Raskt hektet
Du blir avhengig av friheten, glad i den. Det merket jeg da jeg spilte «normale» skytespill etter Bulletstorm, det var rett og slett rart ikke å ha den samme friheten i kamp. Et eksempel kom i det ellers glitrende Singularity, som jeg endelig har fått tid til å spille. Her møtte jeg en fiende på kanten av et hustak, og mitt første instinkt var selvsagt å sparke ham over rekka. Det føltes merkelig tomt når det gikk opp for meg at mitt eneste valg var å skyte ham. Akkurat denne følelsen vil People Can Fly oppnå, og de har lykkes til gangs.
I tillegg til spark og sklitakling, får du også tilgang til en slags elektronisk lasso etter hvert. Denne kan du bruke til å dra fiender og objekter mot deg, for så å bruke dem som du vil. Dermed blir dybden i kampene enda mer merkbar. Du kan blant annet hente inn eksplosive tønner med lassoen, sparka tønna ut i retning fiendene, for så å skyte tønna slik at den sprenger slemmingene i fillebiter. Herlig!
Med oppgraderinger kan både lassoen og de ulike skytevåpnene forbedres slik at det blir flere muligheter for unike angrep. Slik som ett der alle fiendene i området slynges opp i en vektløs tilstand høyt til værs. Slike øyeblikk gir begrepet leirdueskyting en helt ny definisjon.
Du skal være offensiv og leken i Bulletstorm, derfor har man aldri noe fokus på slikt som å ta dekning og å gjemme seg. Systemet for dekning er faktisk ganske slapt, men når du tåler så mye som Grayson Hunt er ikke det så farlig. Det er også verdt å merke seg at fiendene tåler massevis av «vanlige» skudd, så du lokkes til å være kreativ. Vanlige drap i dette spillet er rett og slett kjedelig.
Minneverdig arsenal
Likevel er det ikke alltid poengene synes like viktige, takket være et par våpen som er blant spillhistoriens beste. Selv om vi har sett det før, går snikskytterrifla med styrbare kuler aldri av moten. I Bulletstorm blir denne ekstra interessant, siden fiendene prøver å komme seg unna prosjektilet i sakte film. Det er både utfordrende og moro å få til et hodeskudd med masse hinder i kulebanen og et bevegelig mål.
Min absolutte favoritt, som også ble meget viktig å ha tilgang på mot slutten av spillet, er granatkasteren. Denne er langt fra vanlig og kjedelig, siden den skyter ut to granater om gangen som er festet sammen med kjetting. Også her er det moro å kunne eksperimentere. Siden granatene ikke detonerer før du trykker én gang til på knappen, kan du for eksempel kappe av hoder med kjettingen eller sparke fyren med granatene rundt seg mot en fiendebande og få til angrepet «Homing Missile». Som sagt, mulighetene er nærmest endeløse.
Selv om det kan virke fristende, har ikke People Can Fly med en lokal samarbeidsmodus i Bulletstorm. De eksperimenterte med det, men fikk aldri samarbeid til å fungere skikkelig i den historiedrevne enspillerdelen – det ble liksom for mye intern konkurranse.
Vi har imidlertid testet samarbeid over nett. I «Anarchy Mode» må nemlig et lag av spillere samarbeide for å oppnå faste poengsummer på et mindre kartområde. Det betyr at man må utføre elementene i et «Skillshot» sammen, og kommunikasjon er alfa og omega! Det er ustyrtelig morsomt å spille mot stadig økende bølger av fiender på et velsmurt lag – men også vel så frustrerende når noe tuller og gjør alt på egen hånd. Uten samarbeid kommer man nemlig ingen vei i denne modusen. Nå er det bare 20 bølger å kjempe mot, og det er usikkert hvor interessant modusen blir etter å ha kommet seg igjennom første gang.
Den andre modusen vi fikk testet var «Echo»-modusen. Her har man trukket ut deler av enspillerbiten, og spilleren får muligheten til å skaffe seg selv en så høy poengsum som mulig. Akkurat dette minner mye om demoen som kom ut for litt siden. Hele poenget er å vise verden hvem som er best på de utvalgte seksjonene – hvem som har klart flest poeng. Her trenger man ikke nødvendigvis å konkurrere mot verdens beste, men også mot venner og kjente. Denne modusen er farlig avhengighetsdannende.
Konklusjon
Det er ikke alle utviklere som lykkes omtrent 100 prosent med det de prøver på, og at spillet samtidig fenger så utrolig bra som Bulletstorm. De mange utsettelsene til tross, People Can Fly (i samarbeid med Epic) skal ha all mulig honnør for det ferdige produktet. Dette er noe av det morsomste og mest friske innen skytespillsjangeren på årevis. Humoren sitter som et skudd, og kampene går kjapt fra statistrollen til å bli selve stjerna i showet.
Konseptet «Skillshot» er det som definerer Bulletstorm, og du skal være kreativ med hvordan du kvitter deg med fiendene. De mange fantastiske angrepene gir igjen poeng, som kan brukes til å oppgradere både våpen og utstyr. Hele kampanjen igjennom dukker det stadig opp nye måter å få stadig mer poeng på, og gliset blir bare bredere og bredere. Vi vil bare ha mer Bulletstorm! Og det kommer. Stol på meg, dette blir stort!
Bulletstorm kommer til Xbox 360, PlayStation 3 og PC torsdag 24. februar. Denne anmeldelsen er basert på gjennomspilling hos Electronic Arts. Reise og opphold er betalt av utgiver.
