WipEout er blant de spillseriene som aldri har tatt skikkelig av, men som likevel har spilt en så sentral rolle i PlayStations godt over 20 år lange livssyklus, at den heller aldri har rukket å forsvinne helt. Men det begynner å bli lenge siden vi fikk sette tennene i et nytt, fullgodt WipEout-spill, og da utviklerne i Studio Liverpool fikk kroken på døra i 2012, var det mange som trodde at vi aldri skulle få se noe mer fra den tilårskomne racingserien.
Vel, de fikk da nesten rett. WipEout Omega Collection er riktignok et «nytt» PlayStation 4-spill, men det består utelukkende av gamle, oppussede WipEout-opplevelser. Nærmere bestemt byr samlingen på gjensyn med høyoppløste og redefinerte utgaver av WipEout HD, WipEout Fury og WipEout 2048. Dette er engasjerende og fartsfylte nyutgaver, og spillene ser unektelig lekre ut på Sonys nyeste stuekonsoll – perfekt for de som liker fart, spenning og elektronisk dunkemusikk.
Hei hvor det går!
Det er enkelt nok å beskrive hva WipEout er: Siden originalspillets lansering i 1995, har den eksplosive racingserien fokusert på å levere høytsvevende fremtidsløp med flyvende dronebiler i hovedrollen. Deretter snøres det hele sammen i en striesekk fylt av spennende kjøretøy, kreative baner og et og annet skytevåpen. Sånn sett har lite forandret seg, selv om det er godt over 20 år siden den gang.
Å beskrive hvordan det faktisk føles å spille WipEout er imidlertid en betydelig vanskeligere affære. Det mest konsise man kan si om opplevelsen er at det går fort, og dette, sammen med spillets blanding av høyteknologiske omgivelser og elektronisk musikk, er det som gjør opplevelsen så herlig unik.
I denne samlingen er det hele imidlertid litt mer komplisert, når man i stedet for én enkelt spillopplevelse blir kastet ut i tre vidt forskjellige. I realiteten er ingen av spillene så veldig forskjellige fra hverandre, men det er da noen detaljer som skiller dem.
Det første spillet man støter på i hovedmenyen, WipEout 2048, er også det siste som ble gitt ut. Originalt var dette et PlayStation Vita-spill — et knallpent et sådan, men likevel er det nok her utviklerne har lagt inn mest innsats i nyutgaven. Og det har virkelig lønt seg. De mer jordnære omgivelsene i 2048-kampanjen finner seg godt til rette på storskjermen, og passer egentlig helt fint inn blant storebrødrene HD og Fury.
Disse to var i utgangspunktet blant de aller peneste spillopplevelsene på PlayStation 3, og det ser også fryktelig lekkert ut på PlayStation 4.
Mer variasjon, takk
Med på å gjøre spillet så tiltalende er selvfølgelig måten de forskjellige banene er satt sammen på. Her er det mye forskjellig, enten man raver gjennom storbykjerner, langs iskalde fjellsider, eller svevende høyt til værs. De forskjellige nivåene er med andre ord svært kreativt satt sammen, selv om jeg gjerne skulle sett enda flere forskjellige varianter.
Det som faktisk er her er nemlig så utrolig stilig, og med fisefine fremtidsnavn som Anulpha Pass, Sol 2, Moa Therma og Empire Climb, kan du banne på at det står godt i stil med resten av spillets fremtidsvisjoner.
Og større variasjon i baner er én ting, men det samme gjelder delvis også for de forskjellige enspillerutfordringene. Spesielt i 2048- og HD-kampanjene blir det litt langtekkelig til tider. Man kan som oftest velge mellom enkeltløp, soneløp, tidsutfordringer og kampfokuserte sammenstøt, men det er vel stort sett også det.
Da er Fury-kampanjen ofte et langt friskere pust, med utfordringer som eksperimenterer litt mer med den velkjente formelen. Dette ble raskt mine favorittløp – ved siden av den herlige flerspillerdelen så klart.
Mye lyd, bra lyd
Og slik farter man omkring i fremtidsland. Rent praktisk er det egentlig veldig lett å spille WipEout: Man kaster seg bak et ratt, holder gassen i bånn og forsøker å holde seg sånn nogenlunde på veien. Hvor lett dette egentlig er, avhenger selvfølgelig helt av hvilken fartsklasse man sogner til. Dette kan man nemlig justere selv når man begir seg ut på internett eller lokale enkeltløp, og det er stor forskjell på spillets varianter av «bare rask» og «ekstremt rask».
Selv synes jeg de raskeste klassene blir litt i kraftigste laget, men jeg vil gjerne bli bedre. Her mener jeg at spillet kunne vært litt bedre strukturert, slik at man fikk en litt mer ordentlig opplæring i hvordan man skal takle de verste svingene i høyest mulig fart. Slik det er, blir man egentlig bare kastet ut på glattisen, hvor man er pent nødt til å lære seg selv.
Underveis pøser spillet på med forskjellige våpen man kan bruke mot andre sjåfører, som for eksempel en missil som automatisk sikter seg inn på motstanderne; et minefelt man slipper ut bak seg; eller en diger hetebølge som angriper alle kjøretøy i nærheten. Det er godt med trykk i angrepene, og lydbildet spiller også på lag her.
Spesielt musikken er kanskje noe av det beste med hele opplevelsen. Jeg er ingen stor kjenner av denne form for musikk, men vil likevel driste meg til å si at det meste som foregår i WipEout hører til i drum 'n' bass-sjangeren. Eller i det minste i samme nabolag som den slags. Det er mye elektronisk, mye dunking og mange salige blandinger av teknotrommer og lyrisk kvinnevokal.
Det er en stilart som stadig føles like moderne og fremtidsrettet, og dette, sammen med spillets herlige utseende, bidrar positivt til å skille WipEout-klinten fra resten av racinghveten.
Konklusjon
WipEout Omega Collection er dermed en herlig samling nyklassiske racingspill, hvor fartsfølelse og spennende scenarioer står høyest på menyen. De originale spillene var blant de lekreste av sitt slag på sine respektive konsoller, og oppskaleringen til dagens HD (og 4K for de som allerede har kastet seg på den nye teknologibølgen), er derfor en tilsvarende fryd for øyet.
Sånn sett er denne spillkolleksjonen fullstappet av innhold som både ser og høres ut som en høyoktan, futuristisk og heidundres fartsfest. Men enda viktigere er at spillet også føles raskt, og det er like mye takket være den enkle spillbarheten som det audiovisuelle samarbeidet.
Fremtidens dronebilløp er nemlig av det spenstige slaget, og her går det raskt unna med skarpe svinger, sindige skytevåpen og sinnssyke saltomortaler.
Til tider går det nesten litt for fort, og det å skulle kontrollere et kjøretøy i spillenes raskeste fartsklasse er noe som virker nesten umulig på nåværende tidspunkt. Jeg innser at man lærer mye underveis mens man spiller (enten det er mot datamaskinen eller andre spillere), men jeg savner likevel muligheten til å øve meg i en potensiell treningsmodus. Eller kanskje bare en mer strukturert oppbygning av utfordringer og kjøretøy hadde gjort seg like godt?
Ellers er spillet en estetisk perle, hvor fantastiske omgivelser slåss med både nebb og klør for å stjele oppmerksomheten fra det sydende drum 'n' bass-lydsporet. Og det er dette, det audiovisuelle samarbeidet, som virkelig selger opplevelsen som noe spennende og særegent.
Jeg skulle gjerne sett enda litt mer variasjon i baneutvalget, spesielt når samlingen er basert på hele tre forskjellige spillopplevelser; og noen moduser blir litt vel kjedelige i lengden, men dette blir bare småplukk.
WipEout Omega Collection er derfor en knallgod spillsamling, som er som skapt for de som allerede har kjennskap til serien, men også for de vågale som har lyst til på litt fremtidsrettet fart og spenning i hverdagen.
For andre, spennende racingopplevelser, er både Xbox' Forza Horizon-spill og Nintendos Fast RMX solide andrevalg.
