Det har gått omtrent en måned siden vi skrev om den litt skuffende første delen av The Witchers tredje sesong, og nå har vi fått servert de siste tre episodene av sesongen. Kvalitetsnivået på volum 2 er markant høyere enn det som kom i slutten av juni, uten at vi har latt oss begeistre opp i skyene av den grunn.
Jakten på den utvalgte
Krig herjer det magiske kontinentet som huser handlingen i The Witcher, og i hjertet av bruduljene står monsterjegeren Geralt of Rivia, heksa Yennefer of Vengerberg og prinsesse Cirilla, også kjent som Ciri. Sesongen bruker innledningsvis en del tid på å reparere det skadeskutte forholdet mellom de to førstnevnte, før fokuset dreier seg mer og mer mot den innfløkte konflikten som foregår i skyggene.
Handlingen har kontinuerlige innslag av politiske intriger og melodrama, men syltynne bifigurer med ubestemmelige motiver gjør at mye av maktspillet føles som en blek kopi av ting vi allerede har sett ti ganger bedre i Game of Thrones.
Eventyret dreier seg mer enn noen gang om prinsesse Ciri og hennes magiske evner, uten at det noensinne forklares spesielt godt hva hun egentlig er i stand til. Dette gjør at hun i perioder fremstår som en ganske typisk «chosen one», en «MacGuffin» som halve kongeriket av en eller grunn skal ha tak i.
I det ene øyeblikket kan hun se inn i fremtiden og påkalle vesener fra andre univers, mens hun i det neste ikke er i stand til noe som helst. Figuren har riktignok vokst stort i løpet av seriens tre sesonger, og Freya Allan får virkelig slå fra seg i enkelte sekvenser, men renkespillet som omgir henne føles litt påtatt.
Først mot slutten av sesongen begynner ting å ta en mer håndfast og engasjerende form. Serien byr da på noen genuint interessante poenger om fri vilje, identitet og foreldrerollen, uten at det noensinne rekker å nå de samme tindene som HBO og George R. R. Martins uforglemmelige fantasy-univers.
Da er de tre hovedpersonene og forholdet dem imellom desto mer engasjerende, og skuespillerne bak gjør alle en framifrå innsats. Henry Cavill er stoisk og barsk som få, og Freya Allan får langt større spillerom til å vise Ciri fra flere forskjellige sider enn tidligere. Det er likevel Anya Chalotra i rollen som Yennefer som viser størst spenn og byr på de mest oppriktige følelsene i løpet av sesongen.
Råtøff action
Figurene får også en del anledninger til å hamle opp med innpåslitne alver og bisarre vesener, selv om det går lengre mellom actionsekvensene og det er langt færre monstre her enn i de to foregående sesongene.
Serien gjør delvis opp for dette ved å levere noen av seriens stiligste slagsmål.
Særlig imponerende er episode seks, hvor en rekke plottråder kulminerer i en eneste lang kavalkade av vold, magi og sverdfekting. Her får både hoved- og bifigurer tid til å skinne – spesielt fengslende er MyAnna Buring i rollen som heksemesteren Tissaia; Mahesh Jadu er akkurat passe tegneserieaktig i rollen som Vilgefortz; mens Lars Mikkelsen som Stregobor får meg til å dra på smilebåndet flere ganger.
Serieskaperne har tydelig fått enda mer penger å rutte med denne gangen, og både effekter og skapninger ser mer troverdige ut enn tidligere. Kostymer og hårsveiser er en litt mer delt opplevelse, og enkelte figurer – jeg ser på deg Jaskier – kunne godt fått en klipp midtveis i sesongen.
Jeg savner også flere oversiktsbilder. De gangene vi får se deler av universet ovenfra og på god avstand er det typisk storslagne slott eller bortgjemte borger som pryder skjermen, men utviklerne kunne med hell gjort enda mer for å vise frem de aspektene som gjør dette til et friskt og unikt fantasy-univers.
The Witcher er nemlig på sitt beste når det unngår de store klisjeene, noe som gjør det desto kleinere de gangene vi utsettes for stereotypiske alver, magiske konspirasjoner, selvgode konger og påtatte romanser.
Jeg er også helt nødt til å nevne sesongens syvende episode, hvor en drøy halvtime vies til å følge en av hovedpersonene på vandring i ødemarken, med de sedvanlige synsbedragene som følger med. Jeg skjønner hvorfor sekvensen er nødvendig, men det hindrer den likevel ikke fra å være noe av det mest intetsigende jeg har på TV på lang tid.
Da er den åttende og avsluttende episoden heldigvis et stort plaster på såret, med fascinerende avsløringer og givende interaksjoner på alle kanter.
Elefanten i rommet
Alt i alt rekker dessverre ikke sesong tre å bli den helt store sortien for Henry Cavill – til det er figuren litt for lite fremtredende i løpet av sesongen, og de siste par episodene er han mer eller mindre helt tilsidesatt – men kanskje er dette symptomatisk på den tydelige konflikten som har foregått i kulissene.
Jeg er like skuffet som noen over at ting ikke løste seg slik at Cavill kunne fortsette. Gang på gang har jeg utbasunert min forkjærlighet for hans balansegang mellom molefonken reisepartner og mannevond monsterjeger, og dette gjelder til gagns også i sesong tre. Han er Geralt of Rivia i alt han gjør og sier, og det har vært spennende å følge figurens tydelige utvikling gjennom disse tre sesongene.
Nå blir det desto mer spennende å se nøyaktig hvordan serieskaperne har tenkt til å forklare at det plutselig er Liam Hemsworth som ikler seg hovedrollen. Jeg har ikke noe forhold til den nye skuespilleren fra før av, men er åpen for at også han kan levere godt i rollen som farsfigur og sverdfekter – kanskje ikke på den samme uanstrengte måte som Cavill, men jeg har absolutt ingen tro på at forandring automatisk er en dårlig ting.
Konklusjon
Til tross for en rekke feilsteg er det fortsatt liv laga av The Witcher på Netflix. Denne tredje sesongen leverer nemlig noen av seriens desidert kuleste øyeblikk, selv om formkurven fortsatt er for ujevn til at det går an å friskmelde eventyret helt.
Utenom det sentrale trekløveret er det få figurer jeg virkelig bryr meg om, og det politiske maktspillet fremstår som en særdeles blek kopi av serier vi allerede har sett gjøre stor suksess på HBO. Et periodevis klønete manus og lite minneverdige handlingsforløp som blør over fra forrige sesong gjør heller ikke mye for å bøte på det dårlige førsteinntrykket.
Ting tar seg heldigvis kraftig opp i sesongens siste halvdel: Da blir det mer tid til både unike monstre, humoristisk kvessede ukvemsord og råtøff slåssing. Her får et par av bifigurene virkelig vist seg fram, og sjette og åttende episode står igjen som noen av seriens absolutt beste.
Det blir også en del tid til et par virkelig overraskende sidesprang og de filosofiske spørsmålene som dukker opp i tide og utide er stadig like engasjerende.
Serien er fremdeles i overkant teit, og noe av magien har forsvunnet langs veien, men det er likevel kontinuerlig underholdende å holde tritt med Geralt, Yennefer og Ciri – selv om jeg godt kunne styrt meg for noen av sesongens mer kjedsommelige sekvenser.
The Witcher kan strømmes på Netflix.
