Og enda har jeg ikke nevnt at spillet nekter å la deg hoppe over kutt-scener eller utsagn. Dette er en så grunnleggende design-feil at man ikke kan annet enn å klø seg i hodet over hva Revolution driver med. I utgangspunktet vil man vanligvis ønske å titte gjennom kutt-scenene første gangen, men i de nevnte action-sekvensene må man altså kikke gjennom det hele en gang til hvis man mislykkes. Hvor vanskelig hadde det vært å legge til muligheten for klikke seg forbi med et tastetrykk? I tillegg blir dette frustrerende når man prøver ut handlinger som ikke fører noen vei. Da vil George eller Nico ytre et par setninger i protest, men etter å ha forsøkt en del slike handlinger, blir det slitsomt at man ikke kan skippe protestene, men må lytte til dem hver gang. Argh!
Og kveldens konspirasjon er...
Ah, så var det ute av verden. På tide å komme seg tilbake til det Broken Sword: The Sleeping Dragon gjør riktig igjen.
Spillet selger seg fra første stund på sin levende og pendlende historie. Etter en livlig og ganske fin introduksjonsfilm er det nok en gang på tide å ta kontroll over George. Amerikanerens fly har totalhavarert og blitt liggende helt ute på kanten av et stup et sted blant Kongos jungelvegetasjon. George er på vei for å møte en professor for å diskutere patent-rettigheter for en av professorens oppdagelser - en maskin som kan skape uendelige mengder energi - men ganske snart får han merke at ikke alt er helt som det skal. Professoren er i livsfare.
Samtidig er vår venninne Nico på vei for å intervjue en dataekspert, som mener han sitter på viktig informasjon om det eldgamle, hittil uforståelige, Voynich-manuskriptet. Men i samme øyeblikk som Nico beveger seg opp trappen til leiligheten hans, hører hun tre skudd innenfra. Alt er tydeligvis ikke helt problemfritt her heller.
Etter å ha fulgt diverse ledetråder en stund, viser det seg at George og Nico faktisk etterforsker den samme saken. Snart er de igjen sammen, men veien er lang om de vil lykkes i å stoppe de sterke, maktkorrumperte kreftene de settes opp mot. En super-skurk ved navn Susarro ønsker å utnytte seg av jordstålings-energi for selv å bli mektigere, og skyr ingen midler. Sammen med seg har han den kaldblodige våpeneksperten Petra, og naturligvis Flap, som er stor, fet, og dum som en skorpe. Men hvordan er det egentlig mulig å benytte seg av slik geomantisk energi for å bli mektigere? Og hva er sammenhengen mellom denne planen, og den gamle Tempelridder-ordenen?
Dessverre når aldri historieskjelettet som skisseres her opp til sitt fulle potensiale. Broken Sword: The Sleeping Dragon er ganske dyktig til å fortelle sin historie, men jeg savner dybde og forklaringer. Dette føles ikke realistisk nok, det synes nesten som enkelte elementer er kastet inn bare fordi de faller i kategorien "kule eventyrspill-elementer". Greinene som listes opp etterhvert inkluderer egyptisk mytologi, legenden om sverdet i stenen, den nevnte Tempelridder-ordenen, sjaman-virksomhet, voynich-manuskriptet og det greske alfabetet, og selv om det blir gjort forsøk på å forklare det hele, får man aldri følelsen av at det er noe mer enn et letthjertet sammensurium. Enkelte av elementene inkluderes på heller spektakulært og underholdende vis, men jeg savner likevel et manus som engasjerer like mye som det underholder.
Stokket animasjon eller Disney-kvaliteter?
Historiefortellingen faller også tidvis gjennom på grunn av haltende animasjon. Spillet inkluderer mange flere animasjonssekvenser enn de to foregående titlene, men det brenner seg på at det er mye vanskeligere å skape sjarmerende 3D-karakterer, enn 2D-varianten. George er for det meste gitt liv på tilfredsstillende Disney-helt-vis, og også Nico har sine øyeblikk, slik at innen det hele er over, sitter man med et forhold til de to hovedrolleinnehaverne. Spillet har også en del andre minneverdige personer, slik som den australske piloten, eller BBC-journalisten som er mer opptatt av øl og poesi enn av programmet han skal lage.
Samtidig skal det godt gjøres å like den hvinende goth-kjæresten, eller dette spillets inkarnasjon av Nicos venn André Lobineau. Bevegelsene faller rett og slett gjennom, på tross av systemet Revolution har brukt for å bringe ansiktene til liv. Håpløst er det ikke, men det er langt fra å være hundre prosent engasjerende. Kan være er det drøyt å forvente perfekt animasjon i et dataspill, men slik det er nå, ser de fleste karakterene mer ut som stolpet animerte 3D-objekter enn personer når de snakker. Hadde det ikke vært for det jevnt over gode stemmeskuespillet, ville de ikke fått liv i det hele tatt. Det kan tenkes at det ville ha vært klokt å bevare 2D-grafikken en stund til, eller hyre inn noen fra Pixar i animasjonsavdelingen hos Revolution.
