Watch Dogs: Legions

Helt siden den første lille sniktitten på Watch Dogs Legion har jeg gledet meg til spillet. Det virket skikkelig gøy, London så ut som et morsomt sted å reke rundt med de kuleste hackers-verktøyene, og det at du kunne rekruttere «alle» som spillbare figurer var noe helt nytt.

Og bare for å ha det på det rene før jeg forteller deg om det tredje spillet i serien er verdt pengene: Jeg likte ikke Watch Dogs, men jeg synes Watch Dogs 2 var ganske underholdende, med en litt mindre selvhøytidelig tone og litt mer fokus på moro.

Så kommer Watch Dogs Legion nå, satt til London, og jeg kan velge å rekruttere en gammel, engelsk tante som drikker te og spiser kjeks før hun hacker seg vei inn på politistasjoner og slår folk med kjeppen sin.

Dette må da bli kult?

Spillet åpner med en terrorhandling av en ukjent organisasjon som legger all skyld på Deadsec, hackergruppen du er en del av. Den blir mer eller mindre knust, samtidig som det private sikkerhetsselskapet Albion tar over mer eller mindre all kontroll i London. De overvåker alt og alle med droner og overvåkningskameraer, de misbruker makt og er egentlig ganske lite kule over hele fjøla.

Inn kommer du, eller jeg i dette tilfelle, en brautende podkaster som ender hver eneste setning med «bruv», og er mer eller mindre det siste håpet til Deadsec. Legion er, i likhet med det tidligere spillene, et åpen verden-spill der du har hovedoppdrag, sideoppdrag og andre aktiviteter spredt rundt på et stort landområde. I dette tilfellet er det området et London fullt av droner, politisperringer, elektriske, selvkjørende biler og mennesker som kan rekrutteres til Deadsec.

Podkasteren min er klar for oppgaven, og med hacker-verktøyene klare setter vi i gang jobben med å felle Deadsec og ta tilbake London til folket. I all hovedsak følger de fleste oppdragene denne oppskriften: Kjør bil til stedet du skal. Snik deg inn, eller sett deg på huk på utsiden av bygget. Hack deg inn i kameranettet, hopp mellom kameraene til du finner en edderkopprobot. Styr denne til til det rommet du skal, trykk på en knapp og, vips, så er du ferdig.

Det er noen tilfeller der du faktisk må inn, for eksempel for å hente ut et menneske som er fanget, og som du da må eskortere ut. Den største utfordringen her er at gisselet ikke kan være for langt unna deg, de er ikke spesielt gode til å snike, og de setter seg fast i alt fra trappetrinn til små blomsterpotter.

Nesten alle oppdrag er strukturert på og kan løses på denne måten, mer eller mindre. Noen ganger er det droner, noen ganger edderkoppen, noen få ganger noe annet. Men i all hovedsak dette. Og det blir rett og slett skikkelig repetativt og kjedelig ganske fort. Selv om du bryter deg inn i en stadion, et stort hus eller en kjeller så er det mer eller mindre det samme som skjer hver eneste gang. Noen ganger blir du oppdaget og må skyte deg eller slåss deg vei ut med et kampsystem som er både stivt og lite tilfredsstillende, våpen uten en distinkt skytefølelse eller spesielt smarte fiender, og dermed ender heller ikke dette opp med å bli spesielt spennende.

Ja, alt utstyret og de kule duppedingsene er morsomme å bruke de. Du kan bli usynlig for en periode, du har kampdroner og kampedderkopper, masse ulike våpen og annet moro. Men i et spill som har så lite utfordring når det kommer til både variasjon i kampen og tilnærming til nær sagt alle oppdrag gjennom hele spillet så blir det kule utstyret mer eller mindre overflødig.

En tam historie

Historien som drar deg fra det ene kjedelige kampscenarioet til det andre er heller ikke god nok til å bære spillet alene. Den er helt grei, men noen tidvis morsomme eller interessante figurer, men alt i alt så skuffer Legion også her. Litt av grunnen til det er den mildt sagt varierende kvaliteten på dialogene og stemmeskuespillet. Her er det langt mellom toppene, der noen av hovedfigurene leverer helt greit, mens andre er stive som pinner, og med dialog som er så teit og malplassert at det nesten gjør litt vondt.

Ta for eksempel måten du kan rekruttere på, noe Ubisoft har pushet hardt i markedsføringen sin. Husk da også at du er en del av en hackergruppe som har fått all skyld i en rekke bomber som smalt av og drepe masse folk i London. Når du skal rekruttere går du bort til hvem som helst på gaten, stopper de og mer eller mindre spør rett ut om de vil være med i Deadsec. Ikke noe annet, bare rett på sak. Og de svarer nesten hver gang at de vil være med, men da må du gjøre et eller annet oppdrag for de, som innebærer mer eller mindre den samme oppskriften som tidligere nevnt.

Og det er egentlig veldig synd at det blir på denne måten, fordi selve systemet med å rekruttere folk til gjengen din er egentlig helt ålreit. Du får en bonuser for å ha folk med ulike yrker, du kan få med deg personer med ulike evner og utstyr som kan bistå i oppdragene. Det er imidlertid ikke brukt på en tilfredstillende måte i spillet, samt at det har lite eller ingen innflytelse på noen ting gjennom spillets gang. Dialogene er så varierende, og stemmeskuespillet svinger så mye at det at det også tar bort litt av moroa med de nye figurene. Og at hver eneste rekruttering har den samme rutinen hver eneste gang trekker også ned.

Men alt dette satt sammen betyr ikke nødvendigvis at jeg ikke har hatt noen gode stunder i Legion. Byen London er både stor, innholdsrik og vellaget. Det er gøy å rusle rundt på turistfellene, det er gøy å stå på en drone og skue utover byggene, og det er gøy å leke seg med alle duppedittene. Men det er på ingen måter nok til å bære dette spillet alene er jeg redd – til det er alle de andre elementene rett og slett ikke gode nok.

Konklusjon

Bilkjøringen er midt på treet, skytefølelsen og kampsystemet er middelmådig, historien er uoriginal og lite engasjerende. Stemmeskuespillet er stivt, musikk og lydspor er anonymt og det eneste som egentlig er noe i nærheten av imponerende er selve byen, og grafikken på alt utenom figurdesign.

I tillegg er det gøy å samle sammen et team av totalt forskjellige mennesker, der alle er gode på sine egne ting. Den gamle mannen som kjenner folk i politiet, den teite podkasteren min, hackeren og spionen med den kule spionklokka. Men måten de rekrutteres på er altfor lite variert, og åpningsdialogen er så lite subtil at det bare blir teit.

Hvorfor ikke integrere hacking som en del av spillet, og ikke automatisere alt slik de har gjort her? Hvorfor har de laget minispill på dartkasting og triksing av fotball, mens det eneste som er relevant til selve hovedtemaet i spillet er å trykke på noen punkter for å «snu» en energistrøm? Det er en total mangel på kreativitet i de spillmekaniske delene av Watch Dogs Legion, der du gjør så godt som det samme uansett hva slags oppdrag du sendes på.

Watch Dogs: Legion er rett og slett et kjedelig, middelmådig spill nesten helt blottet for kreativitet.