Likevel har spillet mange øyeblikk du vil huske. Spesielt begynnelsen og slutten er rene kraftdemonstrasjoner, hvor humor og spenning krysses med personer du har et forhold til, og det er disse øyeblikkene som gjør Broken Sword: The Sleeping Dragon verdt å spille gjennom. Enkelte scener er faktisk rett og slett rørende, og innen du er gjennom det hele, vil du sitte med et bredt smil, og med en god følelse i brystet. Kameraføringen i mellomsekvenser er dessuten konsistent svært god, og er sammen med musikken med på å dramatisere forløpet på passende vis. For ikke å snakke om humoren, som utdoseres i variable kvanta i spillet, og som på sitt beste er varm, uventet og svært, svært god. Du vil le høyt og hjertelig av Broken Sword: The Sleeping Dragon, og jeg klandrer deg ikke.
I tillegg er også stemmeskuespillet solid. Rolf Saxon er tilbake som George Stobbart, og er ganske enkelt perfekt for jobben. Hans rolige beskrivelser, vittige kommentarer - i det hele tatt - alt han gjør er i den absolutte topp-divisjonen. Nicos stemme denne gangen spilles av en ansatt hos Revolution, og fungerer også tilfredsstillende, om enn litt påtrengende "fransk-sensuell". Jevnt over ellers er det også en mengde gode stemme-roller, selv om enkelte er plagsomt karikerte. Super-skurken Susarro, for eksempel, bringes til liv med passende kynisme.
Til slutt må man også kreditere en del av gåtene her, som er godt uttenkt og godt gjennomført. Det meste er logisk, og ganske lett å skjønne hvordan henger sammen. De litt større gåtene (og da tenker jeg ikke på kasse-dyttingen) er for det meste imponerende satt sammen, og en glede å oppdage. På grunn av den ganske lette vanskelighetsgraden er det lite her som gir den helt store åpenbaringen å gjennomføre, men generelt demonstrerer tanke-maten her hvorfor Revolution burde satset mer på tradisjonell eventyr-spillflyt - det er åpenbart noe de mestrer.
Konklusjon
Broken Sword: The Sleeping Dragon må finne seg i å plassere som seriens svakeste utspill, med mindre elegant gjennomføring og historieoppbygging, på tross av, eller på grunn av, de mer fancy grepene som tas for å fremme det hele. Blant de vanlige samtalene, gåtene og funderingene er det iblandet en god del mer action-orienterte elementer, slik som klippe-henging, hopping, kasse-dytting og sniking - og ingen av disse fungerer godt nok til å tilføre spillet noen særlig mengde spillglede.
Det som fungerer over all forventning, er de to hovedpersonenes nydelige, småsarkastiske humor, og den småpent lyssatte grafikken, som ikke ligner noe annet du har sett. Musikken er av nydelig kaliber, og orkestrerer det hele langt ned i ryggraden. Spillet har videre en god del fin (les: action-tegnefilm-aktig) kameraføring, og karakterene blir i utgangspunktet mer håndfaste når kamera til stadighet kan bevege seg rundt dem. Samtidig er animasjonen slett ikke alltid så god som den bør være, selv om de to hovedpersonene har fått en del flotte scener, og historien er aldri like engasjerende som den er underholdende. Den er klassisk eventyr-materiale, og lukter av Indiana Jones og de tidligere Broken Sword-spillene lang vei. Men den går sjeldent riktig inn i materialet den omtaler, og ender derfor mer som underholdning enn som fascinasjon. Gåtene du støter på i spillet er, med noen få unntak, tilfredsstillende og ganske enkle å finne ut av, noe som i utgangspunktet er bra. Men det bidrar til at spillopplevelsen føles litt grunn.
Spillet har dessuten noen merkelige tekniske særheter, framfor alt all lastingen på konsollversjonene, noe som gjør at Xbox- og PS2-eiere må belage seg på svært mye venting. Den interessante observasjonen er derfor at enda så hardt spillet prøver, på mange vis, å tekkes konsollpublikummet, kan jeg ikke se for meg at dette kan bli en hit blant klodens Halo- eller GTA3-forelskede befolkning. Broken Sword: The Sleeping Dragon er rett og slett så langsomt at det til tider blir litt kjedelig på PS2 og Xbox. Trist, det.
Først og fremst er imidlertid siste utspill i Broken Sword-serien et gledelig bekjentskap. Men det er ikke, i sin nåværende form, eventyrsjangerens framtid, og det er ikke, såvidt jeg kan se, noen klassiker.
