Overwatch er kontrollert kaos i spillformat. I første omgang viser det seg som et tempofylt skytespill der to lag bestående av seks spillere kjemper mot hverandre på tolv ulike lokasjoner rundt omkring i verden.
Det skjer imidlertid noe når man bruker litt tid på spillet. Man begynner etterhvert å se kompleksiteten i designet til utviklerne, hvor gjennomtenkt og uhyre velbalansert det er. Litt etter litt så viser spillet nye sider ved seg selv, og selv etter haugevis med kamper er det mye å lære.
Enkelt og greit
I en standard kamp i Overwatch er man tolv spillere fordelt på to lag. Alle velger en av totalt 21 ulike helter å spille, der hver eneste helt fyller en av fire ulike roller i laget. Du har offensive og defensive helter, «tanker» og helbredere.
Allerede her ser man flere av de smarte designvalgene utviklerne i Blizzard har gjort. Hvis man under utvelgelsen av helter ikke fyller alle rollene, sier spillet i fra at man mangler en helbreder eller en snikskytter hvis det skulle være aktuelt. En enkel sak, men disse beskjedene gjør at man veldig sjelden spiller en runde med et ubalansert lag. Blizzard har gjort helteutvelgelsen, og spesielt når man spiller med ukjente, enkel og oversiktlig ved å gi slike direkte tilbakemeldinger underveis.
Heltene er også, naturlig nok, kjernen i spillet. De er alle unike, både i spillestil og utseende, og utviklerne imponerer med både variasjon og fantasi. Hver eneste helt har en velutviklet personlighet og stil, og med enkle, men veldig effektive designvalg har de gjort spillet lett å plukke opp og spille. Ikke en eneste gang, fra første kamp, har jeg slitt med å skille helter fra hverandre eller skjønne hvilken rolle jeg skal ha i laget. Dette gjelder selv i de mest kaotiske øyeblikkene en kamp kan inneholde.
Ta for eksempel Reinhardt, en av «tankene» i spillet. Han er svær og svinger en enorm hammer, i tillegg til å kunne trekke opp et skjold som stopper fiendenes angrep. Han er ikke kjapp eller spesielt mobil, og hele utformingen hans viser hvordan han burde spilles og hvilken rolle han fyller i et lag. Så kan man se på Tracer, spillets maskot og kanskje den mest kjente helten så langt. Hun er liten, kvikk og mobil. Hun snakker og beveger seg fort, og kan bøye tid og rom til sin fordel. Hun svipper rundt på kamparenaen, kan skru tiden tilbake noen få sekunder og er på mange måter stikk motsatt av det Reinhardt er, i alt fra utseende til spillestil. Alt dette kommer også tydelig frem i alle designvalg, både spillmekanisk og utseendemessig.
SØKER DU ET LAG? Se alle utlysningene i Spillermarkedet her på Gamer.no
Samarbeid er viktig
Alle heltene har sine unike evner, og her kommer mye av kompleksiteten i spillet virkelig frem. Det er slik at noen av heltene virkelig kommer til sin rett når de enten møter den rette motstanden, eller de brukes til rett tid på et av områdene. Bastion, en robot som kan gjøre seg om til et gatlingvåpen, er uhyre vanskelig å få has på fordi den gjør enormt mye skade på kort tid. Men helten Genji har en evne som gjør at han reflekterer tilbake all skade han får mot seg, og dermed gjør han kort prosess av Bastion. Slike nyanser i heltevalg lærer man seg litt etter litt, og dette er noe av det som gjør Overwatch så fascinerende som det er.
Bryter man det helt ned kan man se på det som en form for stein, saks og papir, bare at man har 21 ulike helter som alle har sine styrker og svakheter. Man kan også bytte helter underveis i en kamp helt fritt, dermed er forståelse for flyten på ethvert område og enhver kamp, og hvilke helter som fyller behovene best til enhver tid noe man hele tiden lærer seg.
I tillegg til samspillet mellom visuell og spillmekanisk design på figurene har Blizzard også lagt mye vekt på lyddesign, og da spesielt lydeffekter. Man får utrolig mye god informasjon via effektene i spillet. En Bastion eller Pharah som setter i gang sin ultimate evne er lett å høre, det samme er de korte svuppene Tracer lager når hun smetter rundt på banen. Har du ørene med deg kan du høre hva som skjer før du ser det.
Områdene viderefører også mye av de smarte designvalgene, og alle har sin egen visuelle stil og utforming. Felles for de alle er at de alle er laget på en slik måte at kampene hele bølger frem og tilbake. Noen steder tvinges man til intense nærkamper, men det finnes alltid bakveier, enten rundt, over eller under slik at man kan presse motstanderen fra flere kanter. Kunnskap om kartene, hvor alle veiene går og hvor det er lurt å presse, og hvor man skal holde igjen, er med på å gi spillet den kompleksiteten og dybden det har.
Spillmodus og kart går hånd i hånd i Overwatch. På banen Ilios er det alltid kontroll over en bestemt område på kartet som spilles, men på Route 66 skal man alltid eksortere en nyttelast fra A til B. Kartene er designet med spillmodus i tankene, og fungerer utmerket på grunn av dette.
Konklusjon
Overwatch er et uhyre morsomt spill å spille. Blizzard prøver seg på en sjanger de ikke har rørt før, med sin første nye franchise på 17 år, og de treffer mer eller mindre blink på første forsøk.
Spillet er stappet av personlighet, stil og variasjon. De ulike brettene er gjennomførte, og samtlige av de 21 heltene er unike og vellagde. Og til tross for at dette er et seks mot seks lagbasert skytespill, så er variasjonen i spillestil såpass stor at jeg vil anbefale selv de som ikke liker sjangeren å gi Overwatch en sjanse.
Det mest imponerende med Overwatch er hvor gjennomtenkt og vellaget alle de ulike enkeltdelene av spillet er, og hvor godt de fungerer sammen. Det er lite som føles overflødig eller unødvendig, og man får alltid akkurat det man trenger til enhver tid.
Ikke siden Counter-Strike 1.5 var populært (cirka 15 år siden) har jeg kost meg like mye med et kompetitivt skytespill, og jeg gleder meg til hver eneste nye kamp i Overwatch.
Skulle du tørste etter med kampanjebasert skytespilling kan vi sterkt anbefale nye Doom.
