsterkrabber og mannevonde mutanter.
Påvirket?
Defiance er et massivt nettbasert rollespill, i samme stil som Guild Wars og World of Warcraft, men med vidt forskjellige stilart, mekanikker og utgangspunkt. Først og fremst foregår ikke spillet i et fantasyunivers – handlingen i Defiance er nemlig satt i en nær fremtid, når romvesen har ankommet jorden og etterlatt seg en rekke ulike beist omkring på planeten vår. Jordormer, flyvende slimåler, mutanter og det som verre er preger de sønderrevne gatene og skogene i San Francisco, hvor spillet finner sted.
TV-serien vil på sin side foregå i St. Louis, og samhandlingen mellom de to vil blant annet bestå av figurerer som dukker opp på hver sin side av landet, hendelser som påvirker monsterbestanden og omgivelsene generelt, eller noe så enkelt som en kommentar om hva som nylig har skjedd i motparten. Det er tydelig at serien vil ha mye å si for spilluniverset, men jeg kan ikke helt se hvordan det skal fungere motsatt vei.
En av representantene fra Trion Worlds som var tilstede på arrangementet prøvde å forklare at de ulike handlingene man utfører eller eventuelt lar være å utføre i spillet vil påvirke historien, men med tanke på at dette er et massivt nettspill hvor spillere kan gjøre som de selv vil lot jeg meg likevel ikke overbevise. Den reisen én spiller tar i forhold til en annen vil mest sannsynlig være svært ulik, og det vil dermed være usannsynlig at det finnes et valg som ikke blir gjort eller en retning som ikke tas underveis.
Dette kan eventuelt løses ved å måle hvor mange som gjør hva, og deretter implementere flertallets opplevelse i serien, men dette vil automatisk støte vekk mange spillere. Samtidig antar jeg at seriens første sesong allerede er spilt inn, så man må nok uansett vente på en eventuell andre sesong for å se noen reell innflytelse fra spillet i serien.
Brunt og grått
I mellomtiden kan man fyre løs på alt som beveger seg i den åpne verdenen. Defiance består av fire hoveddeler, hvor man blant annet kan finne samarbeid, konkurransespill, massive «bosser» og Planetside-aktige kamper for å overta områder. Sistnevnte går bare under navnet Shadow War, men skal til gjengjeld kunne huse godt over hundre spillere samtidig, som alle skal kjempe for å kontrollere den største delen av landet.
Alt skal foregå i spillets åpne univers, og selv om du ikke deltar i en bestemt Shadow War skal du allikevel kunne se samtlige hundre spillere utveksle krutt over det bestemte området. Dette ligger an til å bli en artig opplevelse, og tanken på å beskue en slik skuddveksling fra en fjern åskam høres unektelig spennende ut.
Det samme kan dog ikke sies for de omgivelsene handlingen utspilles i. San Francisco har sett bedre dager, og det området vi fikk til rådighet var redusert til ruiner av moderne bygninger, skoger og fjellsider. Variasjonen var heller laber, og det som faktisk var der var heller ikke spesielt interessant, med grumsete farger og særs mye brunt, grønt og grått.
Jeg antar at det vil være større variasjon når hele staten åpnes, og dette er helt klart nødvendig for å sprite opp Defiances heller beskjedne ytre. Representanten fra Trion Worlds hintet til at flere områder muligens kunne åpnes etterhvert som samarbeidet med TV-serien utviklet seg, og når jeg senere fikk en titt på kartet virket dette så absolutt som en mulighet.
Kloner og kjedsomhet
Selve skytingen fungerer godt, og spillkontrollen sitter som støpt fra første stund. Alt foregår i tredjeperson, og det første man får til rådighet er et av spillets mange våpen, som kan være alt fra en standardisert pumpehagle til en laserkanon som også kan helbrede lagkamerater.
Våpenutvalget viste seg faktisk å være noe av det mest interessante ved hele spillet, og på samme måte som i Borderlands-serien skal det visstnok være fryktelig mange kombinasjoner som kan plukkes opp i spillverdenen. Disse kan i tur oppgraderes, og man får også nye rangeringer på tvers av våpenklasser. Således får også figuren din generelle nivåoppgraderinger.
Disse nivåene kan man så ta i bruk for å tilegne seg nye evner, som blant annet usynlighet, muligheten til å skape en klone som fiender kan plaffe løs på, og så videre. Sistnevnte var forøvrig et av de tøffeste triksene jeg fikk gleden av å bruke under den relativt korte spillsekvensen. Klonen begynte straks å løpe i den retningen jeg pekte, og deretter kunne jeg kjapt teleportere dit den hadde løpt ved å trykke på en skulderknapp.
Dette kom godt med flere ganger når ting røynet på som verst, noe som skjedde urovekkende ofte. Ved siden av å få utforske San Franciscos skoger fikk vi nemlig også ta del i en såkalt «instance», hvor en rekke spillere går sammen for å ta seg gjennom en lineær grotte for å drepe fiender, samt oppnå erfaringspoeng og bonuser. Dette var ikke spesielt morsomt da generiske fiender hopet seg opp i gråbrune huleganger som vi av en eller annen grunn måtte penetrere.
Som et plaster på såret fikk vi også bryne oss på en av spillets mange «boss»-sekvenser. Dette er lange kamper mot massive fiender som strekker seg over flere områder og en rekke undersåtter, og i tillegg må fullføres innen en viss tidsgrense. Dette var langt mer underholdende enn grottevandringen, selv om det tok litt for lang tid å pløye seg gjennom bøling på bøling med ekle romvesen. Den lovte sjefsfienden mot slutten var heller ikke på nær like stor eller storslagen som forventet.
Konklusjon
Defiance er et spennende prosjekt om ikke annet. Jeg kan klart se hvordan TV-serien vil påvirke spill-universet, men hvordan det skal foregå den andre veien er jeg langt mer skeptisk til. Den første sesongen av serien er jo allerede spilt inn, og de handlingene man får ta del i vil neppe ha noen ordentlig innflytelse på hva, hvem eller hvordan når det hele ankommer din lokale TV-kanal, hvis serien i det hele tatt kommer til Norge.
Som et rent spill fungerer Defiance bra, selv om skytingen, fiendene og San Francisco sett over ett mangler det lille ekstra. Det er for all del gøy å kaste seg på firehjulingen, suse nedover en skråning, kjøre over en mutant, for deretter å bli usynlig og skyte enda to i bakhodet, men som et massivt nettbasert rollespill er det ikke alltid så enkelt å utføre disse handlingene.
Fiendene er mange og generiske, og oppdragene, som ofte går ut på å drepe, hente eller transportere ting, kan bli kjedelige. De ulike kreftene man kan oppnå, så vel som de mange ulike våpnene, virket derimot interessante, og sammen med en kompisgjeng vil utvilsomt de massive «boss»-kampene kunne by på moro.
Vi fikk se lite av historien i spillet, men om denne fenger og virkelig har en så sterk tilknytning til TV-programmet som lovet kan dette være verdt en titt.
Les også: Kan Firefall bli skytespillenes svar på World of Warcraft?
Les også: Massivt helgeslag i Eve Online
Defiance kommer i salg 2. april til Xbox 360, PlayStation 3 og PC. TV-serien sparkes på sin side i gang 15. april, men for øyeblikket er det ingen planer om visning på norske skjermer.
