Brilliant slåss-system
Slåssingen i Buffy the Vampire Slayer er verdt å nevne av to grunner: det opptar 99% av spillet, og det er særdeles flott gjennomført. Slåssingen er usedvanlig dynamisk, og den ser rykende flott ut. Du begynner spillet med kun en håndfull forskjellige måter å mose dine motstandere på; slå, sparke og diverse kombinasjoner og varianter av disse to. Etter hvert som spillet går sin gang, vil nye teknikker låse seg opp for deg. F.eks er den første nye teknikken du får en spesiell kombinasjon av hopping og sparking. Spillet forteller deg at hvis du blir omringet av flere fiender på en gang, utfører du en rekke knappekombinasjoner, og du vil hoppe opp i luften, spinne rundt og forhåpentligvis sende krypene til Nirvana. Når en vampyr, eller et eller annet lumsk vesen, kommer mot deg er de som oftest ganske hyperaktive. De slår og sparker helt vilt, og det gjelds å få landet et velplassert spark eller slag. Det ser fryktelig ekte ut når enten du eller dine fiender tar i mot et slag; man blir kastet tilbake, ofte overende og lander bak et bord. Fienden prøver å komme seg på bena igjen, men du er straks på pletten og sparker vedkommende rett i kjeven, og han fyker som en råtten tomat gjennom rommet og rett i veggen. Er du heldig, lander han kanskje på en eller annen spiss gjenstand, som penetrerer hjertet hans.
Du må nemlig spidde vampyrene rett gjennom hjertet med en gjenstand av tre, for å drepe dem. Verken kniver eller jernstenger hjelper; kun godt gammeldags tre. Når du har lagt en vampyr i bakken må du straks stikke noe gjennom hjertet på vedkommende. Da skjer det, akkurat som i serien; liket forsvinner og blir til støv. Dette ser skikkelig pent, for ikke å si ekte ut, og er fullstendig likt effektene i serien. Straks dette er gjort kommer det en flyvende ball, enten rød eller blå mot deg og finner sitt hvile inne i deg. De røde gir deg mer helse, og de blå gir deg såkalt "slayer-power". Dette trenger du for å utføre noen av de slåss-teknikkene i spillet. Og hver gang sier Buffy det samme gamle; "Ah, I feel like a new slayer again". Dette med gjentakende kommentarer kommer jeg tilbake til. Det finnes et par forskjellige våpen i spillet. Du kan f.eks. plukke opp en rake som du kan slå fiende dine med, eller hva med en biljard-kø som du kan spidde dem med? Et våpen som uten tvil vil komme godt med er armbrøsten som skyter tre-piler. Dette er en slags primitiv sniper-rifle, ideell til å ta ut fiender meg på avstand. Ett skudd gjennom hjertet på en intetanende vampyr, og vips, han er ikke mer. Støv er alt som er igjen av slemmingen. Du kan også slå fiender mot gjenstander av tre, og så lenge den treffer dem i hjertet har det akkurat samme effekt.
Atmosfæriske baner og innhold
Banene i Buffy the Vampire Slayer er for det meste gode. De er som de skal være, hverken mer eller mindre. Alle de forskjellige områdene fra serien er nøyaktig modellert. Lys-effektene er plassert med omhu og skaper en mørk, dyster stemning. I det man kryper ned i katakombene, og et vagt lys skyter gjennom sprekkene i taket i det musikken lusker gjennom ørene dine, da er spenningsnivået ganske høyt oppe. Banene er designet slik at du må hoppe litt, klatre opp vegger og slide over jernstenger (en teknikk som er kalt "shimmy") for å ta deg over diverse høyder og flammehav. Banene er egentlig ganske dynamiske. Det brenner i noen rom, dørene er av og til revet av og ligger slengt rundt på gulvet, fiender kan hoppe gjennom vinduene i kjent Resident Evil-stil og vegger kan knuses av en eller annen kraftkar av en vampyr. Joda, monsterne er mange, men ikke vent deg å se for mye variasjon. Det meste er forskjellige varianter av vampyrer, demoner og zombier. Noen av vampyrene er faktisk ganske skremmende; f.eks. en enorm bodybuilder-Vampyr som snakker slaskis til deg og stormer mot deg i samme hastighet som et tog. Da har du egentlig bare lyst til å springe hjem, sminke deg og gå på skoleball med vennene dine.
Noen av banene er ganske gjennomgående scriptet. En av dem begynner f.eks. slik at du er på cheerleader-øvelse i en gymsal på Sunnydale Highschool, da plutselig lyset går ut. Kameraet sviver flittig rundt og fanger opp reaksjonene til de forskjellige figurene. Det holder spillet spennende. Rundt om på banene, blant alle likene og vampyr-effekter, finner du også en del forskjellige gjenstander du kan benytte deg av. Disse gjenstandene forbedrer f.eks. attributtene dine, styrker deg og så videre. Du har også slayer-journalen der du holder styr på alt som skjer, informasjon om noe slåss-teknikker og så videre. Men egentlig er spillet sentrert utelukkende på action, og det er lite som avleder fra dette bortsett fra dialogene som til tide dukker opp, sekvensene mellom banene, og de kortvarige puzzlene. Men dette er langt fra negativt; du føler deg sjeldent mett på action. Hver dør åpner nye overraskelser, og nye fiender å slakte. De scriptede sekvensene holder deg interessert. På et tidspunkt kom jeg inn i et rom hvor jeg fant en mann bak et gitter. Han skrek til meg og ba meg om hjelp i det en demon kom opp bak ham. Han sprang ut og forsvant. Jeg gikk videre og kom ut på en gårdsplass. Der så jeg han igjen springe, med demonen i hælene, mens han skrek at han ikke kunne dø slik som dette. Litt senere fant jeg liket hans liggende å slenge, tydligvis ikke demon-mat, for kroppen var intakt.
