Det virker som om enkle actionrollespill er på moten igjen. I fjor tabloidiserte Black Isle Baldur’s Gate-serien med Dark Alliance hvor kompleksitet og dialog ble ofret til fordel for hemningsløse møljeslagsmål, superglatt grafikk og en milliard trykk på angrepsknappen. Baldur’s Gate-serien har totalt solgt over 5 millioner eksemplarer i ulike versjoner. Den var en av de viktigste grunnene til at rollespillet ikke døde ut på midten av 90-tallet, men slo sterkt tilbake og dro med seg en rekke andre utviklere. Kjennetegnet på serien var en dyp historie, godt skrevet dialog i store mengder, krav til strategisk kløkt og en grunnleggende innsikt i D&D-regelverket. Gjennom de tre Baldur’s Gate-utgavene på PC skapte Black Isle en fantasyhistorie som både rørte og forbløffet spilleren, og reddet sjangeren i en periode hvor verden kun bestod av Quake-kloner.
Det er kanskje flåsete å si at konsolleiere er litt annerledes enn andre spillere, men det ser ut til at Black Isle mener det. Dark Alliance-universet er i hvert fall en grovt forenklet utgave av PC-versjonen. Hvis vi skal være veldig strenge er de vel ikke rollespill i det hele tatt – alle oppgaver løses på samme måte, historien utvikler seg likt uansett hva du gjør og karakterbyggingen er banal. Black Isle har kuttet (med skarp dvergøks) både de dype samtalene og eventyrdelen. Tilbake står et noenlunde rent maraton i monsterdreping, pluss litt pjatting innimellom med kroverter, brystfagre Xeena-kloner og en og annen ond trollmann med mindreverdighetskomplekser. Og siden det første Baldur’s Gate: Dark Alliance var en ganske stor hit må det også bety at konsolleiere liker enkle, actionfylte konsepter som ikke krever alt for mye hjerne. Dessuten var BG: DA et av de aller peneste spillene på Xbox da det kom ut med fargestrålende partikkelanimasjoner, en nydelig fysikkmotor og stor variasjon i monstrene og miljøene.
Et forenklet rollespill
Tittelen på årets oppfølger er kanskje ikke så veldig spennende, men veldig beskrivende for hva du får: De samme spillmekanismene med mye, mye mer innhold. I stedet for 40 områder får du rundt 80, i stedet for tre helter å velge mellom får du fem, i stedet for å måtte ta til takke med ferdigkonstruerte våpen og rustninger kan du smi dine egne masseødeleggelsesvåpen hos den lokale smeden. Førsteinntrykket av BG: DAII er at det rett og slett er mye større. I stedet for å legge ned timene på å gjøre en allerede imponerende grafikkmotor enda bedre, har arbeidet gått til å bygge innhold og gi spilleren mer valuta og spilletid for pengene.
Den aller kuleste tingen er våpensmia. Med utgangspunkt i de ulike våpentypene kan du legge inn runesteiner pluss andre edelsteiner for å gjøre det kraftig, magisk og livsfarlig. Systemet er enkelt å bruke, og det åpner for en rekke spennende kombinasjoner og vrier på spillopplevelsen. Alle våpen og rustninger defineres med en kvalitetsgrad, og det er denne som er med på å bestemme hvor kraftig effekt omsmeltingen vil ha. Det eneste lille minuset Gamer.no kan se med systemet er at det fortsatt ikke finnes så mange unike våpen å lete seg frem til (et kritisk punkt også ved originalen). Noe av moroa med rollespill er å finne de unike skattene - de helt spesielt kraftige objektene. Kanskje et sverd som voktes av en udød krigerkonge eller en mektig rustning som gudene en gang brukte. Så langt vi kan se finnes det ikke så mange slike skatter i BG: DA II, men dette kan jo endre seg frem til utgivelsesdato.
Ellers finnes det god variasjon både i våpenutvalget og måten å bruke dem på. Alle prosjektilvåpen har denne gangen evig ammunisjon, og forsterket med diverse magiske edelsteiner kan du legge de fleste fiender i bakken på god avstand. Fiendene kommer også i nærmest uendelige mengder. Det er ikke uvanlig å ha 10-20 stykker på skjermen samtidig: De står nærmest i kø for å bli halshugget, idiotene. Som i forgjengeren følger fiendene D&D-universet. Her er troll, vampyrer, skjeletter, orker, goblins, drager, ulveryttere, stoler (ok, møblement er kanskje de mest håpløse monstertypene i spillet. Glefsende sofaer og flygende bøker er skumle bare hvis du er ti år og har forspist deg på mors valium). I tillegg til fiender er de gamle slottene og gruvene fulle av feller og skumle innretninger som gjør dem til et mer utfordrende sted å ferdes, og kanskje enda mer fristende for eventyrsugne helter som oss.
