Storstrategi-mestrene bak Paradox Development Studios har gjort det igjen. Hele 12 år etter utgivelsen av Victoria 2 er nå det sagnomsuste tredje spillet i serien her, og lar oss atter en gang kaste oss ut i det 19. århundret – fylt til randen med imperialistisk konkurranse som det er. Ikke bare tilbyr det en strategiopplevelse av de sjeldne, men Victoria 3 kombinerer og forbedrer mange tidligere Paradox-aspekter. Men hvor mye skade gjør det at krigssystemet – en så viktig del av storstrategispill – er endret til det ugjenkjennelige?
Velkommen til 1800-tallet
Det er noe poetisk ved at et spill som foregår under den industrielle revolusjonen også våger å ta store skritt mot noe helt nytt. For hvis det er noe Victoria 3 gjør, så er det å finne opp hjulet på nytt.
Paradox-spill kjennetegnes gjerne ved at de foregår i helt spesielle tidsrom. Der Crusader Kings 3s 586 år fokuserer på middelalderen og Hearts of Iron 4 tar for seg andre verdenskrig og de 12 årene mellom 1936-1948, utgjør Victoria 3 en slags mellomting mellom det massive og det smale. Her får vi nøyaktig 100 år å leke oss med, helt fra midten av den industrielle revolusjon i 1836 og helt opp til mellomkrigstiden i 1936.
Victoria 2 gjorde mye bra i sin tid, men det er ikke akkurat blasfemi å si at de senere spillene brakte mye mer innhold og et hav av måter å spille på. Heldigvis makter Victoria 3 på en eller annen måte å kombinere det beste fra Europa Universalis 4, nemlig de avhengighetsskapende kapasitets-mekanismene, med det spennende handelssystemet fra Imperator: Rome, og sist, men ikke minst, den unike tidsperioden og utfordringene som nyimperialismens tidsalder bringer med seg.
Som to spill i ett
Victoria 3 er storstrategi a la Paradox som vi kjenner det, men med så mange nye sider at det nærmest er vanskelig å sammenligne dem. For selv om Victoria 3 også handler om å farge kartet i dine farger, er dette nesten mer en økonomi- og handelssimulator enn noe annet. Her skal du nemlig produsere varer til befolkning og militæret, eventuelt importere eller eksportere om det er mer profitabelt. Alle varer kjøpes og selges på markedet og følger tilbud- og etterspørselsmodellen så det suser, og gjør handelsavtaler og tollunioner viktigere enn noen gang. I likhet med andre former for diplomatiske relasjoner kan de være mer eller mindre fordelaktige, og det gjelder å vite hvilke varer man ønsker skal skylles innover eget marked, og hvilke man ønsker å verne om.
Alle land er nemlig en del av et marked – som leder eller medlem – og avhengig av tilgjengeligheten på varene innen markedet, er prisene også mer eller mindre gunstige for både befolkning, næringsliv, og staten selv.
Her får vi nemlig konflikter som gjorde seg gjeldende på 1800-tallet, som åpningen av japanske og kinesiske markeder ved kanonbåtdiplomati, og hvilke andre land som får tilgang på ditt marked – og omvendt – gjør enorme forskjeller på hvor profitable dine egne bedrifter og fabrikker er.
Det som gjør dette systemet uendelig mer komplekst er at det er du som må følge med på markedsendringene og hvordan det påvirker økonomien din. Et sagbruk er for eksempel avhengig av prisen på verktøy for å gå med overskudd, og hvis du ikke har nok stål kan du banne på at det blir vanskelig å legge jernbaneskinner rundt omkring i landet ditt.
Det er lenge siden jeg har hatt det så morsomt i et strategispill – faktisk i noe spill punktum – som nettopp her, ettersom jeg ikke får nok av å maksimere profitt, fylle et handelstomrom her, eller optimalisere handelsbalansen der. Vanskelig er det definitivt, men lettere ble det med timene, og når systemene endelig sa «klikk», ga Victoria 3 meg en helt spesiell følelse av å ville spille mer og mer. Og mer.
Som stat er du selv avhengig av at alt fra papir til kuler og krutt er lett tilgjengelig og nogen lunde billig, ettersom kjøpene der drar rett ut av statskassa. Naturligvis er du avhengig av billig korn for at befolkningen din skal klare å fø seg, et annet viktig moment i Victoria 3.
Folk, lover og interessegrupper
Aldri har befolkning – POPs (kort for populasjon) – vært så viktig. Her er folket delt inn i alt fra kulturer til religioner, men kanskje aller viktigst er jobbene de utfører og klassene de hører til. Flesteparten av borgerne i landet ditt hører til de lavere klassene, og tar på seg arbeider- og jordbruksjobber. Avhengig av om du klarer å modernisere landet ditt, heve levestandarden og dra en «Alle skal med!», blir flere av dem lojale til myndighetene, eller motsatt, sure og radikale. Sistnevnte truer naturligvis samfunnet med opprør og annet kvalm.
På toppen av samfunnspyramiden råder aristokratene, storbøndene og kapitalistene, og jaggu om de ikke har mest politisk makt også. Ikke bare er de mektige på grunn av sin velstand, men også fordi Victoria 3s fantastiske lovsystem styrker dem ytterligere.
Et lands lover skaper et rammeverk for hvordan det fungerer, og monarkier har blant annet som bivirkning at det styrker aristokratiet. På motsatt side vil det å innføre arbeiderrettigheter gi mer makt til fagforeningene, og å skille staten fra kirken vil gi de geistlige mindre politisk innflytelse.
Aristokratene er bare en av mange interessegrupper i Victoria 3. Interessegrupper er i det hele tatt politiske grupperinger – i demokratier vil de ofte samles i partier – som forenes i nasjonalforsamlingen. Ikke bare får de makt ut i fra om deres støttespillere er politisk aktive eller ikke (jo fattigere, jo mindre aktive er de), men interessegruppene har også alltid et syn på myndighetene selv. Jo lykkeligere de er, jo bedre effekter har de på sine samfunnsområder, og motsatt, helt til det punktet at det kan utløse borgerkrig eller revolusjon om de er ordentlig misfornøyde.
Det helt essensielle er også at bare interessegruppene som sitter i nasjonalforsamlingen har makt til å fremme og stemme over nye lover. Om du ønsker deg skattereformer eller slutt på barnearbeid, er du helt avhengig av støtte i myndighetene. Du er tross alt bare landets leder, eller «the spirit of the nation», som Paradox liker å si.
Enklere blir det ikke av at interessegruppene kan like eller mislike retningen landet dras i, slik at bare å stemme over en lov kan gjøre visse partier ordentlig sure. Slik er det for eksempel i USA, der de sørlige landeierne kan føre landet ut i krig hvis man vedtar slutten på slaveriet. Dermed gjør dette politiske systemet det vanskelig å bringe reformer i land hvor de trengs som mest, ettersom konservative og tradisjonelle interessegrupper og ideer ofte har ført til at landene er i en vanskelig situasjon i utgangspunktet. For eksempel må Det osmanske riket finne på noe ordentlig klokt om det skal klare å snu landets dekadente trender, og igjen kunne regnes som en stormakt.
Lovsystemet er rett og slett utrolig kult. Ikke bare spillet det perfekt på lag med resten av spillet, og gjør at man føler at man alltid har lover å utforske eller retninger å ta landet i. Men det gir også en helt unik pekepinn på 1800-tallets verden, ettersom det gir et relativt korrekt innblikk i hvordan diverse stater fungerte og hvordan de så på seg selv.
Det er for eksempel interessant at Frankrike – til tross for at monarkiet er tilbake etter Napoleon – aksepterer borgere på lik linje med sine egne så lenge de har europeisk bakgrunn eller snakker fransk. Til sammenligning aksepterer Østerrike utelukkende mennesker med tysk bakgrunn som fullverdige borgere. Og der Norge, som er underkastet Sverige, lar alle menn med en viss økonomisk bakgrunn stemme på partier til nasjonalforsamlingen, er nyfødte Hellas et oligarki. Japan på sin side har isolasjonisme og stengte grenser som prioritet, mens Russland fortsatt lider av leilendings- og skattesystemer som hører før-industrialiserte tider til.
Med andre ord formes land av både folket og sine lover i et hønen-eller-egget-spill som alltid er like morsomt å bryne seg på, enten du er David eller Goliat.
Innovasjon på innovasjon
Om det er ett aspekt i Victoria 3 som fullstendig endevender alt må det være den totale endringen av diplomati. Faktisk er det strengt tatt ikke noe som heter å «erklære krig» lenger – her handler alt om «diplomatic plays»: diplomatiske spill.
Diplomatiske spill er i det hele tatt storstrategiske handlinger ett land utfører mot et annet. Ønsker du å erobre land fra en rival? Da må du utføre et erobre-land-spill. Åpne et fremmed market for handel med andre? Begynn et åpne-marked-spill. Eller hva med å legge et annet land under ditt eget? Vel, da handler det om å gjennomføre et nikkedukke-spill (puppet diplomatic play).
Det spennende med diplomatiske spill er hvordan det fullstendig endrer opptrapping til krig på makronivået, for «spillene» foregår nemlig gjennom tre faser før varm krig bryter ut på ordentlig. Den første fasen handler om å bestemme seg for hva krigen handler om. Her er det mulig å legge til mål for krigen, slik at hvis ting går ordentlig bra, kan du komme unna med mer enn du kanskje trodde. Det samme går naturligvis for fienden, som kan legge til sine egne mål.
Den andre fasen er når ting blir ordentlig spennende. Ettersom Victoria 3 foregår i en tid der stormaktene erklærte interessesfærer og ønsket å holde en viss maktbalanse vedlike, kan man trekke andre makter inn i krigen sin før den har begynt. Jo viktigere områdene er og jo nærmere stormaktene du kjemper, jo større sjanse er det for at de trekkes inn i konfliktene. Her kan man også lokke med goder, som land eller «obligasjoner», et slags carte blanche man gir dem til å trekke deg inn i diverse avtaler eller diplomatiske spill på et senere tidspunkt.
I den tredje fasen telles det endelig ned til krig. Da kan man verken erklære mål eller trekke inn utenforstående makter. Det man likevel kan gjøre, er å gi seg. Det høres kanskje så lite ut, men dette er helt revolusjonerende innen spillverden. Victoria 3 lar deg nemlig si «ålreit, du vinner» før krigen i det hele tatt har begynt, slik at man kan spare liv og økonomi for katastrofale ødeleggelser. Hvis man gir seg innfrir man «bare» det første erklærte målet til fienden, og avhengig av hva det er, kan det være et lurt trekk for å unngå større tap. Dette utløser også en fredsperiode på lik linje med krig, slik at man får tid til å forberede seg på en mulig fremtidig konflikt.
Et krigssystem til besvær
Hvis man imidlertid ikke gir seg, og er relativt trygg på seier, kommer krigen likevel. Men selv her har Victoria 3 noe helt nytt i vente, noe så sjeldent som et system som er like lett å elske som det er å hate.
Det er faktisk ikke mulig å flytte på tropper eller velge taktiske manøvrer lenger. I stedet har spilleren ansvar for makro-strategien. Det er opp til deg å hyre generaler, sikre deg det beste utstyret til soldatene dine, samt å gå til anskaffelse av den nyeste teknologien. I tillegg skal du mobilisere hæren i god tid før krigen bryter ut, og kanskje aller viktigst: sende dem til fronten, og bestemme for om du vil angripe eller forsvare.
Men der stopper det. Når alt av forberedelser og utplasseringer er gjort, er det opp til spillet selv å kalkulere kamper og å flytte fronten frem eller tilbake. Bortsett fra det flotte og dype kampsystemet i Hearts of Iron 4, har ikke Paradox nødvendigvis vært kjent for sine innlevelsesrike kamper, men det har i det minste vært morsomt å flytte på hærene sine, finne gode forsvarsposisjoner bak elver eller blant fjell, eller finne fienden mens de beleirer en forsvarende by.
I Victoria 3 er alt dette borte, og selv om jeg er tilhenger av både diplomatiske spill, alt av forberedelser på krig og selv front-konseptet, er det leit at så mye er borte. Verken flotte animasjoner eller lyder finnes her bortsett fra det mest fundamentale, og kanskje hadde noen episke representasjoner av krigene hjulpet å fylle tomrommet. Men når ikke engang det er på plass føles det nesten ut som om Paradox nærmest har bestemt seg for å fullføre krigsdelen av spillet på et senere tidspunkt.
Jeg hadde elsket en forenklet versjon av Hearts of Iron IVs kampsystemer i Victoria 3. Noe av det som gjør dem litt vanskelig å håndtere i førstnevnte er nemlig at krigen der fyller hele spillet. Men ettersom Victoria 3s kriger er mindre og ofte relativt kortvarige, ville det vært desto morsommere når man fikk mulighet til å vise frem sitt taktiske og strategiske geni. Men den gang ei. Og selv om det er leit å si det, håper jeg dette er aspektet ved Victoria 3 som fikses på og utbredes aller først.
I tillegg stusser jeg over visse mangler andre steder. Victoria 3 er uhyre komplekst, men mangler diverse menyer jeg ikke vil være foruten. Igjen velger Paradox å fjerne visse kartmoduser som kan tilby viktig informasjon, som offisielle diplomatiske forbindelser og tilgang på ressurser. At det ikke finnes en egen meny som utelukkende viser handelsforholdet mellom to land eller markeder er merkelig, ettersom denne informasjonen er kjempeviktig når det kommer til om det er gunstig å inngå handelsavtaler eller ikke.
Konklusjon
Selv om jeg gjerne skulle sett at krigføring i Victoria 3 var enda mer komplisert og givende, og at Paradox hadde sett seg i bakspeilet og tatt inspirasjon når det kommer til dypere menyer og kartmoduser, er det heldigvis ytterst lite i Victoria 3 som skuffer. For når alt er sagt og gjort er dette storstrategi på aller høyeste nivå.
Her blir vi tilbudt så mange mekanismer at det kommer til å kreve dusinvis – om ikke hundrevis – av timer før du blir helt komfortabel med alt som finnes. Alt fra handel til produksjon og befolkningsadministrasjon er så morsomt og givende at jeg ikke har klart å legge spillet fra meg siden jeg fikk kloa i det.
I tillegg har vi lover og diplomati å hanskes med, og alt spiller på enhver tid på lag; systemer integreres med hverandre, og en liten endring i lovene gjør plutselig at samfunnets maktbalanse endrer seg, enten over tid eller mye raskere. Kanskje fører en handelsavtale til at produksjonen plutselig blir profitabel igjen, eller kanskje ser du ditt snitt til å krype ut av skallet, og føre en opportunistisk krig som skyter deg opp på rangstigen blant stormaktene.
Victoria 3 er så ufattelig mye at det er imponerende at alt får plass i ett og samme spill – intet mindre fra dag 1. Like mesterlig er det hvor knirkefritt det meste fungerer både isolert sett og når systemene møter hverandre, og sammen skaper alt fra den flotte grafikkstilen, til den vakre musikken og de dype og utallige mekanismene, et storstrategispill som er ulikt noe annet.
Jeg har ikke følt på en slik glede siden jeg satt meg ned med mitt første Paradox-spill, Crusader Kings II, og nøt følelsen av å lære mer og mer av et spill som hadde så mye å gi.
Victoria 3 er fantastisk fra første start, og jeg gleder meg til å se hvordan spillet utvikler seg i månedene og årene som kommer.
Victoria 3 slippes til Windows PC, Mac og Linux 25. oktober.
