Pompøst og ubrukelig sidespill
Desmond har heller ikke tatt ferie riktig enda. Han har forsvunnet fullstendig inne i minnesimulatoren Animus' innerste kjerne, våknet opp på en strand og blitt påtvunget den irriterende digitale bifiguren Subject 16 som eneste samtalepartner. Han er steintoillat, som de sier i Trøndelag, og oppfører seg som Genie fra Alladin. Også byr han oss på noen tilbakeblikk i oppveksten til hovedpersonen.
Disse presenteres i form av sideoppdrag, som jeg forstår som en erstatning for de fantastiske gåtene fra Assassin's Creed II og Brotherhood. Dette er sannsynligvis de dårligste minispillene jeg noen gang har spilt i et storspill. Ubisoft Montreal strever så hardt etter et kunstnerisk alibi at de faller beint på nesa og sitter igjen med noe Stompa går en høy gang.
Konseptet, som designeren svulstig nok har kalt «Dali-esque», er at du trasker rundt i digre, tomme haller og stabler blokker ute av løse lufta for å komme deg til nye, tomme haller uten innhold. I bakgrunnen hører man historien om oppveksten til Desmond. Er man heldig får man se lyssvake lysbilder, og hele affæren gjorde meg sint.
For å låse dem opp må du forresten erverve deg et visst antall Animus-fragmenter ute i selve spillet, og det er bare noen ganger at du får se dem på kartet. Sjelden har jeg følt meg så lurt.
Ikke et dårlig spill
Over til det positive. Selv om spillet forsøker å være Uncharted 2 og Batman: Arkham Asylum med varierende hell, har det hatt godt av inspirasjonen. Noen av actionsekvensene er strålende. Kameraføringen er mye dristigere enn tidligere, og de aller strammeste spenningstoppene i Revelations er de beste i serien.
Noen av de allminnelige oppdragene er også temmelig kule. På et punkt skal man for eksempel desarmere en drøss av vakter, så de ikke slår ihjel uskyldige demonstranter. Det er tøft. På et annet punkt skal man kle seg ut som en irriterende skald, så man kan distrahere adelsfolk og kamuflere at resten av kameratene går rundt og dreper folk. Også tøft.
Samtidig setter jeg pris på flere av historiesekvensene enn tidligere. Spillets slutt er mer forklarende og interessant enn den i de foregående, og øyeblikkene hvor man får styre Altaïr er på mange måter mer interessante enn den generelle historien. Selv om de er altfor overfladiske og bærer preg av mekaniske mangler.
Det nye strategispillet som flettes inn i spillersentralen din, hvor du kan sende snikmordere til å okkupere hele andre byer og dermed etablere handelsruter, er også spennende. Dette er gjerne et punkt jeg ser at de finpolerer og viderefører i neste Assassin's Creed, Detaljstyringen av undersåttene dine er gøy!
Eskortesimulator anno 1500
Også litt mer negativt, sånn bare for å forsvare en karakter jeg er helt sikker på at mange vil reagere på. Den eneste måten å senke alarmnivået i byen, og dermed unngå okkupasjon av tårnene dine på (inntil du trener kommandører til å beskytte dem automatisk), er ved å bestikke gatepredikanter eller drepe viktige personer. De sistnevnte er nesten håpløse å finne, og fraværet av plakatene fra Brotherhood er ordentlig irriterende.
Noen ganger brukes «Eagle Vision» som detektivmodusen fra Arkam Asylum, og det henger aldeles ikke på greip. Plutselig kan Ezio se at en fyr under et pledd har hjertefeil, og hele illusjonen av å være en snikmorder på 1500-tallet går i tusen knas. Som sporhundsimulator er dette dørgende kjedelig. Og det er det ofte.
Det aller verste med hele affæren er nok likevel at Ubisoft fortsatt tror at eskorteoppdrag er kulere enn selvsnørende skolisser. Brorparten av oppdragene i dette spillet handler om å gå med folk på et eller annet vis, enten man følger etter noen, eller passer på dem eller bare skal høre på praten deres. En helt idiotisk avgjørelse som gjør at hovedhistorien blir en oppriktig vegring.
Noe nytt og noe lånt
Assassin's Creed: Brotherhood gjorde noe ytterst få oppfølgere til rene solospill makter, og polstret serien med en flerspiller som føltes oppriktig komplimenterende. Revelations bygger videre på det, og resultatet er en omfattende modus hvor styrkene til den spennende flerspillerdelen blandes med den nær uendelige progresjonen til spill som Call of Duty: Modern Warfare.
Grunnprinsippet er fortsatt det samme: innta en av et dusin ulike tidsriktige figurer, hold deg skjult og drep konkurrerende spillere på bestilling uten å bli oppdaget selv. Det er ikke helt så Cluedo som det høres ut, men fryktelig gøy og annerledes. Selv om folk flest tilsynelatende foretrekker å løpe rundt på hustak og i fullt tempo for å krydre tempoet.
De aller mest rastløse spillerne har heldigvis fått en lekeplass i modi som Deathmatch og Capture The Flag-varianten «Artifact Assault», Samtidig er det ingenting i veien for å velge de mer kalkulerende og gjennomtenkte spillmodiene om man synes det er kjekt med et spill som ikke forsøker å være et av de generiske moderne skytespillene i forkledning.
Variert og kløktig
Det nye progresjonssystemet gjør at du kan holde på omtrent så lenge du vil, med flust av såkalte prestisjenivåer som gjør at om du når øverste erfaringsnivå, så kan du begynne på bar mark igjen med visse bonuser. Poengene du får av å gå opp i erfaringsnivå investeres i nye ferdigheter, klær og våpen. En kjent oppskrift.
Flerspillerdelen er radikalt forskjellig fra spillet ellers, og har lite med å løpe villbass med skarpe våpen å gjøre. I stedet lener det seg på iskalde beregninger og tålmodighet. Om noe gir spillet deg og motstanderne en anelse for mange triks, slik at det er vanskelig å virkelig leke hemmelig snikmorderdame.
Progresjonen er likevel stødig og god, og de mange spillmodiene varierer det som fort kunne blitt en ensformig affære. Flerspilleren lider noe av ensformige og uinspirerte brett, men det er det lett å se forbi når man har tre gærninger i turban i hælene og forsøker å finne det hersens målet sitt. Totalen er et etterlengtet avbrekk fra den dølle enspilleren.
Konklusjon
Assassin's Creed: Revelations består i utgangspunktet av rammeverket til forgjengeren Brotherhood, men innholder visjonen til noen som tydeligvis jobber for mye med å lage spill til å kose seg med det. Rent mekanisk er dette akkurat like strålende som serien på sitt beste, men det er helt blottet for inspirasjon.
Eskorteoppdrag, mislykkede forsøk på grandiøse actionscenario som i Uncharted og et fundament vi ærlig talt begynner å bli mettet på gjør det vanskelig å engasjere seg for Revelations. Tilførselen av bombesnekring og tørre fokus på rekruttering av nye snikmordere og evnen til å sette dem til å okkupere andre byer er et par elementer som kunne ha forbedret opplevelsen, men den sliter.
Legger man til at minispillet og jakten på gåter er erstattet med et helt idiotisk og svulstig minispill hvor man trasker hjernedødt i gigantiske korridorer, er det vanskelig å anbefale det til noen andre enn de som rett og slett vil vite hvor historien leder hen. Eller elsket Brotherhood såpass at 40 timer med krøplinglillebroren føles verdt det. Ubisoft Montreal har mye å gjøre godt igjen neste år.
Assassin's Creed: Revelations utgis i morgen, 15. november, til Xbox 360 og PlayStation 3. Windows-spillere må vente til 2. desember.
Oppdatering 28. november: Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert 14. november, som en vurdering av enspillerdelen. Vi gav det 5 av 10 den gang. Artikkelen er nå oppdatert med inntrykk fra flerspillermodiene, og den nye karakteren reflekterer også det.
