Alltid noe å gjøre
Byene har forøvrig er et vell av gjøremål, slik vi har lært oss å vente fra serien. Tradisjonelle småoppdrag, som brevbæring og å sette fri fanger, støtter opp om oppdrag med større ringvirkninger, slik som omveltninger av «Templar»-ordenens maktsystemer. For eksempel kan du infiltrere flere forsvarsfestninger og heise det amerikanske flagget, noe som sørger for en god slump med penger og mindre handelskatt.
Variasjonen i oppdragstypene gjør at du aldri trenger å gjøre det samme to ganger på rad. Du kan hoppe fra å jakte ned Benjamin Franklins forlagte almanakksider, til å spille et slag Fanorona, til å åpne nye hurtigreiseområder, til å knerte en fiende.
I hovedsak er historieoppdragene minst like varierte og allsidige som sideoppdragene. Ubisoft Montreal sverger dog fremdeles til en del eskorteoppdrag, og som alltid trekker disse opplevelsen litt ned.
Den populære snikmorderlaugdelen fra Brotherhood vender også tilbake. Du kan fremdeles sende ut og trene opp snikmordere på oppdrag rundt om på østkysten i bytte mot midler, og du kan kalle inn snikmorderne i hete kampsituasjoner. Dette elementet er fremdeles blant seriens store styrker, uten at spillet utvider det betydelig.
En stor del av spillet er etableringen av et eget bostedsområde tidlig i spillet. Dette fungerer som en base for Connor og hans mentor, den aldrende snikmorderen Achilles. Connor kan invitere tømrere, jegere og andre yrkesaktive folk til å bo i området. Til gjengjeld kan Connor bruke disse til å produsere nye materialer basert på råmaterialer og oppskrifter han plukker opp underveis i spillet. Disse materialene kan så sendes til butikker for profitt. Dette systemet erstatter på mange måter oppkjøp av eiendommer slik vi så i Brotherhood og Revelations, og fungerer på mange måter bedre.
Av andre nyheter kan vi nevne sjøoppdragene, der du tar roret på et massivt oppgraderbart seilskip. Disse byr på et godt pust i bakken fra å stirre på Connors hodehette. Skipet er lett å styre, kanskje litt for lett om vi skal hige etter realisme. Men når situasjonene tilspisser seg, og slagside kjemper innbitt mot slagside fungerer glemmer man kjapt slikt småpirk.
Det er alt for mye å henge fingrene i til å nevne alt; spillet bugner over av mindre og større oppgaver og mål. Det kan nesten bli litt overveldende med så mange systemer å sette seg inn i, og jeg vil ikke anbefale noen å starte serien her. Selv om du får innføring i de mest grunnleggende systemene er det mye spillet unnlater å forklare, og det lønner seg absolutt å ha litt erfaring fra Ezio elle Altaïrs tidligere eventyr.
En Desmond til besvær?
Mellom de historiske stikkene kastes du ut til nåtiden og Desmond. Det halvtrendye snikmorderavkommet må nemlig gjøre egne oppdrag for å kunne komme seg inn til det innerste kammeret i hvelvet. Dermed bærer turen til diverse områder rundt om i verden, på jakt etter nøkler som åpner bortgjemte hemmeligheter.
Uheldigvis er disse plattform-sekvensene spillets desidert svakeste side – de føles underutviklet, og mer som noe Ubisoft Montreal måtte ha med for å nøste opp Desmonds figur. Slik har serien alltid vært, og jeg har alltid stusset litt over Desmonds rolle i det hele. Det er litt problematisk når utvikleren har lagt minst vekt på delene som omhandler seriens hovedperson.
Flerspiller i litt ny drakt
Den særegne flerspillerdelen fra Brotherhood og Revelations gjør også et nytt inntog, og selv om det meste er ved det samme er det noe nytt å hente her også. Ikke minst låser du opp historie etter hvert som du stiger i nivå, noe som gir deg nok en grunn til å spille.
Om du ikke er kjent med flerspillerkonseptet handler det i bunn og grunn om å jakte ned motspillere ved å være så diskret som mulig. I den vanligste modusen, «Deathmatch», får hver spiller levert et nytt mordmål. Så må man prøve å eliminere målet så diskret som mulig, slik at man ikke røper seg selv.
Nytt av året er to nye modi. I «Domination» skal man samarbeide om å holde kontrollen over et område, mens motstanderlaget gjør sitt ytterste for å infiltrere skansene. Den andre modusen, «Wolf Pack», minner mer om såkalte «horde»-moduser. Her skal opp til fire spillere samarbeide om å knerte datastyrte mål før tiden renner ut, hvor hvert suksessfulle mord får man lagt til litt tid på klokken. Av erfaring er dette helt klart en modus som egner seg best med folk man kjenner – å koordinere taktikk med tilfeldige Internett-spillere av ymse modenhet er en heller umulig oppgave.
Selv om disse nye tilleggene bringer litt variasjon til flerspilleren er det fremdeles den grunnleggende «Deathmatch»-modusen som er den saftigste biten. Her får du spille en flerspillermodi som krever helt andre ferdigheter enn så å si alle andre nettspill, der det å etterape kunstig intelligens er et mål i seg selv.
Med et robust progresjonssystem og flerfoldige hjelpende ferdigheter å låse opp kan dette holde liv i Assassin’s Creed III lenge etter at Desmonds eventyr er ferdig.
Konklusjon
Det er svært vanskelig å samle tankene rundt Assassin’s Creed III. Spillet er så omfattende, så enormt og ambisiøst at det kan bli for mye til tider. Dette merkes best i spillets historie, som på tross av høyt ambisjonsnivå ikke makter å være konsis og komplett nok i formidlingen. Den kan engasjere, men de fleste vil klø seg litt i hodet av plothull, et enormt figurgalleri og en skuffende sluttsekvens.
Så vinner spillet desto mer på ambisjonene rent spillmekanisk. Variasjon, nyvinninger og gjennomtenkte systemer gjennomsyrer Assassin’s Creed III fra topp til tå. Sjelden vil du finne deg i traurige situasjoner, ettersom spillet er flink til å tilby både komplekse og enkle alternativer. Det samme gjelder kampsystemet, der det stort sett er opp til en selv hvor inviklet en ønsker å gjøre det.
Det er en fryd å utforske Ubisoft Montreals vakre Amerika anno 1750 til 1800, og de nye naturområdene tilføyer spillet en stemning og en frihet som jeg har savnet fra seriens tidligere urbane eventyr. Flerspillerdelen fungerer som et godt addendum, slik den har gjort i tidligere spille, men selv om den er aldri så engasjerende overskygges den av enspillerdelens bredde og ambisjon.
Enden på Desmonds vise er ikke uten noen sure noter her og der, men leverer knallsterkt der det virkelig gjelder.
Assassin's Creed III kommer i salg 31. oktober, for PlayStation 3 (testet), Xbox 360, på PC den 23. november, mens Wii U-utgaven kommer samtidig som Nintendos neste konsoll 30. november. I tillegg PS Vita får et tilknyttet spill kalt Assassin's Creed: Liberation.
