Det var mange som klødde seg i hodet da Bethesda og MachineGames annonserte Wolfenstein: The New Order i 2013. Et gammeldags skytespill, uten flerspillermodus, hvor man slåss mot nazister? Var ikke det kanskje litt ... traust? Vi levde da ikke i 1992, liksom. Riktignok var det kommet ett og annet helt OK Wolfenstein-spill siden da, men hadde ikke tiden løpt ifra dette konseptet?
Wolfenstein: The New Order viste seg å være et gjennomført kvalitetsspill, og blodfansen var jevnt over svært fornøyde. Gamers anmelder var likevel ikke blant dem som var mest begeistret. Han berømmet spillets våpenfølelse og oppslukende action, men etterlyste en mer levende spillverden og mer varierte fiender.
Tre år senere er oppfølgeren her. Wolfenstein II: The New Colossus revolusjonerer ikke skytespillsjangeren, men utviklerne har forbedret nær sagt alt fra forgjengeren. Jo visst har det mange svakheter, men dette er like fullt et spill du ikke vil gå glipp av.
Døden kjører rullestol
Handlingen er kokt sammen som en klassisk B-film. Nazi-Tyskland vant 2. verdenskrig og har oppnådd verdensherredømme etter at de utviklet verdens første atomvåpen. Du er William «BJ» Blazkowicz, også kjent som den beryktede «Terror-Billy», og i Wolfenstein: The New Order knuste du omtrent egenhendig den onde general Deathsheads styrker. Det kostet deg imidlertid nesten livet, og The New Colossus starter med at du er ille tilredt, i rullestol, ombord på ubåten Eva's Hammer. Så blir dere kapret av nazister som vil ha revansj. Flere intense skuddvekslinger senere setter dere kursen mot opprørets siste skanse, USA, for å starte en revolusjon.
The New Colossus er i bunn og grunn et skytespill av den gamle skolen. Her er det ingen knehøye murer å gjemme seg bak, du blir ikke frisk fra skuddsårene av å gjemme deg fra fiendene dine (mer om dette senere) og kamputviklingen er ikke nøye regissert fra begynnelse til slutt. Derimot krever The New Colossus, akkurat som forgjengeren, at du aktivt kaster deg ut i kampene og finner din egen måte å nå målene på.
Brettene er åpne i den forstand at de gir deg et avgrenset område som du må manøvrere gjennom. Underveis kan du selv velge hvor aggressivt du skal spille. Hvis du foretrekker å snike deg gjennom brettene og kun ty til vold som siste utvei, er dette nesten alltid fullt mulig. Faktisk kan du til og med unngå flere dersom du skulle ønske det. Hvis du derimot bare vil kaste deg hodestups ut i kampene, vil The New Colossus gi deg rikelig med belønninger. Dette er et spill som elsker at du spiller det slik det er ment å spilles – ved å drepe så mange nazister som mulig.
Muskler under panseret
MachineGames har brukt mye tid på å skape en troverdig og fascinerende spillverden. Grafikken har fått et stort løft; den nye id Tech 6-spillmotoren har gjort det mulig for utviklerne å leke mye mer med lyseffekter, detaljer og animasjoner. Wolfenstein-universet opererer med en form for forenklet realisme som gjør at figurene unngår Uncanny Valley-fellen, men særlig ansiktsanimasjonene er så gjennomførte at man nesten glemmer at dette ikke er ordentlige mennesker.
I løpet av spillet vil du treffe mange ulike bifigurer med varierende grad av dybde. Noen er plassert i spillet utelukkende for å få deg til å le eller bli sentimental, men de aller fleste kan overraske stort hvis du bare gir deg tid til å snakke med dem, utføre oppdragene de ber deg om å påta deg, eller bruker litt tid på å overhøre samtaler. Du kan lære mye om verdenen, dine venner og deg selv ved å rote litt rundt på brettene. Ofte kan dette også gi en belønning i form av oppgraderinger og lignende, så ikke hast gjennom spillet.
Figurdesignen er mangfoldig og troverdig, med kropper i alle farger og fasonger. De fleste stemmeskuespillerne gjør en fabelaktig jobb, noe som gjør at man tror på det de sier og bryr seg om dem.
Apropos design: gi deg selv tid til å studere antrekkene til de ulike figurene du møter på din vei. Det er tydelig at designerne har lagt mye arbeid i detaljene.
Skytefesten fortsetter
Wolfenstein-spillene er som regel best i klassen på selve skytefølelsen og The New Colossus er intet unntak. Våpnene har helt riktig tyngde, og effektene er som forventet.
Arsenalet er klassisk: i løpet av spillet kan du bruke pistol, en automatrifle som kan oppgraderes til en snikskytterrifle, det hagle-aktige Hammergewehr, en maskinpistol (med lyddemper som oppgradering), en flammekaster, to typer laservåpen og en granatkaster – for å nevne noe. Ikke direkte oppfinnsomt, men det holder til bestått. Med oppgraderingene du kan finne underveis åpner dette likevel for mange ulike løsninger på utfordringene de ulike brettene kaster mot deg. Dessuten kan du holde ett våpen av valgfri type i hver hånd, noe som åpner for mange interessante kombinasjoner.
Brettene er skreddersydd for å skape en så engasjerende spilløkt som mulig. Som tidligere nevnt er det lagt opp til at du kan angripe dem slik du selv ønsker, men uansett må du forberede deg på å stadig tilpasse taktikken din. Brettene er nemlig utformet slik at du hele tiden blir tvunget videre; stadig nye utfordringer gjør at du må tenke nytt rundt metodene dine og hvordan du bruker både våpnene dine og miljøet rundt deg. Rundt halvveis i spillet får du tilgang til flere nye ferdigheter som gjør at du i enda større grad kan omstille deg. Slike triks gjør at The New Colossus aldri slutter å engasjere.
Blazkowicz er som nevnt ikke i spesielt god form når vi treffer ham. Strabasene i The New Order kostet ham nesten livet, derfor ligger helsemåleren hans på 50, mot 100 som normalt. Til gjengjeld har man en avansert drakt som gir ekstra beskyttelse, og eventuelle førstehjelpsskrin man plukker opp vil gi en midlertidig helseboost. Dette kan få store konsekvenser: Selv foretrekker jeg å snike meg rundt på brettene, men nesten hver gang jeg fikk ekstra helsepoeng valgte jeg å kaste meg hodestups uti masseslakten. Det interessante er at det virker som om det på sikt har endret spillestilen min en smule. Effekten er den samme som Dooms Glory Kills, man lokkes til å spille mer aktivt.
Fiendene er mer varierte denne gangen. Alle har imidlertid sine svakheter, så du gjør lurt i å eksperimentere med våpentypene. Og hva du enn gjør: ikke glem den trofaste øksen du alltid har med deg. Den er nemlig overraskende effektiv.
Et skytespill for alle
Som seg hør og bør er The New Colossus et spill som krever mye av deg – på den vanlige vanskelighetsgraden, vel å merke. Selv garvede skytespillentusiaster vil få nok å bryne seg på på de høyere gradene og når man runder spillet kan man prøve seg på «Mein Leben» – hvor man kun har ett liv til rådighet gjennom hele spillet. Dør man, så starter man helt forfra igjen.
Mindre treffsikre spillere kan likevel slappe av: Vanskelighetsgraden «Can I Play, Daddy?» føles nemlig enda lettere enn i forgjengeren. Her er fiendene eksepsjonelt dårlige til å sikte, og ikke er de like hissige som på de høyere gradene heller. På dette nivået kan man nyte The New Colossus som en actionfylt heisatur av en gåsimulator, hvor du utelukkende har deg selv å takke dersom du skulle bite i gresset. Du kan selv lagre underveis, og vanskelighetsgraden kan justeres slik du selv ønsker inne i selve spillet.
Enkelte vil kanskje fnyse av disse valgmulighetene, men saken er at det gjør et av tidenes beste skytespill tilgjengelig for dem som kanskje ellers ville vegret seg for å prøve. Det tjener vi alle på.
– F*** those guys!
The New Colossus ble påbegynt kort tid etter at The New Order ble sluppet. Utviklerne bestemte seg tidlig for å gå bort ifra Europa og heller studere hvordan et nazi-okkupert USA kunne se ut, men lite visste de at samtiden ville innhente dem. I dag er USA et mer splittet land enn på veldig lenge, et land hvor politiske ledere har liten kontakt med grasroten, og hvor hatgrupper og nynazister kan marsjere gjennom gatene. 12. august drepte en høyreekstrem nasjonalist 32 år gamle Heather Heyer og skadet 19 andre da han kjørte bilen sin inn i en folkemengde som demonstrerte mot rasisme og nazisme.
Det var i dette klimaet at utgiver Bethesda skulle markedsføre The New Colossus. I begynnelsen lot de spillet tale for seg selv, men det fikk fort såpass mye oppmerksomhet at PR-avdelingen tok et valg. Kanskje var de kyniske. Kanskje var de helt oppriktige. Uansett skulle hovedbudskapet i PR-kampanjen snart handle nesten utelukkende om hvor tilfredsstillende det er å slå til en nazist. Enkelte ga klart beskjed om at de var ukomfortable med at kampanjen åpenbart trakk paralleller mellom Trump-tilhengere, fremmedfiendtlige og nasjonalister på den ene siden, og Det 3. rike på den andre siden, svarte PR-teamet kontant: «F*** those guys».
Spillet er langt mer nyansert enn PR-kampanjen. MachineGames ønsket fra starten av å lage et spill som utforsket hvordan fascisme kunne få grobunn i et demokratisk land. Jo visst er Wolfensteins nazister like grusomme og umenneskelige som i en hvilken som helst actionfilm, men spillet går langt i å presentere kontekster som viser hvordan hat og vold kan blomstre opp selv der man minst venter det. De amerikanerne som har tatt imot nazistene med åpne armer fremstår ikke som monstre, de er redde, svake, feige, godtroende og sinte. Noen av dem håper bare at alt vil ordne seg til slutt. Koblingen til mellomkrigstidens Tyskland er slående.
The New Colossus er oppkalt etter sonetten som preger Frihetsgudinnen: «Not like the brazen giant of Greek fame / With conquering limbs astride from land to land / Here at our sea-washed, sunset gates shall stand», heter det i diktet. Det står i sterk kontrast til William Blazkowicz slik vi har kjent ham frem til nå; han er selve definisjonen på en maktfantasi, en nådeløs muskelbunt som er som skapt for å drepe. Derfor er det svært gledelig å se at Wolfenstein-utviklerne går dypere inn i Blazkowicz' psyke enn tidligere. Vi får vite hvordan hendelser i barndommen har formet ham til den han er, og hvordan han måtte lære seg å takle disse.
Vi møter en Blazkowicz som støtter seg til religion og kjærlighet, som vet hva han må ofre, men som også kan speile seg i sine fiender. Han ser fellestrekk mellom dem han kjemper mot og kjemper med, og som hele tiden balanserer på en knivsodd: ville ikke William Blazkowicz vært den perfekte fascisten, han som med den største enkelthet kan drepe for en sak han tror på? Dette er en problemstilling spillet aldri skygger unna.
Fra samfunnskritikk til rumpehumor
Akkurat som forgjengeren er The New Colossus en salig smørje av ulike stemninger og stiler. I det ene øyeblikket forsøker spillet seg på en analyse av hva det er som gjør at mennesker kan begå de mest ekstreme overgrep mot hverandre, for å i neste øyeblikk kaste seg hodestups ut i neandertalsk rumpehumor. Wolfenstein-serien har alltid vært litt schizofren – og det må den kanskje være, vi snakker tross alt om en spillserie bygget på ideen om at det morsomste i verden må være å drepe en Hitler som har iført seg robot-rustning – men denne gangen har utviklerne gått lenger enn noensinne.
Hvordan forholder man seg til et spill som både forsøker å dekonstruere sin egen franchise, eller som stiller oppriktig ubehagelige spørsmål rundt hovedpersonens voldsbruk, men som i neste øyeblikk forsøker å lokke deg til å skyte enda litt flere nazister? Kan noe slikt i det hele tatt la seg gjøre, uten at det faller på sin egen urimelighet?
Svaret er ja. The New Colossus klarer å favne rundt nesten alle fasettene av hva det vil si å være menneske. Det er morsomt, ubehagelig, trist, skremmende og sårbart, alt på en og samme gang.
Rusk i nazimaskineriet
Alt er ikke bare velstand i Wolfenstein-land. Utviklerne og forfatterne går nemlig til tider veldig langt i å forklare hvorfor Blazkowicz er den han er. Dette gjøres ikke alltid like elegant, og i et par situasjoner kan det bli direkte ubehagelig. Førstepersons synsvinkel kan nemlig forsterke en del situasjoner og inntrykk, noe som gjør at det kan være vanskeligere å beskytte seg mot dem. Det er vanskelig å forklare noe videre uten å avsløre for mye, men la oss bare si at MachineGames ikke er redd for å presse grenser når det kommer til for eksempel barndomstraumer. Og som du kanskje har gjettet er ikke Wolfenstein-serien akkurat den mest fintfølende franchisen.
Innimellom virker det som utviklerne har blingset litt. For eksempel kan man ramle over noen snåle blindsoner hvor man i ro og mak kan ta nazistene av dagen. På ett tidspunkt ble jeg for eksempel sittende i en ruin på Manhattan og knerte nazister etter hvert som de hoppet ned foran meg, en etter en. Andre steder kan man for eksempel stå bak to tynne metallrør og rolig gjøre det av med en koloss av en supersoldat som ikke kan gå rundt den samme hindringen.
På mange måter er det som den siste fasen av kampen mot general Deathshead i The New Order, hvor man kunne gjemme seg under en trapp og dermed unngå all skade. Jeg skal alltids være åpen for at jeg bare er en skikkelig smart spiller, men sannsynligvis er det utviklerne som har bommet en smule på brettdesignet her og der.
De som elsket de store sjefskampene fra forgjengeren vil unektelig bli litt skuffet over The New Colossus – disse glimrer for det meste med sitt fravær. På den andre siden holder kampanjen jevnt over et høyere nivå denne gangen, om det er en slags trøst. Slutten er et lite antiklimaks, men dette er likevel for småpirk å regne.
Konklusjon
Wolfenstein: The New Colossus er ikke bare det beste Wolfenstein-spillet til nå, det er også et av de mest ambisiøse og nyanserte skytespillene som er laget. Det er et fartsfylt actioneventyr, en forløsende voldsorgie og et ubehagelig dypdykk i den menneskelige natur. Det er som om utviklerne har sauset sammen No Country for Old Men, Inglorious Basterds, Ocean’s Eleven, Hot Shots, Rambo 1-3 og Schindlers liste, for å så sette deg i førersetet.
Med varierte brett, bunnsolid spillmekanikk, interessante fiender, imponerende grafikk, rørende historie og et fascinerende persongalleri er The New Colossus en spillopplevelse de aller fleste bør unne seg. Selv de som vanligvis ikke spiller skytespill vil sannsynligvis få en opplevelse som kan sette spor. Spillet har sine skjønnhetsfeil, men dette blekner målt opp mot det utviklerne faktisk har fått til.
Det har aldri før vært så artig å skyte nazister som i The New Colossus.
Wolfenstein: The New Colossus er ute til PlayStation 4 (testet), Xbox One og Windows. En versjon til Nintendo Switch kommer i 2018.
