En av de store kritikkene mot rosabloggene i sin tid var dannelsen av parasosiale forhold. Rosabloggeren ble ikke bare et slags motemagasin eller lignende. Hun (oftest hun) ble storesøsteren din. Bestevenninnen på skjermen.
Hun ga råd og viste deg livet sitt. Noen ganger med et lite glimt av relaterbar sårbarhet som menneskeliggjorde henne. Hun hadde produkter hun anbefalte, ting i interiøret, og simpelthen elsket dette krølljernet. Hun er ikke bare en modell i reklamen i ukebladet. Hun er en person du kjenner.
Hun svarer deg i kommentarfeltet. Dere har kontakt. Dere er liksom en liten gjeng rundt henne.
Parasosiale forhold er ensidige vennskap. Du kjenner den andre deltageren, men hen vet ikke at du eksisterer. Eller kjenner kanskje brukernavnet ditt vagt. Men du vet alt om hen. Favorittfarge, strev under graviditeten, treningsregime og dertil kosthold. Du vet hva hen kjøper. Det startet med kjendiser som var langt fjernere fra deg og hverdagen din. Mekanismen funker også om du er skikkelig fan av Tom Cruise.
Men nettplattformer har rendyrket denne effekten ved å gi deg noe tilbake. Litt kontakt. Litt svar.
Alle dere som fnyser av folka rundt de råsa influencerne men har en favoritt-streamer på Twitch har litt kognitiv dissonans her.
Gamingstreamerne har sponsoravtaler med hardware-selskaper, bygger «communities» rundt sin offentlige persona. Å være kammeraten din er de største streamernes jobb. De lever av at dere er dus, at du kjenner dem litt. Selv om du sier til deg selv at det bare er den bra spillinga du liker. Den bra spillinga på et Razer-tastatur. Det var jo det rosabloggerne solgte også. Bra interiør, fine matpakker til barna og kostholdstips. Som de tok disse kosttilskuddene for, helt tilfeldigvis. Rabattkode her.
Hvorfor donerte jeg en gang en ganske betydelig sum for meg å være til en av mine favoritt-streamere: «Quill18»? Var det fordi han hadde lært meg noen tricks i Civ og Banished? At jeg strengt tatt er ideologisk mot at folk skal jobbe gratis? Eller var det fordi når man ser på streamen så føler man seg en del av en bitteliten subkultur?
Vi kjenner fyren. Og det er meninga.
Han gjør det kanskje ikke kalkulert (eller gjør han det?), men mannen har et BRAND. Og brandet er å være likandes.
Det er en sjangerkunnskap om merkevaregjenkjennelse her. Dette er en «voksenstreamer» som ikke skriker eller drar groviser. Han må være munter på kommando faste dager i uka og huske på å dra sine internvitser om Belgia. Ta på seg hatten han alltid har på seg når han spiller visse spill. Har et «whisky og sjokolade-fond» du kan donere til der donasjonene nok langt overskrider den reelle kostnaden av whiske- og sjokolade-utgiftene. For å skape nærhet til følgerne gir han karakterer i spillene sine navn etter dem ved å bruke en randomisert liste.
Mannen nevner kona sånn innimellom. Hun er en del av det lille universet og har en rolle som moderator i «communitiet» (og svigermor streamer selv). Ekteskapet deres er en del av merkevaren.
Han med kona eller den lykkelige kjæresten har selvfølgelig en motpart i de som lever av å være smått sexidoler. Om en del av jobben din er at noen skal forelske seg litt i deg kan du aldri ha en kjæreste offentlig. I Korea har Kpop-idolene ofte en «girlfriend clause» som hindrer dem fra å ha kjærester.
En parallell er de ansatte i matlagingskanalen Bon Appetit på YouTube før den falt sammen i drama under korona. De som lagde maten gjorde det i samme kjøkken og vi så dem snakke med hverandre, dra vitser som det gjentatte hatet mot å temperere sjokolade. Men i det minste hadde de hele publiseringshuset Condé Nast, eieren av merket Bon Appetit, bak seg. Videoredigerere, noen som betalte for ingredienser og kjøkkenet. Det er det ikke alle som har.
Dette er hardt arbeid, og ikke bare på videofronten. Innholdsskapere på YouTube og Twitch er drastisk overarbeidet og driver ofte hele businessen selv frem til de når et visst nivå og kan ansette noen til å redigere, fikse lyd, arrangere kalender - og skaffe seg manager.
Ikke alle klarer det. Kyle fra Door Monster, en gaming-sketsj-kanal med en ganske stor følgerskare, en god del Patreons og jevnlig spons fra Paradox annonserte torsdag på Patreon at han ga opp å jobbe med videoinnhold fulltid. Han har fått en jobb på supermarkedskjeden Target.
Men det er ikke bare at de sitter alene med redigering, publiseringsplaner, branding – og at de kan miste levebrødet om de blir syke. Dette er hardt emosjonelt arbeid. Vi er nær en ekte person som må være performativt vennen vår. Knytte bånd. Trekke på sin runde persona. Flere ganger i uka. Det er ekstremversjonen av kundeservice.
Selv om man har kranglet med kona, må han som har kona med på laget og i merkevaren være lykkelig på mandag og onsdag.
Det var dette som gjorde at the Try Guys mistet et medlem på grunn av hans utroskap. Det var ikke bare moralismen, det var at det ødela merkevaren. Medlemmet som tråkket over grensa hadde markedsført seg som han med det gode forholdet: Han var «The wife guy».
Samme jobb finner vi for øvrig på OnlyFans, der det ikke bare er det erotiske innholdet som er tjenesten, men noen som svarer deg. Noen ekte med sosiale medier-plattformer og merkevarebygging. Og … Litt kontakt. Camgirls/boys/annet har chatter på plattformene sine med vitsing og smiling. Det er ikke rart at det er penger i det.
Her tror jeg fremdeles vi kan slå AI-en. Den kan skrive og tegne og krangle med oss. Men det er noe dypt menneskelig ved å ville ha en ekte venn. Litt menneskelig samhandling som ikke bare er overfladisk og transaksjonell, selv om den egentlig er det. Selv om vi vet godt det er jobben til de vi ser og støtter med litt patreon eller en slant på Twitch.
Vi legger igjen en kommentar. Blir med på Reddit-forumet til matlagingskanalen. Hopper inn i Discord-en til streameren.
Vi ler av internvitsene og gimmickene fordi den er noe bare vi som er kompis med streameren skjønner. Det er mellom oss, right? Vi kompiser. Sammen. Jeg støtter din Patreon, tross alt.
