Du står på en liten ås og skuer utover de grønne engene foran skogen. Bak deg står flere tusen menn rustet til kamp. De ser opp til deg, og stoler på at du har motet og kløkten til å lede dem gjennom denne dagen og trygt hjem til familiene sine i Roma. Nå må all nervøsitet legges til side, og selv om barbarene som tyter ut av skogen er dobbelt så mange, kan du ikke vise svakhet nå. Det er din jobb å sørge for at når kampen er over, og engene er malt røde med blod, er det dine menn og ikke fiendens som står oppreist og priser Mars for den skjønne duften av seier.
Tro mot tradisjonen
Det er vanskelig å ikke la seg rive med i de pompøse og krigsforherligende scenene vi kjenner så godt fra før. Total War-serien er tilbake, og etter at Creative Assembly tidligere laget oppfølgere til både Shogun og Medieval er det nå Rome II som skal føye seg inn i Total War-historien. Spillserien er kjent for å være grundig historisk gjennomarbeidet, og ikke minst for de fantastiske, storslåtte kampene som utspiller seg i vakre omgivelser. Total War: Rome II følger godt opp den tradisjonen.
Har du spilt tidligere spill i serien vil du kunne hoppe rett inn i moroa. Du kan velge å spille et lite knippe historiske slag, sette opp egne kamper både for flerspiller eller alene, og selvsagt også kaste deg inn i den store kampanjen. Det er denne modusen som har gjort serien så populær, og som gir en kontekst til de store slagmarksfeidene.
Her tar du først kontroll over en stat. Du får et lite knippe å velge i, blant dem er Roma, Karthago, noen nordligere barbarstater, noen østlige steppeland, samt etterkommerne av Alexander den stores rike. Det er også sluppet en utvidelsespakke som gir tilgang på greske bystater. En del av statene lar deg så velge en intern fraksjon du representerer. I Roma kan du eksempelvis velge å støte Julia-klanen som Julius Cæsar historisk sett representerte. Disse fraksjonene vil strides seg imellom, og du må hele tiden passe på at din fraksjon ikke faller utenfor i det interne politiske spillet.
Det er positivt at de ulike statene fremstår som veldig ulike. Ikke bare starter de på forskjellige steder, men de har krigere og bonuser som er unike for sin kultur. De har også egne bygninger, og egne strukturer for hvordan bygninger oppgraderes og henger sammen. Dette, kombinert med at de ulike statene står ovenfor ganske forskjellige utfordringer, gjør at gjenspillingsverdien er ganske høy.
Gøyal imperieutvikling
Administrasjon av ditt ekspanderende imperium er en stor del av spillet. Dette styrer du ute på verdenskartet, som er større enn det var i Shogun 2, og ikke fragmentert slik det var i Empire. Hver by har et tilhørende område rundt seg, og de ulike byene er gruppert inn i spesifikke provinser. Klarer du å ta kontroll over alle byene i en provins vil det kunne gi deg ulike bonuser. Som alltid er det en fin balansegang mellom å holde innbyggerne lykkelige, og å samle inn skatter. Denne balansen fungerer fint og det å utvikle byene dine, og tilpasse nylig erobrede bosetninger inn i imperiet ditt er underholdende nok i seg selv.
Hver by har et sett med bygninger som kan oppgraderes og utvides. Man låser opp nye utvidelser gjennom forskning, og hver gang du bygger på eller utvider en by vil du kunne se at den utvikler seg på verdenskartet. Creative Assembly har fjernet den gamle ordningen hvor du så et bilde av hver enkel bygning og kunne klikke på den for å få informasjon. Nå er alle bygninger i stedet representert ved kvadratiske ikoner, og selv om jeg umiddelbart savnet den grafiske representasjonen av bygningene tok det meg få minutter å innse at det nye systemet er mye mer effektivt.
I tillegg til å oppgradere byer og flytte rundt på troppene dine blir også agenter viktige brikker i kampen om verdensdominansen. Rome II har tre typer agenter å velge mellom – spionen, diplomaten, og krigeren. Disse kan på forskjellige måter styrke dine byer eller hemme fienden sine. De kan også rydde fiendtlige generaler og agenter av veien, og det virker som at de tre agenttypene er satt opp i et slags stein, saks, papir-system for å avgjøre hvem som er mest effektiv mot hvem. Agentene gir en ekstra dimensjon til spillet, men det hadde vært fint om man hadde flere typer agenter, og at de skilte seg mer fra hverandre enn de gjør i dag.
Til slagmarken!
Det som virkelig gjør at Total War-serien skiller seg ut fra sine konkurrenter er kampene på slagmarken. Når store styrker bestående av en rekke ulike typer krigere smeller sammen er det et nydelig skue som ingen andre spill kan sammenlikne seg med. Rome II ser enda bedre ut enn tidligere, og i kampene kan man aktivere et «filmatisk kamera» som fokuserer på en av dine krigerenheter, fjerner menyene, og lar deg beskue det blodige spetakkelet som utarter seg foran deg.
Omgivelsene du sloss i er også mye mer varierte enn tidligere. Denne gangen har Europa mye mer bakker, fjell og daler, og i tillegg til å se pent ut har landskapets utforming også en betydelig taktisk betydning i spillet. Sjøkampene har blitt mer actionpregede og dermed mer underholdende enn tidligere. Ofte ender du opp i et slag som involverer kamp både på land og på sjøen. Da blir det mye å holde styr på, men det fungerer bra og sjøstyrkene dine kan dra båtene på land og komme sine landsbrødre til unnsetning om nødvendig.
Den store variasjonen av krigere og hvilke egenskaper og formasjoner de har, kombinert med det varierende terrenget gjør at kampene for det meste er svært underholdende og lite repetitive. Her opplever man også forskjellen på de ulike spillbare statene da de romerske hærene har sin styrke i et sterkt infanteri, mens det partiske imperiet har et klart fokus på kamp fra hesteryggen. Dette gjør naturligvis at man må endre taktikken utifra hvilke styrker man har tilgjengelig.
Mye teknisk kluss
Hvis vi prater om spilldesign alene så er Rome II et særdeles godt spill. Det er svært underholdende og leverer oppimot det aller beste Total War-serien noen gang har prestert. Dessverre opplevde jeg veldig mye teknisk kluss som i stor grad påvirket min spillopplevelse i negativ retning. Tidvis går spillet helt knirkefritt, men plutselig faller bildefrekvensen, spillet hakker, og jeg måtte flere ganger lagre og gå ut av spillet for så å gå inn igjen og fortsette. I tillegg opplevde jeg at spillet krasjet og kastet meg tilbake til Windows.
Utfordringene til utviklerteamet bak Rome II stopper heller ikke der. Den kunstige intelligensen på slagmarken trenger å få en overhaling. Enkelte kamper kan man vinne rett å slett ved at fienden ikke gjør noen ting, som da min ene krigerenhet stod på en liten bakketopp og fienden valgte å bare stå og se på den til tida rant ut.
Ute på verdenskartet forekom det at hærene mine valgte noen veldig pussige ruter for å komme seg dit de skulle. Man blir lett irritert når de tar en lengre rute noe som kan være svært avgjørende hvis en fiendtlige hær da slipper forbi. Når flere hærer er i nærheten av hverandre skal de også kobles sammen dersom de blir utfordret av en hær. Likevel hendte det et par ganger at en stor hær stod like utenfor byen min, og fienden marsjerte rett forbi dem og tok byen mens hovedstyrken min praktisk talt satt på bymuren og så på.
Et annet problem er ventetiden mellom turene. Selv om du velger bort muligheten til å se fiendenes enheter bevege seg tar det fortsatt svært lang tid mellom hver gang det er din tur. Ofte går din egen runde ganske kjapt, spesielt hvis du ikke skal inn i noen kamper, og da ender du gjerne opp med at du spiller i 30 sekunder, må vente i 3 minutter, og så får spille i 30 sekunder igjen. Dette er svært frustrerende og det gjør at man blir sittende å spille Candy Crush Saga på mobiltelefonen i mellomtida. Det er ikke et godt tegn for et spill.
Til slutt er det også noe som skurrer veldig med agentene. De ulike handlingene de prøver seg på har en prosentsats for hvor stor sjanse det er for å lykkes. Noen av disse lykkes aldri selv om man angivelig har 95% sjanse for å få det til. Andre lykkes svært ofte selv om man har oddsene mot seg.
Det er ingen tvil om at det er et rått og lekkert spill, men under panseret er det ting som skurrer. Håpet må være at de store utfordringene ikke handler om designet, men om tekniske ting som utviklerne muligens kan fikse gjennom en del justeringer. Creative Assembly ser ut til å ta disse problemene på alvor og har lovet månedlige oppdateringer for å fikse opp i ting. Jeg håper at de lykkes med dette for jeg har virkelig lyst til å spille mye mer av Rome II, men disse tingene må det rettes opp i.
Konklusjon
Som forventet leverer Creative Assembly et storslått strategispill med nok pomp og prakt til å gjøre selv den mest fredselskende pasifist til en blodtørstig sabelrisler. Kampene på slagmarken er nydelige å se på, holder et svært høyt taktisk nivå, og inneholder så mye underholdning og dramatikk at du står i umiddelbar fare for å gå tom for popkorn
Selv om også den administrative delen av imperiebyggingen har blitt bedre, holdes spillet tilbake av en rekke tekniske problemer. Spillet krasjer, den kunstige intelligensen svikter, og det virker rett og slett som om det er enkelte deler av spillet som ikke er testet grundig nok før det ble sluppet ut.
Jeg håper og tror at veldig mye av problemene kan fikses opp i etter hvert gjennom nedlastbare oppdateringer. Da kan vi kanskje få låse opp det store potensialet som ligger i Total War: Rome II. Jeg vil anbefale å vente litt med spillet til de eventuelt får ordnet opp i problemene, for slik som det fremstår i skrivende stund har det graverende feil som ødelegger opplevelsen.
Les også: En grundig titt på Total War-seriens historie
Les også: Anmeldelse av Rome: Total War
