Det er mulig å argumentere for at CDProjekt Red vant showet da Keanu Reeves kom ut på scenen under Microsofts konferanse med sin grenseløse sjarm. Men vi er ikke her for å utelukkende prate om Keanue Reeves. Cyberpunk 2077 slippes tidlig neste år, og vi har fått en sniktitt på hva det enorme spillet har å by på.
Night City
Forrige gang vi ble vist Night City, mega-byen i Cyberpunk 2077, var det en vakker og fargerik del av byen vi ble vist. Skyskrapere med neon-lys og kule biler fantes i fleng, og en blå og solfylt himmel dekket horisonten – i det minste det man kunne se av den. Under E3 ble vi vist en annen del av NC; en falleferdig og fattig bydel kjent som Pacifica. Navnet er nokså fancy, og det er det en grunn til.
Pacifica var ment som et strandparadis for de rike og kjente, men et økonomisk krakk og nedgangstider førte til at de velstående investorene kuttet pengeinnsprøytingen i siste liten. Dette la grunnlaget for en bydel hvor massive leilighetskomplekser står tomme og uferdige, enorme kjøpesentre forlatt, og voldelige og rivaliserende gjenger som overtok gatene.
Selv om en del i Cyberpunk minner om aspekter ved utviklerens forrige spill, The Witcher 3, er dette likevel noe fullstendig annerledes. Et dypt mulighetenes nivåtre, valgmuligheter i dialog, enestående stemmeskuespill og en vakker verden er alle likheter jeg kan nevne på stående fot, men på overflaten er alt forandret. Cyberpunk 2077 foregår utelukkende i førsteperson, som blant annet betyr at nøye regisserte mellomsekvenser hvor spilleren mister kontroll over kameraet, er borte. I det hele tatt minnet det vi fikk se om GTA V etter førstepersonsmodus-tillegget, hvor man går rundt i en enorm by i vakre omgivelser. Og kanskje er det ikke så rart Night City minner om Los Angeles (eller Los Santos, da), for NC er faktisk ment å ligge et sted mellom LA og San Fransisco.
En annen enorm endring er at du skaper din egen figur i Cyberpunk 2077. Riktignok, uansett hvem du skaper – og være det mann eller dame – vil navnet ditt bli «V». Kort og greit. Let’s go.
Det du imidlertid ikke kan endre, er at John Silverhand – spilt av selveste Keanu Reeves – er med deg så godt som hele veien. Silverhand følger deg som et slags cyber-gjenferd, og dukker opp i tide og utide for å kommentere hendelser og kanskje også gi tips og ros. I demoen tok han for eksempel tempen på en litt skummel situasjon, og er sånn med på å lage kul stemning.
SE OGSÅ: Alt vi har skrevet om Cyberpunk 2077 »
Gjenger i kamp
Presentasjonen tok for seg et oppdrag hvor V må hjelpe en av de mektige gjengene i Pacifica. Voodoo-gjengen består av utmerkede hackere, som er i konflikt med en annen, voldeligere gruppe kjent som Animals. Dette gjør V for å få møte lederen av hacker-gruppen, som kanskje sitter på et svar knyttet til en mystisk chip V har innebygget.
For å få innpass med gruppen må V imidlertid gi en av lederne der, Placide, tilgang til «hjernen» i systemet hennes/hans, noe som virker skummelt å risikere ettersom de da blant annet kan få tilgang til det du både hører og ser. Dette er noe vi antar kan skje på flere steder og til forskjellige tider, og man hadde faktisk mulighet til å trekke hånden til seg og avslå. Dette ville nok medført at vi ikke fikk tilgang til det vi ønsket oss eller måtte ha funnet en annen vei, men at alternativene er mange tyder på at CDPR tar jobben sin seriøst.
Det som var ekstra spennende var at valgalternativene var avhengig av hvilken «figur-build» vi hadde laget oss, altså hvilke egenskaper figuren vår kunne skryte av etter å ha brukt opp nivå-poeng. Designet er naturligvis annerledes, men nivåtreet minner en del om det i The Witcher 3 med tanke på at man kan velge å investere i visse egenskaper fremfor andre, blant annet styrke, hackeregenskaper og lignende. En supersterk V kan for eksempel åpne sperrede dører med bare nevene, mens en smart hacker vil kunne ta over fiendens hjerner, og blant annet få dem til å skyte seg selv. Igjen, mulighetene virker endeløse.
Så mange muligheter
Cyberpunk 2077 er også et skytespill, selv om du strengt tatt aldri trenger å løsne et skudd. Vår V ble blant annet utstyrt med et automatvåpen, men siden vi ikke fikk holde i kontrolleren selv er det vanskelig å si noe om hvordan skytefølelsen er. Området man skulle innta snek vi oss inn i, selv om man også kunne entre bygget Rambo-style. Det er naturligvis ikke noe nytt i spillbransjen, men det var igjen mulighetene man fikk underveis som gjorde forskjellen. V kunne benytte seg av søppeltømmere for å kvitte seg med døde eller bevistløse fiender, omprogrammere treningsstasjoner i en gymsal til å fjerne vekte-holderne og skvise til døde de som trente, og tvinge en robot – som i utgangspunktet bokset vennlig mot sin sparringspartner – til å ta i ekstra hardt og drepe den uanende gangbangeren.
Det eneste som var litt kjedelig å se var at nærkamp ikke virket så dypt som jeg skulle ønsket. Vi ble fortalt at en veldig sterk figur kan bære tyngre slagvåpen og svinge enklere og enklere jo sterkere man er, men å slå til en fiende i fleisen fungerte på tilnærmet samme måte som i alle andre førstepersonsspill – trolig et enkelt klikk på spaken som setter i gang en enkel slag-animasjon. Det var nok imidlertid også det kjedeligste med demoen, som jo kan sies å love godt.
Vel inne på senteret møtte vi på en dame med implantater som gjorde henne supersterk. Det var likevel én hake. En container på ryggen gjorde henne nærmest superrask og fjernet smertesensorene hennes, og å kjempe mot henne i den tilstanden var ikke akkurat et alternativ. Det ble derfor om å gjøre å ødelegge denne kjernen, for så å kvitte seg med resten av dama. Etter en intens kamp, med skjermer og flater som stakk opp av bakken som gjorde det vanskeligere å orientere seg før kvinne-hulken mælte en mega-slegge gjennom skjermen og rett mot oss, endte vi opp som seierherren.
Uten å si for mye gikk ikke alt etter planen, og til sist endte vi opp med å konfrontere en mot-hacker som jobbet for cyber-politiet i Night City. Han lovte oss at han kunne gi oss mer penger enn det gjengen vi jobbet for kunne. Med ett stod vi overfor et vanskelig valg; skulle vi skifte side, eller forbli trofast til gjengen?
Mot slutten sto vi til slutt ansikt til ansikt med personen vi opprinnelig hadde ønsket å møte, og hun kunne fortelle noe veldig hemmelig. Det befinner seg en helt annen og nærmest uendelig verden i cyberspace, med en mystisk kraft som forsøkte å presse seg gjennom en digital mur kjent som «the black wall».
Konklusjon
Det var herlig å få bekreftet at ting ser ut til å gå som smurt med Cyberpunk 2077. Selv den skitne og falleferdige delen av Night City ser aldeles nydelig ut, og minner om en noe dystopisk utgave av Los Angeles hvor det meste er mulig hvis du har motet og midlene til å gjennomføre det. Mulighetene knyttet til nivåoppgraderinger, dialog- og fortellings-alternativer og fremgangsmåte er svært mange, og jeg tror Keanue Reeves selv sa det best i et nylig intervju: «It’s kinda like not just choose your own ending, but choose your own path». Vi er ekstremt spente på å se mer av V, Night City, og sist, men ikke minst, John Silverhand når spillet omsider slippes i april neste år.
