Det var mange som rynket på nesen da Visceral Games uttalte at de skulle lage et spill basert på Dante Alighieris klassiker Den guddommelige komedie. På bakgrunn av den kanskje noe uventede suksessen til Dead Space lot man likevel tvilen komme EA-utvikleren til gode. Oppgaven virket svært ambisiøs, men var det egentlig et sjansespill, eller var det iskald kalkulering fra erfarne spilldesignere?
Jeg trår inn i skoene til Dante som har vært en tur i det hellige land for å gjenerobre Jerusalem. I god korstogsstil begår han en rekke synder på veien, og dette får fatale følger. Når han kommer hjem har hans kjære Beatrice inngått et veddemål med selveste Lucifer og på bakgrunn av dette blir hun dratt ned i det dypeste Helvete. Dante kan ikke leve med skyldfølelsen over at hans handlinger har sendt hans elskede til evig fordømmelse, så han pakker sekken og legger ut på ferden til helvetes dypeste avgrunn.
La fare alle håp, den som trer inn
I det øyeblikket jeg får kontroll over Dante vet jeg umiddelbart hvordan kontrollene fungerer. Ikke nødvendigvis fordi de er ekstremt intuitive, mer fordi jeg sitter med en følelse av å ha gjort dette før. X-knappen for å hoppe, firkant for kjappe angrep, trekant for kraftige angrep, og sirkel for avstandsangrep. Allerede nå skjønner jeg at det blir mye firkanttrykking fremover, og etter hvert som en får fiender sendt mot seg får man dette bekreftet. Med andre ord, kontrollsystemet er gjennomprøvd og fungerer.
Jeg opplever straks den samme kjente følelsen når jeg skjønner hvordan spillmekanikken fungerer. Like mengder knappetrykking, klatring og hopping på plattformer fører meg frem til den gode gamle spaken du må dra i for å komme deg videre til neste område. På slutten av hvert nivå venter en "boss" som må bekjempes, gjerne med en rekke "Quick time events". Disse gjør at jeg blir for opptatt med å følge med på hvilken knapp jeg skal trykke på til at jeg egentlig får opplevd de tidvis spektakulere kampscenene som utfolder seg.
Den kjente spillmekanikken er riktig nok kryddret med at Dante har muligheten til å være snill eller slem, eller "holy" og "unholy" som det heter i spillet. Følger man den ene eller den andre stien vil man kunne låse opp nye angrepsformer. Kanskje ikke spesielt innovativt, men skal man bebreide en utvikler for å kjøre i den trygge løypa? Kanskje.
Ingen pølsefest hos Lucifer
Et område som muligens ikke er fullt så trygt er Visceral Games' forsøk på å være provoserende. De søker å utfordre grensene på hva man kan inkludere i et spill, og hva som blir for støtende og vulgært for spillerne. Et prisverdig forsøk, men det blir likevel litt platt. Spillet har nok voldelige drapsanimasjoner til å holde året ut, men dette er da ikke noe nytt for en erfaren spiller.
Derimot er det modig av et amerikansk firma å utfordre vårt syn på seksuelt innhold i et spill. Dette forsøket når desverre heller ikke så høyt, da Viscerals egne grenser blir helt åpenbare. Pupper er tydeligvis helt ok, men ingenting under beltestedet skal vises. Når denne grensen blir så klar, da hjelper det ikke å fortsette å kaste pupper etter meg gjennom hele spillet. Jeg mener ikke nødvendigvis at Dante's Inferno hadde blitt et bedre spill ved å flashe en phallos i ny og og ned, men dersom målet først og fremst er å provosere må man litt lenger ned på snuskeskalaen for å få en reaksjon fra dagens desensitiverte spillere.
En mann, en skjebne, ingen kildehenvisninger
Da jeg sist pratet med Jonathan Knight (produsent på Dante's Inferno) forsikret han meg om at de hadde vært tro mot kildematerialet. Dette skulle inkludere både gjengivelsen av Helvete, men også karakteren Dante. Når det gjelder protagonisten har de skutt skivebom. Det er lite å spore av Dante Alighieri i spillets muskuløse krigsveteran som denger livskiten ut av demoner med ljåen han har tatt fra "mannen med ljåen" (nå bare en død mann). Man får desverre lite sympati med hovedpersonen og historien engasjerer dermed ikke.
Det som derimot er interessant er å se artistene i Visceral Games gjengi Dantes visjon av Helvete. Selv om de ulike nivåene rent mekansik er ganske kjedelig designet, er de estetisk fasinerende. Stor skala og et enormt detaljefokus gjør at det blir mer spennende å se hva som skjer i bakgrunnen, enn å fokusere på Dantes fiender som kommer stormende mot ham med mord i blikket. Tidvis klarer utviklerne også å skape den episke følelsen i det protagonisten ødelegger og river ned de enorme konstruksjonene som utgjør helvetes ni sirkler.
Selv om historien er lite interessant, fungerer den godt utprøvde fortellermetoden. Gjennom spillet er det hele tiden biter som mangler for at du skal skjønne hva som egentlig foregår. Dante har havnet opp i noe som er høyt over hans egen forståelsesevne. Vi får servert disse bitene en etter en gjennom forskjellige "cutscenes". Spesielt godt likte jeg de tegneserieinspirerte klippene som viser Dantes handlinger fra korstogene.
Konklusjon
Dantes Inferno er et actionspill som holdes på trygg og velpløyd grunn av utviklerne fra første stund. Det er på ingen måte dårlig, men det føles likevel som om vi har gått ned denne stien litt for mange ganger tidligere. Liker du storslåtte actioneventyr så er definitivt dette spillet verdt din tid, bare ikke forvent å oppleve noe radikalt nytt som du ikke ikke allerede har erfart.
Spillets styrke ligger i estetikken hvor kunsterne har fått frie tøyler til å gjenskape Dantes visjon av Helvete, med sine egne kreative invendinger. Omgivelsene er, som seg hør og bør, nydelige, groteske, storslåtte og horrible på en gang, og hvis det er en ting jeg sitter igjen med etter å ha hakket og slaktet meg gjennom Helvete så må det være at utsikten var bra.
Når utviklerne valgte Den gudommelige komedie som bakgrunn for Dante's Inferno visste de hva de gjorde. Dantes verk er nærmest en oppskrift for et spill og denne følger Visceral Games opp med kjent og solid gameplay. Fordi at spillbarheten er så kjent føles reisen til helvete mer som en togtur, enn en blodig kamp for å redde sin elskede fra evig lidelse. I så måte har kanskje utviklerne, om noe ufrivillig, lykkes i å gjenskape den første del av Den gudommelige komedie som i bunn og grunn er en oppdagelsesferd gjennom Helvete.
Dante's Inferno er tilgjengelig på Xbox 360, Playstation 3 og Playstation Portable. Spillet er testet på Playstation 3.
